1. januar 2017 skjedde en avgjørende endring i Den norske kirkes forhold til staten. Fra da av er Kirkerådet og bispedømmerådene ikke lenger statlige forvaltningsorganer, og prester og ansatte i kirkeråds- og bispedømmerådsadministrasjonene ikke lenger ansatt i staten. 

LK 02-2017
Skrevet av Harald Hegstad

I stedet er de nå ansatte i Den norske kirke som nasjonalt rettssubjekt. Denne overgangen markeres med rette på ulikt vis.

Høsten 2016 ble det arbeidet hardt for å få ulike administrative systemer på plass, ved siden av at det ble framforhandlet et nødvendig avtaleverk mellom KA som arbeidsgiverorganisasjon og den nye arbeidsgiveren på den ene side og arbeidstakerorganisasjonene på den andre side. Alle disse ulike prosessene synes i skrivende stund å være i god gjenge. På avtalesiden er noen av sær-avtalene blitt forlenget inn i 2017 og vil bli gjennomgått av partene utover i året. Det gjelder bl.a. den mye omtalte arbeidstidsavtalen. Selv om man fra Kirkerådets side ikke har hatt til intensjon å gjøre større materielle endringer i prestenes arbeidsbetingelser, gir denne runden likevel en mulighet til å rette opp i forhold som begge parter finner problematiske. Selve arbeidstidsordningen står neppe til diskusjon i denne ordning, men nødvendige justeringer vil partene kunne bli enige om.

Selv om endringene i forholdet mellom stat og kirke ved årsskiftet ikke er ubetydelige, skal man heller ikke overdrive deres betydning. Å identifisere dette som den avgjørende overgang til en ”fri folkekirke” er en sannhet med modifikasjoner. En slik forståelse underslår at kirken fram til nå faktisk har hatt betydelig frihet, og den underslår de bindinger til staten og det offentlige,som fortsatt består. I virkeligheten er hendelsene ved årsskiftet et ledd i det som gjerne har blitt karakterisert som en ”skrittvis utvikling”– fra en situasjon der kirken var fullstendig integrert i statsapparatet på linje med andre etater og virksomheter (som statens religionsvesen), til en situasjon der kirken er fullstendig uavhengig av staten. Gjennom de siste to hundre års historie har vi beveget oss langt fra den første situasjonen i retning av den siste. Om og når vi får en kirke som er helt uavhengig av staten, vet ingen, men det synes i alle fall å være både kirkelig og politisk vilje til å føre selvstendiggjøringen enda et skritt videre i årene som kommer.

Med tanke på den definering av rettssubjektivitet og virksomhetsoverdragelse som skjedde ved årsskiftet, er det ikke minst grunn til å minne om at noe tilsvarende skjedde for soknenes del i 1997. Gjennom en liknende lovendring fikk soknene status som rettssubjekter skilt fra kommunene, og kirkelige medarbeidere ble overført fra kommunene til soknene. I omfang var virksomhetsoverdragelsen den gang mer omfattende enn den som har skjedd i år.Selv om Den norske kirke på nasjonalt plan ved årsskiftet ble mer selvstendig i forhold til staten, er det ikke snakk om noen fullstendig selvstendighet. Fortsatt er kirkens interne organisering detaljert regulert gjennom Kirkeloven gitt av Stortinget. Ifølge denne loven har departementet fortsatt myndighet i en rekke kirkelige saker (”Departementet ”er nevnt 18 ganger i loven, mens ”Kirkerådet”er nevnt 12 ganger). På dette feltet har både regjeringen og Kirkemøtet gitt uttrykk for at man ønsker å la den nåværende kirkelov erstattes med bestemmelser av mer overordnet karakter, og overlate til Kirkemøtet å fastsette Den norske kirkes indre organisering. Fra Kirkerådets side er iverksettelse av en ny kirkeordning på basis av ny lovgivning på kirke og livssynsfeltet antydet til 2020. Et spørsmål det helt sikkert kommer til å bli strid om, er hvor mye materielt innhold som skal legges inn i slike overordnede lovbestemmelser. Her vil det nok melde seg både kirkelige og politiske aktører som ikke har tillit til Kirkemøtets vedtak, men som vil sikre bestemte anliggender gjennom lovbestemmelser.

Den viktigste begrensningen i den kirkelige selvstendighet er den fortsatte avhengighet av det offentlige på det økonomiske området. Mens soknene fortsatt har kommunene som viktigste inntektskilde, får det nasjonale rettssubjektet sine midler fra staten. Selv om man har langt større frihet til å fordele og bruke midlene som man ønsker, er man henvist til den ramme som Stortinget bestemmer. Hvor sårbart dette er, fikk man demonstrert i høstens budsjettbehandling etter at regjeringen hadde foreslått en ramme for Den norske kirke, som ikke var tilstrekkelig til å opprettholde nivået på virksomheten. Også etter at 60 ekstra millioner kom på plass, er den økonomiske situasjonen svært trang i bispedømmene. Regjeringen har varslet en gjennomgang av finansieringssystemet på tros- og livssynsfeltet. Det vil trolig også få konsekvenser for finansieringen av Den norske kirke. Men en selvstendig kirke kan ikke nøye seg med å avvente rammebetingelser som andre fastsetter. Den må ta ansvar for sin egen økonomi, både ved å analysere kostnader og prioriteringer og ved å diskutere hvordan en kan gjøre seg mindre sårbar for endringer i offentlige bevilgninger. Her som på andre felter vil et viktig spørsmål være hvordan kirkens medlemmer kan ta et større ansvar for den kirke de tilhører. I endringsprosesser som dem Den norske kirke gjennomgår, er det lett å rette all oppmerksomhet mot ulike strukturelle og organisatoriske spørsmål. Slik sett kan man komme til å tro at større kirkelig selvstendighet er et mål i seg selv. Her er det viktig å huske at ingen kirke er til for sin egen skyld, men for å løse det oppdraget Gud har gitt den. Viktigere enn alle ordnings- og strukturdebatter er spørsmålet om hvordan kirken kan nå det norske folk med evangeliet om Jesus Kristus i ord og handling. Et uttrykk for dette er visjonen om ”mer himmel på jord”, som Jens-Petter Johnsen kommenterer i en artikkel i dette nummer av LK.

Arbeidet for å nå en slik visjon er imidlertid ikke noe som kan sees uavhengig av ulike strukturspørsmål. Tvert om må visjonen og oppdraget være en målestokk for alle slike spørsmål. Spørsmål om kirkelig organisering må ikke styres av profesjonsinteresser, gruppeinteresser eller organisatorisk egen lovmessighet, men må avgjøres av hensynet til kirkens oppdrag.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Mer himmel på jord
Jesus er Herre
Voksne menn klatrer ikke i trær
Et svar til Riise om årstall, kirkeordning og kirkelig lederskap

Ord av Luther

Søndagsteksten
Askeonsdag
1. søndag i fastetiden
Kvinnedagen
2. søndag i fastetiden