Gudstjeneste i tiden: samling

Nå er høring om Justering av hovedgudstjenesten og alminnelige bestemmelser ute, og menighetene skal få uttale seg om forslag til justeringer i det liturgiske materialet etter de erfaringer som er gjort. Følgeforskning og annen innhenting av erfaring viser at ønsket om en bredere involvering i gudstjenestelivet har truffet og fungert godt mange steder, mens forståelsen av ordet stedegengjøring og den store fleksibiliteten som ligger i materialet, er utfordrende. Forslaget til justerin -ger gjenspeiler den erfaringen som allerede har ført til vedtak om den liturgiske musikken, for i tillegg til de tre formulerte kjerneverdiene dukket det fra folkedypet ganske umiddelbart opp en lengsel etter en fjerde: gjenkjennelse. Hvordan skal vi kunne erfare et ”vi” når vi må sitte med nesa i et gudstjenesteprogram fordi valgmulighetene er så mange og forskjellige at de ikke finner feste i kroppen – både individuelt og ekklesiologisk forstått? Og enda mer har den store utprøvingen av liturgisk musikk vist oss hvor utfordrende opplevelsen av ikke å kunne henge med på notene er!

Lovprisning

Derfor begynner dette temanummeret der: i musikken. For Luther hører musikken vesensnødvendig med til gudstjenesten, skriver Stig Wernø Holter i artikkelen ”Reformasjonens betydning for gudstjenestens musikk”, dels som ledd i forkynnelsen, dels som menighetens lovprisning. For Luther var det om å gjøre at menig -heten skulle bli en aktiv, liturgisk aktør. Musikken er Guds gave og ikke menneskets oppfinnelse, hevdet Luther. Han beskrev menneskets særstilling i skaperverket blant annet med at det alene har evnen til å kombinere ord og toner i lovprisning av Skaperen.

Harald Rise skriver i sin artikkel om ”Orgelets status i kult og kultur”. Sammen bidrar disse artiklene til å ”tune” oss inn på en grunnleggende dimensjon i gudstjenestefeiringen: Å være sammen for Guds ansikt i lovprisning, tilbedelse og bekjennelse. Ingen kirker har gitt musikken større plass og tilkjent den større betydning enn den lutherske kirke, skriver Holter. Det er ikke tilfeldig at det var denne kirken som fostret J.S. Bach, ofte kalt ”den femte evangelist” på grunn av hans unike evne til å tolke tekster på en måte som griper oss aller dypest i sjelen. Reformasjonen bidro til en vitalisering av orgelkulturen, skriver Rise, ikke minst fordi den metriske hymnen med orgelledsagelse støttet og ledet menighetens aktive deltakelse i gudstjenesten på en ny måte.

Det å kunne hengi seg sammen i lovprisning og tilbedelse forutsetter både en felles fortrolighet med toner og ord og en tydelig ledelse og ledsagelse. Rise skriver både spennende og tilgjengelig om orgelets plass og funksjon gjennom kirkehistorien, og peker på at orgelet for første gang ikke er nevnt i de nye ordningene og retningslinjene for liturgien. Gjennom artikler i dette og neste utgave av Luthersk Kirketidende vil han reflektere rundt orgelets status og bruk i gudstjenestelivet.

Gudstjenesteutvalg

En nyvinning med gudstjenestereformen er at den peker på muligheten for egne gudstjenesteutvalg og sokneprestens og kirkemusikerens plass der. En av hensiktene med et gudstjenesteutvalg er å kunne legge til rette for menighetens samling. I gudstjenesteutvalget kan gjensidig kunnskapsoverføring om hverandres fag -områder skje og deles med utvalgets øvrige medlemmer. Dette er fundamentale bidrag til at menigheten kan gjøre gode valg i utformingen av det lokale gudstjenestelivet. I den forbindelse slutter jeg meg til Holters utfordring om en samordning og samlokalisering av prester og kantorers utdanning. Slik kan et grunnlag for menighetens samling i gudstjenesten legges allerede der.

Den tredje artikkelen i dette temanummeret går inn i en annen sentral del av gudstjenestens dimensjon, bekjennelsen! Etter at syndsbekjennel sen fant sin vei fra prestens forberedelse til et ledd i gudstjenestens ordo på slutten av 1880-tallet, har dens teologiske innhold og liturgiske funksjon vært diskutert. I høringsforslaget til gudstjenestereformen ble den i 2008 flyttet til Ordets del og i likhet med trosbekjennelsen forstått som en respons på forkynnelsen og prekenen. I høringen den gang fikk dette forslaget en blandet mottakelse, med sterke teologiske begrunnelser for begge former for plassering, og resultatet ble å gjøre dette leddet valgfritt. Etter de erfaringene og refleksjonene som er gjort siden den gang, er det lagt som en mulighet også i Justeringen av hovedgudstjenesten. I artikkelen ”En tydeligere luthersk syndsbekjennelse?” redegjør Hans Arne Akerø for arbeidet med å stramme inn o gtydeliggjøre syndsbekjennelsesleddet, samt å formulere en ny. Slik kan dette leddet fungere og forstås som en del av samlingsdelen i det å ”være med å danne et felles ’vi’ av tilgitte og elskede syndere” som settes fri til tjeneste for Gud og vår neste. Altså gudstjeneste.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Reformasjonens betydning for gudstjenestens musikk
Utdatert eller uunnværlig?
En tydeligere luthersk syndsbekjennelse?

Søndagsteksten:
Maria budskapsdag
Palmesøndag
Skjærtorsdag
Langfredag

Fra bispedømmerådene