Konfirmasjon er utvilsomt noe av det viktigste – og mest vellykkede – Den norske kirke holder på med. Konfirmasjon har en lang historie i kirkens historie, samtidig som den teologiske forståelsen av hva konfirmasjon er, har variert. Den pågående revisjonen av liturgiene for konfirmasjonstidens liturgier er en god anledning for en fornyet samtale om konfirmasjonsforståelsen i Den norske kirke.

LK 14-2019
Skrevet av Harald Hegstad

I løpet av sommeren er det gjennomført en høring om utkast til ordning for konfirmasjonstidens gudstjenester. I sin behandling av saken på sitt møte i mars mente Kirkerådet at revisjonen av liturgien ikke må gjøres isolert, men sees i sammenheng med den teologiske forståelsen avkonfirmasjonen. Samtidig som man vedtok å sende forslaget ut på høring, ba man Bispemøtet "utrede det teologiske grunnlaget for konfirmasjon i Den norske kirke i dag" (KR 26/19). Det ligger altså an til en fornyet samtale om konfirmasjonsteologien i Den norske kirke i tiden framover.

Forlengelse av dåpen

Historisk og økumenisk er det store variasjoner i teologi og praksis når det gjelder konfirmasjon. Opprinnelsen til konfirmasjonen ligger i selve dåpsritualet der den avsluttende håndspåleggelse og salving med bønn om Åndens gave etter hvert ble skilt ut som en selvstendig handling og et selvstendig sakrament. I ortodoks sammenheng gjennomføres konfirmasjonen (eller krismeringen) i forlengelsen av dåpshandlingen, også når det er barn som døpes. I den katolske kirke i vest ble den for barnedøptes del skilt fra dåpen i tid. Luther kritiserte for sin del den etablerte forståelsen av konfirmasjonen som et sakrament som skulle gi noe ”mer” enn det som allerede var gitt i dåpen.

Selv om man ikke regnet den som et sakrament, avskaffet ikke den lutherske reformasjonen konfirmasjonen som kirkelig handling. I stedet fikk den en kateketisk funksjon, og den fungerte som forberedelse til å gå til nattverd for første gang. På 1700-tallet satte pietismen sitt preg på konfirmasjonsforståelsen, der man inkluderte et løfte om kristen tro og liv fra den enkelte konfirmant. Etter mye kritikk fikk man i 1911 en variant av konfirmasjonsliturgien uten løfteavleggelse, og fra 1981 forsvant løftet helt.

Nyorientering gir frukter

Revisjonen i 1981 var resultat av et omfattende arbeid med konfirmasjonen i Den norske kirke og i andre lutherske kirker. Resultatet av dette arbeidet var en veldig opprustning av konfirmasjonstiden som ikke lenger bare skulle formidle et visst kunnskapsinnhold, men også bidra til å inkludere de unge i kirkens liv og et kristent fellesskap. Denne nyorienteringen bærer gode frukter i konfirmantarbeidet den dag i dag.

Nyorienteringen innebar samtidig en radikal perspektivforskyvning fra konfirmasjonen som liturgisk handling til konfirmasjonen som konfirmasjonstid. Den avsluttende konfirmasjonsgudstjenesten falt riktignok ikke bort, men den ble nå definert som en av flere ”gudstjenester i konfirmasjonstiden”. Og innholdet i den avsluttende gudstjenesten ble forstått som en forbønnsgudstjeneste.

Devaluering

Den devalueringen av konfirmasjonen som liturgisk handling, som 1981-ordningen syntes å representere, har imidlertid stått i en spenning til den alminnelige, folkelige oppfatningen av konfirmasjonen, som nettopp forstår ”konfirmasjonsdagen” som kjernen i konfirmasjonen. Men heller ikke utviklingen i den liturgiske praksis har uten videre vært i samsvar med en slik devaluering. Allerede den fortsatte bruken av håndspåleggelse ved forbønnen for den enkelte er et sterkt liturgisk element som trekker forståelsen av handlingen i sakramental retning. Bruken av hvite konfirmantkapper, som etter hvert er blitt en vanlig praksis, bidrar til det samme. I de senere år har vi sett at prester og menig heter har bygd ut forbønnsdelen ytterligere, bl.a. ved at konfirmantene ikke kneler sammen på alterringen, men kommer fram én og én.Også det faktum at man ikke kan delta i den avsluttende konfirmasjonsgudstjenesten uten å være døpt, viser at dette i reali teten er noe mer enn en ren forbønnsgudstjeneste.

Det foreliggende spriket mellom teori og praksis er i selv et godt utgangspunkt for en ny gjennomtenkning av konfirmasjonen som liturgisk handling. Dette må skje uten på noen måte å svekke det som er blitt vunnet gjennom utviklingen av konfirmasjonstiden. Etter min mening er det på tide å legge frykten for gamle grøfter bak seg og se på saken med friske øyne. Det avgjørende poeng i Luthers oppgjør med den sakramentale konfirmasjonsforståelsen var at den svekket dåpens betydning. Ingenting kan legge noe til det Gud gir oss i dåpen. Samtidig er dåpen ikke bare en hendelse i fortiden, men noe som skal prege hele livet. I dette perspektiv kan man forstå konfirmasjonen ikke som noe tillegg til dåpen, men en aktualiseringav dåpen. Et slikt dåpsaktualiserende og dåpspåminnende element er nettopp noe som er tydeliggjort i de liturgier som har vært ute på høring.

Bekrefte tilhørighet

Rent språklig kan begrepet konfirmere (av latin confirmare) bety å bekrefte eller styrke. Subjektet for en slik handling kan forstås på flere måter. På den ene side er det kirken som bekrefter og styrker konfirmantene som døpte, fullverdige kirke medlemmer. På den annen side innebærer det å la seg konfirmere også en bekreftelse av en kirkelig tilhørighet eller identitet fra konfirmantenes side.

Påminnelse om dåpen er naturligvis ikke noe som er enestående for konfirmasjonen. Men med konfirmasjonen knyttes en slik dåpsaktualisering til overgangen fra barn til voksen. Konfirmasjonen kan dermed forstås som en ritualisering av denne overgangen, der man ser livet som ungdom og voksen i dåpens lys. Det betyr ikke at man som barn har ”manglet” noe som først nå blir fullstendig. Livet som døpt får likevel en ny karakter i og med overgangen fra barn til voksen. Selv om konfirmasjonen ikke lenger regulerer adgangen til nattverden, har Den norske kirke fastsatt en 15-årsgrense for å kunne stemme ved kirkevalg, altså å kunne utøve en selvstendig myndighet på en måte som barn ikke kan. Konfirmasjonen skjer på et tidspunkt der en fase av livet er i ferd med å avsluttes, mens en annen begynner. Begge faser er for den døpte bestemt av dåpen, men en slik bestemmelse får ulik karakter i ulike deler av livet.

Det betyr også at det ikke behøver å være noen motsetning mellom en kirkelig forståelse av konfirmasjonen og en folkelig forståelse av konfirmasjonen som livsrite. Kirkens oppgave er ikke bare å tolke troen, men også å tolke livet i lys av troen.Det skjer gjennom forkynnelse og undervisning, men også gjennom symbolrike liturgiske handlinger.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Vi trenger (ikke!) flere frivillige!
Myten om kirkens "flate jord-påstand" i norske lærebøker

Månedens salme

Fra bokfronten

Søndagsteksten
15. sundag i treeiningstida
16. sundag i treeiningstida
Mikkelsmesse

Fra bispedømmerådene