Som student arbeidet jeg på et sykehjem i Oslo. En av beboerne glemte en del, men husket fortsatt at han hadde vært snekker og byggmester i sitt arbeidsliv. Han hadde mange fine stunder ved vinduet der han satt og så utover hele Oslo, og med stolt stemme sa han med jevne mellomrom: ”Alt dette har jeg bygd!”

LK 08-2017
Skrevet av Anne Grete Listrøm

Nå er det nok mer enn sannsynlig at han overdrev ikke så lite, men noe kunne han nok sikkert med rette si om: ”Dette har jeg bygd!” I mine mørkere stunder lurer jeg på hva som venter meg som lettere glemsom sykehjemsbeboer. Tar jeg med meg prekenarkivet mitt (som jo verken er til å ta eller føle på) og gjentar stolt og stille for meg selv, gang på gang: ”Alt dette har jeg sagt!”?  Neppe!

For det har sine sider å preke seg gjennom livet – alltid å ha i bakhodet: Hva skal jeg si? – i vielsen på lørdag, i begravelsen på tirsdag og i gudstjenesten på søndag. Det har sine sider å ha fått ordene som viktigste arbeidsredskap. De setter ikke spor etter seg på samme måte som praktisk arbeid og konkrete handlinger gjør. De når mange ganger ikke så langt inn hos forsamlingen, som musikken gjør, i alle fall ikke helt alene. Mange ganger er det bare så altfor mange av dem. Vi er en ordkirke, får vi høre. For selv om Luthers ”Ordet alene” gjelder, står jo Bibelens ord sjelden helt alene i kirkelig sammenheng. Ordet og ordene følges ad. Forklaringer og utlegninger, forsøksvis aktualisering og konkretisering, artige historier fra virkeligheten, litt for vanskelige dikt, ganske mange sitater og bibelteologiske dypdykk er bare noe av det som tas i bruk for å kaste lys over mangslungne bibeltekster. Ikke alltid blir det lysere av det heller, dessverre. Men noen ganger ... noen ganger åpner ordene opp nye rom, i meg og rundt meg. Noen ganger skapes det liv av ord; noen ganger oppdager jeg noe nytt, ser jeg noen sammenhenger jeg ikke før har sett. Noen ganger berører ordene, og noe skjer. Som predikant lever jeg for disse øyeblikkene!

For noen sider ved det å være predikant gir også grunn for takknemlighet, over å ha fått nettopp denne oppgaven som min, takknemlighet over de gangene noe treffer noen – og besynderlig nok kan tilbakemeldingene være slik at jeg knapt nok kjenner igjen det jeg selv har sagt (Her må det da være noen andre på ferde?). Takknemlig kan jeg også være for å gå på skattejakt i tekstene, som en Askeladd som finner likt og ulikt som kan komme til nytte, kanskje på nye og uvante måter, når fellesskapet igjen samles. ”Bare ord,” sier vi, selv om vi samtidig vet at nettopp ordene har kraft til å bygge verdener – og rive dem ned igjen. Ordene, dette skjøre og flyktige materialet, som vind og stjernestøv, skal jeg få bygge med, samtidig som de innehar en kraft og mulighet som lite annet. Det er både en gave og en oppgave som jeg også takker for.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Salme til reformasjonsjubileet 1517-2017
Den befriende klagen
Menighetsutvikling på luthersk mark
Å være luthersk menighet i en minoritetskirke
Ny kirkeordning - et helhetsforslag

Månedens salme
Ord av Luther
Fra bokfronten

Søndagsteksten
Kristi himmelfartsdag
Sundag før pinse
Pinseaften