Kunnskap i praksis

Jeg begynner med to episoder om kunnskap i arbeidet: For noen år siden ble jeg påspandert middag på en fin restaurant av en venn. Restauranten var liten og intim, med kjøkkenet delvis plassert åpent i spiserommet.

Et stykke ut på kvelden dukket sjefskokken opp og stilte seg ved en av benkene. Han hadde med seg en bolle, redskaper og noen ingredienser. Jeg så ikke at han ga noen beskjed, men de andre kokkene samlet seg bare rundt ham. Noen sto bak og så over skuldrene, andre på siden og lente seg frem. Og så begynte han å lage noe.

Jeg vet ikke hva det var. Det så ikke ut til å være noe som skulle serveres denne kvelden, og det var ikke for å underholde gjestene. Dette var mellom kokkene. Grunnen til at jeg husker det, var stemningen som oppstod: Den konsentrerte oppmerksomheten i ansiktene, den lavmælte samtalen, følelsen av at de tilhørte et bror- og søsterskap av mestere og lærlinger.

Det var ”kunnskap i aksjon”, en læringsprosess som ikke skjedde utenfor arbeidet, på kurs eller når de kom hjem, men der og da, tett på det andre de holdt på med. En pause og et pust i en ellers hektisk kveld.

Ingen trolsk stemning

Det andre eksemplet er fra min egen arbeidsplass. I disse dager dukker det opp en del e-poster i innboksen, sendt av stipendiater som skal ha fremlegg på det årlige, interne desemberseminaret. De ansatte som får disse e-postene skriver ut vedleggene og leser gjennom dem frem mot samlingen. Noen leses kjapt. Men de tekstene en skal gi respons på, de leses så grundig en klarer.

Så er dagen der. De involverte tusler inn i seminar rommet. Og for å si det med en gang: Den trolske stemningen fra restauranten inntreffer ikke. Det er ytre sett begivenhetsløst, definitivt uten fjonge kokkeluer eller høytidskledte gjester. Tre kvarter per stipendiat. Først sier hun/han litt om prosjektet; så gir en annen stipendiat tilbakemelding, så to ansatte med sine forberedte responser, så åpen samtale, og så opp summering. Kort pause. Nytt fremlegg, med samme liturgi.

Likevel: Jo lenger jeg har vært med på slike seminarer, desto større pris setter jeg på dem. For under den tilsynelatende begivenhetsløse overflaten er det faktisk intenst. Kolleger har lest, og de bringer nå sine lesninger, sine fortolkninger, sine blikk på svakheter og styrker, begrensninger og muligheter til den teksten som ligger på bordet.

Innspillene gjelder mer enn det lille fremlegget. For det første leses det i sammenheng med prosjektet som helhet. Er problemstillingen fortsatt treffende? Henger metode og teori sammen? Og for det andre: Responsen gjelder mer enn tekst, men også et levende menneske, henne eller ham som har skrevet, levert. De som gir respons, har selv vært der stipendiaten nå er. Det er en uuttalt solidaritet med den som har gjort seg sårbar ved å legge frem en uferdig tekst. Det er håp om at det skal bære helt frem, at viktig kunnskap utvikles, at faget blir beveget fremover, og at det ender med disputas. Men det er ikke sikkert. Det står altså noe på spill.

Ny kunnskap

Kokken og professoren. Kjøkkenbenken og hesteskoen av bord og stoler. På hver sin måte er de eksempler på intense læringsprosesser som finner sted in situ. Ny kunnskap bringes inn, kanskje inspirert av en trend i Peru eller en publikasjon i et amerikansk tidsskrift, blandet inn i det vi driver med her og nå, bare et bittelite skritt fra den vanlige arbeidsdagen.

Hvordan er det med slike prosesser i menighetspresters hverdag? Finner vi de små pustene og pausene, og klarer vi å gjøre dem intense nok? Når gir vi hverandre full, solidarisk, kritisk og konstruktiv oppmerksomhet tett på arbeidsoppgavene? Det mangler absolutt ikke arenaer for læring. De siste årene er det blitt skapt noen nye. For det første går prester i arbeidsveiledning, noen i avgrensede perioder, andre langsgående. Det er verdifullt, men befinner seg samtidig mer enn et halvt skritt unna arbeidshverdagen, ofte med mer fokus på prestens egen erfaringsbearbeidelse enn direkte på kvaliteten i utførelsen av arbeidsopp-gavene.

Prest som generalist

Enda nyere er ulike fora på Facebook (f.eks.”Prekeskapet” og ”Presteskapet”), som ikke er så ensidig lokale, ”ansikt til ansikt” som presters erfaringsdeling gjerne har vært. Det er bra, men de kan ikke erstatte den nærgående, idet-du-jobber-med-det-intensiteten som preget kokkens eksperiment og professorens respons. Det er forskjeller mellom kokken og presten, mellom akademia og kirken, som gjør at det ikke er så enkelt å etablere de intensive læringsrommene jeg har beskrevet. Å betjene en gudstjenestemenighet og et sokn er mer komplekst enn å servere mat til en spisesal. Det meste av det prester gjør, spilles ut i en vev av relasjoner som gjør det vanskeligere å fastholde dem i et vurderende blikk enn med en matrett eller en akademisk tekst. Prester beveger seg mellom langt flere ulike aktiviteter og rom enn det kokken og akademikeren gjør; de er mer generalister enn spesialister. Kvalitetskriteriene er mer sammensatte; fordelingen av autoritet mellom den erfarne og nybegynneren er mindre klar. Likevel: Burde vi eksperimentert mer med å etablere læringsarenaer, tett på egne praksiser og tett på hverandre? Jeg vet ikke konkret hva det skulle vært, en måtte ha prøvd seg frem. Men kanskje øve sammen før en gudstjeneste, finne frem til en mer presis måte å snakke gjennom en kirkelig handling, legge læringsteorier over konfirmantarbeidet vårt, snakke sammen om hva vi erfarte når vi nå ba sammen og leste Skriften sammen?

For noen uker siden fikk jeg en tilbakemelding som antyder at dette skjer allerede. Det var siste samling med Kunsten å snekre en preken, et kurs som nå har gått i mange runder. Vi får mye hyggelig respons, og det fineste er at så mange forteller at det å lære seg teoretiske begreper, og å bruke dem i den kollegiale samtalen, har fornyet prostiet. Så kanskje det er en av mange veier å gå: Senkede skuldre, høynet intensitet og noen læringsprosesser som bringer både den enkelte og arbeidsfellesskapet fremover.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Seriøs konkurranse for tokjeldehypotesen

Fra bokfronten

Månedens salme

Søndgasteksten:
2. sundag i openberringstida
3. søndag i åpenbaringstiden
4. søndag i åpenbaringstiden