Miljøkriger til hest

Den lure mannen

Tue, 24 Apr 2012 21:35:00 +0200

Det var en gang en studentsamskipnad i Norge. Denne samskipnaden hadde et styre som brukte for mye av studentenes penger. Så en dag var pengene brukt opp og samskipnaden ble slått konkurs. Noe som var veldig trist, særlig for studentvelferden og studentene selv. Så var det en mann, han heter Kyrre, som ikke ville at dette skulle skje igjen i de andre studentsamskipnadene i Norge. For samskipnadene er jo til for studentene, og når en samskipnad ikke lenger har penger er det studentene som blir taperne. Så langt, så vel. Kyrre tenkte så det knakte, natt som dag, før en veldig lur idé (i følge han selv) vokste seg frem. Han visste jo at det satt studenter i styrene i samskipnaden, og de hadde til og med krav på å ha flertall! "Og," tenkte Kyrre, "siden studenter er uansvarlige og kunnskapsløse, er det de som er trusselen mot en godt, drevet, økonomisk samskipnad." Etter å ha kommet frem til denne konklusjonen var han svært fornøyd med seg selv. Det var nesten så han vokste noen centimeter der han sto på sitt lille kontor. Kyrre rablet ned dette forslaget med noen andre forslag som han anså som nesten like lure, og leverte det til sjefen sin. Hun nikket anerkjennende og godkjente forslagene. Så ble forslagene til Kyrre sendt ut på høring, men svarene som kom inn gjorde Kyrre lei seg. Ingen var enige med han! I starten gjorde det han trist og han følte seg misforstått. Han gikk til og med til sjefen sin og klaget sin nød. Men hun var ikke lengre så sikker på at forslagene var lure. "Det var ikke studentene sin skyld at den samskipnaden gikk konkurs, Kyrre. Det var jo et enstemmig styre som gikk inn for de valgene som ble gjort!" Kyrre satte opp et trassig uttrykk i ansiktet og stampet ut av sjefens kontor. Kyrre trodde han hadde tapt, og var ikke særlig fornøyd med at ingen andre var enig i hans lure forslag. Men så plutselig skjedde det noe; Sjefen hans hadde fått sparken! Inn kom det en ny sjef og hun kunne ikke så mye om høyere utdanning. Og hvertfall ikke noe om studentsamskipnadene. Så Kyrre så sin snitt til å legge frem forslaget for henne og med en overbevisende stemme fikk han henne med på å ikke la studentene få ha flertall lengre. Sjefen snakket med sin sjef som heller ikke kunne så mye om høyere utdanning (ikke brydde han seg heller), og vips gikk regjeringen inn for å fjerne studentflertallet i styrene i samskipnadene. Tilbake sto en svært fornøyd Kyrre som var sikker på at han hadde gjort det beste for studentene. Selv om studentene mener noe helt annet. Og snipp snapp snute, så ser det ut til at eventyret om de studentstyrte samskipnadene er ute..

Ærefrykt

Thu, 02 Feb 2012 23:58:00 +0200

Det er et eller annet med lærerne på MF. Noe som gjør at jeg får en ærefrykt i meg. Når jeg møter på en MF-lærer i kantinen, i gangen eller når jeg kommer inn i et av auditoriummene, så kjenner jeg det i kroppen. Det er som vidsommen selv kommer meg i møte, fyller rommet jeg er i. Det er ikke det at de er spesiellt skumle eller metafysisk fraværende, i fremtoning, klesmåte eller ganglag. De aller fleste er faktisk ganske blide, vennlige og imøtekommende! Du kan til og med banke på kontordøren dems med dumme spørsmål på tunga, spise lunsj med dem eller reise på studietur til Hellas sammen med dem. Ofte husker de navnet ditt og du får et vennlig hei eller hadet idet du springer enten ut eller inn av MF-bygget. De er heller ikke særlig akademisk arrogante. Jeg vil derimot påstå at lærerne på MF er ydmyke og oppriktig interessert i hva studentene har å komme med. Ærefrykten kommer av kunnskapen. MF flommer over av kunnskap. Du merker kontordørene, særlig kontordørene til lærerne, buler utover. Av overfyllt kunnskap. Og når du trodde lærerne ikke kunne inntatt mer kunnskap så ser du dem smyge seg ut av biblioteket. Med et lass av bøker. Det er som lærerne på MF aldri får nok av kunnskapen! De suger det til seg gjennom egen forskning, forelesninger og i samtaler med studenter, gjennom faktidsskrifter, bøker fra biblioteket, konferanser og andres forskning. Og denne kunnskapen er de ivrige på å ville dele. Med oss studenter for eksempel. Sånt får jeg ærefrykt av.

Det studentpolitiske

Fri, 30 Dec 2011 12:03:00 +0200

2011 er straks over og vi står på terskelen til et helt nytt år. For min del har året som har gått vært preget av studentpolitikk. Det har vært veldig interessant og gøy å få jobbe med politikk på heltid! Det å få bruke hver dag på tunge saksdokumenter, møter med SiO og Oslo kommune, bli kjent med alle studentdemokratiene som er tilknyttet Velferdstinget og ikke minst bli kjent med andre engasjerte studenter. Jeg er ikke ferdig med studentpolitikk selv om mitt verv som informasjonsansvarlig i Velferdstinget snart er over. Jeg skal sitte i NSOs landsstyre frem til neste høst, og jeg har blitt valgt inn som studentrepresentant i Hovedstyret til Samskipnaden i Oslo og Akershus (SiO). Samtidig skal jeg tilbake til MF som heltidsstudent igjen. Studentpolitikken har store utfordringer som venter: Urimelige rammebetingelser for bygging av studentboliger i kjølvannet av den nye byggeforskriften TEK 10, studentbarnehagene får mindre i støtte etter at pengesekken ble overført fra stat til kommune, kampen for å få 11-måneders studiestøtte står på stedet hvil, Regjeringen ønsker å ta bort studentstyringen i samskipnadene og slik går nu dagan. Studenttillitsvalgte og -politikere kan bli beskyldt for å drive med tullepolitikk. De som påstår det er ofte uvitende studenter som ikke aner hvor ille deres egen studiehverdag kunne vært hvis ingen hadde jobbet for å bedre den, eller politikere som føler seg truet av den engasjerte studentmassen fordi de helst (uten å ville innrømme det) mener at andre ting i samfunnet bør prioriteres fremfor høyere utdanning og forskning. Det er derfor utrolig viktig at flere studenter engasjerer seg i studentpolitikken og at vi fortsetter å gjøre den gode, politiske jobben vi gjør. Om det så er gjennom et lokalt Velferdsting, eller i Norsk studentorganisasjon (NSO), eller i Studentrådet/-styre/-parlamentet på skolen vår. 2012 kan faktisk bli et ganske bra år, vi får bare håpe at ikke politikerne tuller det til. For det er ikke studentengasjementet det bør sies noe på. Godt nytt studieår !

Kravstore studenter

Wed, 07 Dec 2011 12:35:00 +0200

Det er en ting som provoserer meg som studentpolitiker mer enn noe annet. Det er påstanden om at norske studenter har god råd. Og av en eller annen merkelig grunn er det voksne, ferdigutdannede mennesker med jobb og inntekter over gjennomsnittet som klarer å fremsette denne påstanden. For eksempel på lederplass i Bergens Tidende 5. desember i år. Dette fikk min kollega i Landsstyret til Norsk Studentorganisasjon (NSO), Tine Øverseth Blomfeldt, til å skrive et lengre og godt begrunnet motinnlegg. Innlegget gjengis i sin helhet nedenfor: "BTs leder 5.12 kritiserer norske studenters krav til neste års statsbudsjett. NSO prioriterer ikke mellom studiefinansiering, studentboliger og kvalitet i utdanningen. De beskyldes dermed for å være kravstore. BT ser visst ikke sammenhengen mellom disse punktene når hun nonsjalant putter utdanningskvaliteten på topp. Det er klart at kvaliteten på utdanningen er en forutsetning for at utdanning i det hele tatt skal gi mening, men det samme er tid og mulighet til å studere. Det ser ikke ut til at BT, i likhet med så mange andre som selv har gjort seg ferdige med studenttilværelsen, har tatt seg tid til å se hele bildet. Ifølge BT er dette uproblematisk at 6 av 10 studenter jobber ved siden av studiene. Arbeidsrelevans under studiene er nyttig. men hvilken arbeidsrelevans har jobben i kassen på Rimi? Jeg tviler på at kvaliteter arbeidsgiver ser etter hos sine fremtidige ansatte kan oppsummeres i setningen "pose?". I rapporten "Kompetanse 2020" trekker arbeidsgivere på Vestlandet frem samarbeidsevne, formidlingsevne, og evnen til å kunne tilegne seg ny kunnskap som de viktigste egenskapene hos ny arbeidskraft. BT må gjerne peke på hvor i en kassajobb disse kvalitetene styrkes. Min erfaring er at disse kvalitetene styrkes gjennom involvering i studentorganisasjoner og frivillig arbeid. Mens 60 % arbeider, er 40 % av dagens studenter avhengig av støtte hjemmefra. Dette løfter spørsmålet: Hvilken gruppe tilbys høyere utdanning i velferdsstaten Norge? Ved nærmere ettersyn ser vi at 67 % av dagens studentmasse har foreldre med høyere utdanning. For BT er kanskje ikke dette et problem. Men for en norsk rødgrønn regjering bør varsellampene blinke! Å sammenligne norske studenter med utenlandske studenter er et gammelt triks. Mer interessant synes jeg det er å sammenligne norske studenter med den øvrige befolkningen i deres eget land. Bare for å ta en titt på relativ fattigdom? kanskje også kostnaden ved sosial deltakelse? Statens institutt for forbruksforskning anslår at en voksen person bør klare seg på drøyt 6500 kr i måneden, faktisk rundt den summen studenter mottar. Det er bare det at denne summen ikke medregner utgifter til bolig. Dagens student ligger under fattigdomsgrensen, men blir også fattigere for hvert år. Fordi støtten fra Lånekassen ikke holder tritt med prisveksten ellers i samfunnet, rutter studenter i dag med tre fjerdeler av hva de gjorde på sytti-, åtti- og nittitallet. For å sørge for reell lik rett til utdanning kan ingen av NSO sine tre statsbudsjettkrav prioriteres over hverandre. Vi trenger høyere studielån - nå, vi trenger billigere studentboliger - nå, samtidig er det kritisk at dette ikke skjer på bekostning av utdanningskvaliteten! Ja, kanskje er vi kravstore, men det er søren meg på tide" Av: Tine Øverseth Blomfeldt.

Biskopene azz..

Thu, 03 Nov 2011 11:55:00 +0200

Til Håvard

Sun, 21 Aug 2011 01:59:00 +0200

22. juli 2011. Håvard ble drept på Utøya. Min gode kamerat, og kollega i Velferdstinget. Sorgen er så forferdelig stor. Den er som en overhengende sky i hverdagen, en bakgrunnseffekt. Uansett hva jeg foretar meg, så er savnet etter Håvard sterkt tilstede. Et hulrom innerst i hjertet, tomt. Håvard var engasjert i studentpolitikken her i Oslo gjennom Velferdstinget og nasjonalt i Norsk studentorganisasjon. Han var drivende dyktig og var blant annet hovedhjernen bak det nye helsetilbudet i Studentamskipnaden i Oslo og Akershus (SIO). Han sjonglerte mellom to profesjonsstudier (juss og økonomi), verv som leder av Oslo AUF og som sagt, verv i studentpolitikken. Villa Eika på Blindern, studenthuset hvor Velferdstinget har kontorer, var hans lekeplass. Uken etter 22. juli ble Villa Eika et samlingssted for alle studentpolitikere og studievenner av Håvard. Vi samlet oss, i begynnelsen, i håp. Men etterhvert ble det en voksende sorg, som tok større og større biter av håpet. Det tok lang tid før vi fikk den endelige beskjeden, flere dager. Det var tøft, sorgen tok til slutt opp hele plassen og sitter i oss enda. Det er noe jeg har festet meg med. Et lyspunkt, noe jeg holder tak i og løfter opp som en god ting midt oppi en tragisk situasjon. Samholdet; Det som binder oss studentpolitikere og andre engasjerte studenter sammen. På tross av ideologiske og partipolitiske skillelinjer, jobber vi side om side for å bedre studenthverdagen. Trass i hete diskusjoner og høylytte krangler, har vi stor respekt for hverandre fordi vi vet at vi alle jobber for våre medstudenter. At vi skal få bedre rettigheter, en bedre ramme rundt vår studiehverdag. Studentpolitikken og miljøet på Eika mistet Håvard. Vi mistet alle en god venn. Men samholdet og vennskapene oss i mellom har kommet så mye klarere frem i omsorgen som vi viser hverandre i sorgprosessen. Alle gråter på sin måte, alle trenger en klem. Og vi trenger å være der for hverandre og fortsette med det studentpolitiske arbeidet. Ta opp igjen diskusjonene. Være engasjerte. For Håvard. <3

Nedleggelse av MF?

Tue, 29 Mar 2011 14:25:00 +0200

Helgen 25.-27 mars var det duket for historiens første landsmøte i den nye organisasjonen Norsk studentorganisasjon (NSO). Nesten 200 000 studenter fordelt på 44 medlemslag er medlem av NSO, deriblant MF sine studenter gjennom Studentrådet (SR). Som studentpolitisk ansvarlig i SR var jeg den heldige som fikk representere skolen på dette møtet. Siden dette var det første ordinære landsmøte ble en viktig plattform tatt opp til behandling: Organisering og dimensjonering av høyere utdanning. En politisk plattform er en utdypning av politikken fra NSOs prinsippprogram, og dermed mer konkret. Et viktig spørsmål som ble tatt opp under utarbeidelsen av plattformen var hvilke rettigheter de private institusjonene skal ha i forhold til finansiering. I den opprinnelige plattformen sto følgende kulepunkt: - private høyskoler som mottar statstilskudd skal ikke kunne ta utbytte eller skolepenger. Grunnlaget var kampen for gratisprinsippet som man ønsker å bevare i norsk høyere utdanning. Som studentpolitiker og norsk student, er jeg helt enig i at vi skal beholde gratisprinsippet i offentlig høyere utdanning her i Norge. Som den siste nasjonen i Europa er det viktig at vi gjør dette da det gir alle mennesker like muligheter til å ta utdanning uavhengig av økonomi. Men at private høyskoler og institusjoner tar skolepenger ser jeg ikke på som et problem. Det er SVÆRT vanskelig å tjene penger på å drive en høyskole, og de private høyskolene er i stor grad avhengig av støtte fra staten for å kunne drives. Men denne støtten er langt fra stor nok til å kunne hjelpe til alene, og dermed må man bla. ta skolepenger fra sine studenter. MF er blant disse. Som MF-student betaler jeg semesteravgift (som går direkte til samskipnaden) pluss litt til i skolepenger (går direkte til MF) hvert semester. Dette gjør jeg av EGEN gladelige, frie vilje fordi alle disse pengene kommer meg og mine medstudenter til gode senere. Ja, jeg kunne sikkert studert teologi på Teologisk fakultet ved Blindern og sluppet å betale skolepenger. Likevel skraper jeg sammen noen kroner ekstra for å gå på MF fordi jeg mener de gir meg det tilbudet jeg ser etter som teologi-student pluss at de er ledende innen sitt fagfelt og har scoret høyt på undersøkelser om studenttilfredshet og -velferd. Private høyskoler har blitt opprettet opp gjennom årene av ulike grunner, men som oftest fordi det har vært en mangel i offentlig høyere utdanning av studieretninger og skoler som studenter har søkt etter. Eller man har opprettet skoler på et idelogisk/religiøst grunnlag. De private høyskolene man har i dag er både et tillegg til de offentlige institusjonene faglig/praktisk sett og utfyller dem. De har en egenverdi i sin tilstedeværelse og en god konkurranse for de offentlige skolene. Staten bør sette pris på mangfoldet de har av offentlige og private skoler, og ikke minst se på hva de private høyskolene tilfører av kunnskap, forskning og utdanning på høyt nivå. Det offentlige klarer faktisk ikke å drive høyere utdanning alene med den økende bølgen av mennesker som vil studere. De private og offentlige institusjonene må stå sammen for å gi de kommende generasjonene et godt tilbud og utvikle nasjonen Kunnskaps-Norge! Det gjør man ikke hvis man kutter hodet av de private institusjonene som enkelte studentrepresentanter i NSO ville ved å ta bort statsstøtten til institusjoner som tar skolepenger. I såfall er ikke NSO en organisasjon for ALLE studenter i Norge og vi er en del studentdemokrati som ville måttet vurdere vårt medlemskap. Det er uheldig for en landsomfattende studentorganisasjon. Ps: Alle forslag om å ta fra private høyskoler statsstøtte hvis disse tar skolepenger, ble avvist av Landsmøtet til NSO. Heldigvis..

Å drukne

Tue, 08 Mar 2011 17:27:00 +0200

Oslo er en stor by. Oslo er en skummel by. Her er alle ensomme og ingen er på hils. Mørke og trange bakgater. Høy kriminalitet. Sure og stressede fjes. 500 000 fremmede mennesker. Er det så kjekt å studere her da? Å komme som ny innflytter til Oslo, med få år på baken og uten noe særlig form for kontaktnettverk, kan gjøre hvem som helst nervøse. Når man i tillegg er litt sjenert og den nye "klassen" din består av minst 100 studenter, kan man fort føle seg alene blant mange. Man går fra forelesning til forelesning uten å snakke med noen. Siden fagene er helt nye og foreleseren virker som den mest kunnskapsrike i hele verden, tør man ikke rekke opp hånden for å kommentere eller svare på spørsmål foreleseren stiller. Lunsjen inntaes alene ved et bord i kantinen og på lesesalen er det bare deg selv og bøkene. På ettermiddagene og i helgene blir man sittende inne på studenthybelen, titter ut på menneskene utenfor og lurer på hvorfor det føles ut som man drukner. Drukner i sin egen ensomhet. Studentlivet skal ikke være slik, å være student skal være den mest sosiale tiden i ditt liv. Ja, man skal lese tonnevis av bøker, grue seg til eksamen og sukke seg gjennom kjedelige og tunge forelesninger. Men sammen med noen! Man skal kunne unne seg en kino- eller konsertbillet når stipendet og lånet tilsier det, men sammen med noen! Du skal kunne gråte over en dårlig karakter, SAMMEN MED NOEN! Så hva bør man gjøre for å få seg en venn eller to? Hvordan unngå å drukne i en trist, ensom studenttilværelse? 1. Bli med på fadderopplegget ved studiestart. 2. Smil og si hei til dine medstudenter. De fleste er like nervøse og engstelige som deg første skoledag. 3. Engasjer deg i en studentforening og/eller i Studentrådet. 4. Oppsøk Chateau Neuf (ligger vegg i vegg med MF)! her holder "Det norske Studentersamfund" til og de drives av frivillige studenter. Her arrangeres det aktiviteter for det meste. Engasjer deg som frivillig eller bli med på aktivitetene. 5. Hvis du er kristen (evt har lyst til å bli kristen), finn en menighet du kan bli med i. Alt fra Den norske kirke til Filadelfia, dvs noe for enhver teologisk smak. 6. Oppsøk Kirkens bymisjon og andre frivillige organisasjoner som trenger din innsats. Oslo er faktisk en veldig trivelig studentby. Ca. 60 000 mennesker studerer ved et av byens tyvetalls institusjoner, og alderspennet er vidt. Jeg tør påstå at det finnes venner for alle blant disse. Oslo er hovedstaden, ikke bare for den gjengse nordmann, men også for studenter. Derav kallenavnet Studenthovedstaden! Oslo er en stor by. Oslo er en fargerik og mangfoldig by. Her er det både sure, blide og nøytrale fjes. Vi har mange spennende bydeler, parker og en vakker fjord. Oslo har MF (beste grunnen til å komme hit egentlig ;-) Oslo er noe for deg

En omvei

Fri, 14 Jan 2011 14:02:00 +0200

Studentpolitikk engasjerer. Spørsmål om rettferdighet har alltid engasjert meg! Derfor var det helt naturlig at jeg tidlig i mitt studieløp hoppet inn i Studentrådet for å jobbe med studentpolitikk. Vervet som studentpolitisk ansvarlig har jeg innehatt siden januar 2008, dvs i drøye tre år. (og jeg takker MF-studentene for den tilliten!) Dette vervet er studentrådets ansikt utad i lokale studentorganisasjoner i Oslo og Akershus, og opp mot den nasjonale organisasjonen Norsk studentorganisasjon (NSO). Og fra første stund følte jeg meg hjemme, selv om alt var helt fremmed. Studentpolitikk er en kompleks atmosfære, den tar lengre tid å sette seg inn i enn den "vanlige", nasjonale politikken. Fordi studenter faller mellom så mange stoler som gruppe, man er i en mellomtilstand i samfunnet, udefinerbare. Likevel er vi i en klart definerbar bås. Rettferdigheten i studentpolitikken handler ikke bare om at alle skal ha lik rett til å studere, man skal også kunne leve et liv som student. Og her kommer velferdspolitikken inn! Ja, fag, x-antall forelesere, forskning etc. er viktige temaer for en student. Men studielivet ellers, utenfor lesesalen, teller minst like mye om ikke mer. Hvis man som helt ny student står uten bolig ved semesterstart så er dette selvfølgelig en avgjørende faktor for hvordan denne studenten begynner sitt nye liv. At man skal klare å få hverdagen til å gå rundt rent økonomisk er like mye en stressfaktor for studenter som for ethvert annet menneske i samfunnet. En student er også et menneske og kan oppleve å bli syk eller skadet i studietiden, skal disse være redd for å ende opp som uføretrygdede? Uansett hva man studerer, må man hanskes med de samme problemstillingene. Vi er en gruppe som sammen er veldig store og kan ha stor gjennomslagskraft. Vi skal ikke være glemt i norsk politikk. En student har like mye rett på deltagelse av velferdsgodene som enhver medborger i Norge i dag. Derfor har jeg i 2011 lagt teologistudiene litt vekk for å jobbe som informasjonsansvarlig for Velferdstinget i Oslo og Akershus (les mer om Velferdstinger her: http://www.studentvelferd.no/) Siden det nå har blitt èn samskipnad i Oslo og Akershus er det viktig å samordne velferdstilbudene slik at man har lik rett og tilgang på det om man går på høgskolen i Akershus eller på Balletthøgskolen. Ikke minst har den nye samskipnaden og Velferdstinget fått en enda sterkere stemme opp mot politikere både lokalt og nasjonalt. Denne spennende utviklingen mot en bedre studentpolitikk ønsker jeg å være med på, for et år. Og som informasjonsansvarlig har jeg skjønt at studenttillitsvalgte ikke kan gjøre noen god jobb i studentpolitikken så lenge studenter rundt omkring på både universitet og høgskoler ikke vet om jobben som gjøres. Vi trenger at folk vet, kommer med erfaring og ønsker og kan backe oss i kampen for bedre studentrettigheter. Sist, men ikke minst er MF satt på kartet i studentpolitikken. Vi er direkte representert i både landsstyret til NSO og i Velferdstinget i Oslo og Akershus. Vi lever ikke i noen boble her på MF, vi er en høyst oppegående institusjon som er med på å utvikle samfunnet.

GRATULERER!!!

Tue, 04 Jan 2011 18:01:00 +0200

Kjære alle MF-studenter Jeg kan med den største glede informere dere om at de to samskipnadene i Oslo og Akershus, SiO (Studentsamskipnaden i Oslo) og OAS (Oslo og Akershus-høgskolenes studentsamskipnad), blitt en samskipnad. Navnet på den nye samskipnaden blir Samskipnaden i Oslo og Akershus, forkortet SiO. Det var rett før jul at kunnskapsdepartmentet kom med den hyggelige gaven til oss studenter. SiO og OAS sendte inn en søknad om fusjon allerede 25. januar 2010, men Stortinget måtte endre på loven mht dokumentavgift. Takket være snarlig behandling av våre nasjonale politikere, kunne fusjonen skje etter planen. Den nye samskipnaden huser 23 utdanningsinstitusjoner og er dermed paraplyorganisajon ovenfor offentlige myndigheter for 55 ooo (!) studenter. Hovedmålet for sammenslåingen er å skape et bedre og likere tilbud til alle studentene i Oslo og Akershus-området. Studentene får nå tilgang til 7243 studentboliger, 750 barnehageplasser og 50 studentkafeer! Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland sier i en pressemelding: "Velferdstilbudet som studentsamskipnadene yter, er viktig for å sikre studentene likeverdige muligheter innen høyere utdanning. Det er gledelig når gode krefter finner sammen for å jobbe for enda bedre studentvelferd." Det er også Studentrådet ved MF enig i og vi gleder oss til å engasjere oss og samarbeide med den nye samskipnaden!

Når teologi er no drit

Sat, 23 Oct 2010 22:16:00 +0200

.. da er det vanskelig å se lyset i enden av tunnelen. Og akkurat nå føles teologi som å være et helt annet sted enn i himmelrik. Jeg har nemlig hebraisk. Og er det noe jeg ikke er veldig flink i så er det språkfag. Gresk var et eneste langt gjørme-maraton; Man slet seg fremover med glosepugging (utrolig hvor stort ordforråd disse nytestamentlige forfatterne hadde for 2000 år siden), grammatikk-forståelse og tekstkritikk. Av og til kunne man gjenkjenne ord fra det norske språket og bokstavene liknet litt på vårt alfabet. Pluss at MFs eksepsjonelle gresklærer, Glenn, gjorde ALT han kunne for å få oss igjennom. Så gresk kom jeg meg igjennom Hebraisk derimot kan sammenliknes med å stå ansikt til ansikt med en betongvegg. På en eller annen måte skal man komme seg til den andre siden av veggen for å løse hebraisk-logikken. Tenk deg så at denne betongveggen strekker seg til himmels (så å klatre over vil ta så lang tid at eksamen er over før du har kommet halvveis til en ståkarakter) og er to meter tykk (det hjelper ikke å borre seg gjennom den med egenlesing). Hva gjør man? Jo, jeg sitter foran denne betongveggen og griner. Frustrerte, våte tårer, mens prestedrømmen smuldrer bort foran øynene mine. Motivasjonen for å komme i timene er totalt borte vekk, og å lese for seg selv er som å bestige Mount Everest alene uten trening. Det funker bare ikke. Og når man ber til Han der oppe så får man bare en lattermild stillhet tilbake. Flott, takk skal du ha liksom! Nei, dette blogginnlegget får ikke en lykkelig slutt ala men-en-dag-så-jeg-lyset-og-fant-ut-av-hebraisk-gåten. Eller Hanne-klarte-å-overtale-styret-til-å-droppe-språkfagene-for-teologi-studiet (jada, jeg har skjønt at språkfagene er en super viktig del av studiet). Istedet sitter jeg som sagt foran denne betongveggen av et hebraisk fag og ser kalenderen blar seg med stormende fart mot jul og eksamen. Bye bye presteyrke, hello kassadame på Rema.

Den klisjefylte delen..

Wed, 15 Sep 2010 10:46:00 +0200

Alle som studerer, jobber eller bare henger på MF har et liv. Helt sant. Noen bruker livet til å studere seg opp og ned i mente, mens andre bruker mer tid i menigheten enn på skolen. En del går mye på kafe, mens andre igjen sitter dagen lang i kantinen. Jeg bruker alt for mye tid i stallen, mens venner tar et år i utlandet. På sommeren drar vi med våre liv fra MF. Noen, for siste gang, mens andre vet at de kommer til å gå inn dørene til bygningen i Gydas vei igjen. Andre er usikre på høsten og fremtiden. I løpet av en sommer kan mye skje. Vi opplever nedturer, oppturer, minner og nye muligheter. Kanskje vil du si at på sommeren da stopper våre liv opp og vi bare er til, jeg vil nå si at det er det samme som å lure oss selv. På sommeren er vi uten MF, vi er studenter og ansatte på ferie. Vi er privatpersoner, med de livene vi lever utenom MF. MF har begynt å definere meg. Jeg er en MF-student, en likeverdig del av samfunnet på huset som de som gikk fjerde året da jeg begynte. Jeg vet at uansett hva som skjer i løpet av sommeren kan jeg komme tilbake til MF, og bør kanskje også for å fullføre studieløpet. Det blir et trygt holdepunkt i hverdagen! Et trygt holdepunkt som er en god plattform og utgangspunkt for å møte verden når man blir voksen og klar. For en dag må man dra herfra, samfunnet trenger en. Og man trenger for så vidt å utvide sitt eget samfunn også!

De lille damene

Mon, 13 Sep 2010 00:01:00 +0200

På MF er vi en rar gjeng. Du kan nemlig nesten fortelle hva slags studium eller fag man tar utifra klesstil man har. Nesten. For eksempel så går UKT-studenter med conversesko, baggy bukser, hettegenser og KRIK t-skjorter er en gjengganger. Teologistudenter er ofte litt mer formellt kledd: Gutta har gjerne nypresset bukse, nystrøket skjorte og pensko. Jentene har en mer moden/voksen stil med blyantskjørt og støvletter, evt trange jeans og silkebluser. Studentene på samfunnsfag derimot er mer ungdommelige stilen, uten å overgå UKT-studentene. De legger seg altså midt i mellom disse og teologistudentene: Jeans (litt mer klassiske i formen), sneakers og en og annen med palestinaskjerf. Man kan se likheter mellom MF sine samfunnsfagsstudenter og studentene ved humanistisk fakultet på Blindern. Ellers har vi jentene på diakoni som kjører Vero Moda-stilen og ellers er søte med blomster, og T(verr)K(ulturell)-studentene som har en salig blanding av alle slags stiler. Likevel er det en og annen student med palestinaskjerf som har forvillet seg inn på teologistudiet, og du har en og annen diakonistudent med baggy bukser og krik t-skjorte. Gutter med nypresset bukse finnes på samfunnsfag og jenter med en voksen, formell stil dukker av og til opp på UKT-studiet. Men de menneskene man ikke er i tvil om hvor hører hjemme, er de lille damene som tar faget "kristendom og bildekunst". Det er kvinner som har passert førti, med grått hår satt opp eller klippet i en ungdommelig frisyre og som ALLTID har klær i skarpe, gjerne jordnære, farger. Og minst 90 % av klærne er i en lilla fargetone kjøpt hos DesignForum, Gudrun Sjoden og lignende butikker! Litt eksentriske, glad i kunst og kultur og ler av alle vitsene til professor Reidar Hvalvik. Yes, de lilla damene er ikke til å ta feil av!

Når engasjementet går over til provokasjon..

Wed, 02 Dec 2009 23:47:00 +0200

.. er jeg den første til å unnskylde.. Her en dag satt jeg og lot følelsene ta overhånd over tastaturet. Jeg hadde nettopp kommet hjem etter en lengre diskusjon med noen kristne venner. Om Carissimi, om to syn i kirken og ja.. opphavet til disse temaene, homofili. Det er ikke lurt å skrive når følelsene bobler som verst. Da kan man komme til å skrive ting på litt feil måte. Vi kan ta det punkt for punkt: - Mine to første avsnitt i mitt forrige blogginnlegg er ikke gode mht debatt-høflighet. For jeg skal anerkjenne mine motstandere i debatten, ikke gjøre narr av eller komme med småligheter for å løfte frem mine egne argumenter. Da blir det ikke lengre en debatt, men en skyttergravskrig. Dette var det Kristian som minnet meg på etter å ha avlagt Exfac eksamen. Ettersom jeg selv elsket det faget burde jeg skjønne hva han mener.. - Jeg har ALDRI ment at Carissimi er opphavet til splittelse. Derimot mener jeg ikke akkurat at dere engasjement hjelper på begrensingen av denne splittelsen. - jeg burde og skal ha respekt for de av dere som mener homofili og kvinnelige prester er mer enn fillesaker. Selv om jeg er uenig i det. Men det jeg derimot skulle ønske var at vi alle kan leve sammen i en kirke hvor vi løfter frem Jesus som verdens frelser og Gud som den eneste GuD! Og la nå ikke engasjementet bli større for det JEG kaller fillesaker, enn for de menneskene i verden som lever i krig og elendighet. Det er de som trenger oss, når vi står sammen. Med ønske om en god adventstid Student Hanne Marie

Carissimi = kirkesplittende ?!

Thu, 26 Nov 2009 00:06:00 +0200

Noen ganger bestemmer jeg meg for å holde kjeft i saker som egentlig engasjerer meg voldsomt. Det handler om å ikke gidde å kaste bort energi i debatter med mennesker som ikke ønsker å gjøre noe annet enn å høre seg selv. Mennesker som mener bestemt at de vet best og hiver ut kompromisser i hytt og gevær. Grupper som nekter å anerkjenne motparten som en verdig motpart. Gruppen Carissimi (Latin: Elskede!) er en av disse og for en gangs skyld skal jeg kaste bort litt energi på å skrive en liten kommentar til deres "engasjement": Det står i dokumentet "For enhetens skyld" som ble offentliggjort høsten 2007 av Carissimi at "Vi gjør ikke dette for å splitte kirken". Det denne gruppen driver med står for meg som en av faktorene for at Kirken i dag er preget av splittelse på feil grunnlag. Og en kirke burde ikke oppleve splittelse før det går på noe grunnleggende. Som for eksempel om Jesus er Gud og om det faktisk er sånn at Jesus stod opp fra de døde. Eller verdien på et menneske, om det er skapt i Guds bilde eller ikke. etc etc.. Homosaken er ikke en grunnleggende ting i kristendommen som gjør at man kan splitte kirken hvis uenighetene er for store, på lik linje med debatten om kvinnelige prester. Tvert i mot er dette småsaker som blir omtalt i mindre grad i Bibelen. (Jesus nevner ikke disse sakene med et ord!)Innenfor disse temaene er det ingen mennesker som på noen måte blir krenket av et annet menneske. Ingen dør av det. Ikke spotter man Jesu frelsesgjerning heller. Så hva er egentlig problemet Dag Øivind Østereng? Hvorfor skape så mye oppstyr om en sak som ikke dreper noen? Ikke rokker det ved noen grunnleggende trosbekjennelser heller. (Jeg har sjekket den apostoliske trosbekjennelse grundig og homofili blir ikke nevnt med et ord, i noen av de tre trosartiklene..) Jeg er helt med på at man kan diskutere saken opp og ned i mente, og at man værsågod kan få mene nøyaktig hva man vil om det. Men å skape kirkesplittelse grunnet en fillesak er umodent og viser at man ikke ønsker å ta ansvar for sin egen kirke og dens medlemmer. Det finnes mennesker som lider og DØR ute i verden i dag grunnet krig, sult og katastrofer. Religionen står svakere enn noen gang (og det er ikke til å sette under en stol at folk ikke tar kirken på alvor, mye fordi vi er så opptatt av disse fillesakene). Da burde man kanskje heller bruke sitt engasjement på disse tingene, bære frem Kirken som en fredskirke med Nåden og Frelsen som utgangspunkt. Så kan vi heller være uenige om småsakene og prøve å samarbeide tross uenighetene. Den Hellige treenighet er det vi tror på og er enige om, OG det er det aller,aller viktigste!