Nye former for kirkelig nærvær

”Vi snakker om langsom skjønnhet i det håndlagde. Om kvalitet, bæredyktighet og håndavtrykk, om materialer som involverer flere sanser enn bare synssansen. En megatrend akkurat nå.” 

Det er interessant at et markedsledende interiørmagasin skriver om kirker. Enda mer interessant blir det når lederen nærmer seg slutten, for det som synes å være Hraskys hovedpoeng, er at kirkene i Norge ikke er åpne: ”Den norske kirken etterlyser flere brukere,” skriver hun. ”Da hjelper det ikke å stenge besøkende ute. I utlandet er alle kirker åpne.” Etter å ha fortalt om et besøk i enfjellkirke på Kreta, hvor en eldre dame med forkle og tøfler subbet inn i kirken, tente et lys og ba en bønn før hun gikk tilbake til middagslagingen, slår redaktøren fast: ”Det er akkurat slik kirkene skal være. Åpne for en meditativ «time-out».” 

Den norske kirke er bygd på en soknestruktur og består av rundt 1200 sokn fordelt utover hele landet. Denne soknestrukturen, det at det finnes lokalmenigheter over hele Norge, gir kirken uendelige og uvurderlige muligheter. På den måten kan kirken være tilstede og tilgjengelig, synlig og åpen midt i menneskers hverdagsliv, der folk lever og bor. Det mest interessante med Hraskys leder i Interiørmagasinet er derfor ikke de arkitektoniske beskrivelser av stavkirkene, men beskrivelsen av kirker som ikke er åpne. Det mest interessante er hvordan det, i et magasin av dette kaliber, brukes spalteplass på å beskrive en religiøs lengsel som ikke finner sin plass i det etablerte gudstjenestefellesskapet. I alle fall ikke i første omgang. Det finnes religiøse lengsler og behov som ikke nødvendigvis rommes av kirken og det tradisjonelle, lokale gudstjenestefellesskapet. For å møte disse kan det være nødvendig å utvikle nye former for kirkelig nærvær.

Det finnes religiøse lengsler og behov som ikke nødvendigvis rommes av kirken og det tradisjonelle, lokale gudstjenestefellesskapet. For å møte disse kan det være nødvendig å utvikle nye former for kirkelig nærvær. Samtidig kan slike nye former for kirkelig nærvær komme til å utfordre både kirkeordningens fleksibilitet og gudstjenestens form. Etter å ha gjort seg noen erfaringer med nye former for kirkelig nærvær, kalt ”fresh expressions” innenfor Church of England, innførte daværende erkebiskop, Rowan Williams, i 2003 et nytt begrep i denne sammenheng. Han presenterte tanken om en kirkelig ”mixed economy”, en kirkelig blandingsøkonomi hvor nye former for kirkelig nærvær får vokse frem side om side med de mer etablerte formene. En slik blandingsøkonomi var tenkt å sette kirken i stand til å møte den nye tiden og de nye utfordringene på en bedre og bredere måte. I 2004 kom den økumeniske rapporten ”Mission Shaped Church Re port” som i tillegg til å reflektere over hva som hadde skjedd så langt i prosessen med å utvikle nye former for kirkelig nærvær, også ga tydelige anbefalinger om å videreutvikle pionermisjon. ”Tiden har kommet,” sto det i rapporten, ”for å sørge for at nye uttrykk for kirke, som oppstår i kirken, eller blir gitt plass for i kirken, blir understøttet med en adekvat ekklesiologi.” Selv om ”fresh expressions”- bevegelsen har vært omdiskutert innenfor Church of England, ble både Rowan Williams’ innføring av begrepet blandingsøkonomi og den økumeniske rapporten opp fattet som en stor oppmuntring til alle dem som drev med etablering av nye former for kirkelige nærvær. Samtidig ga de støtte til kirken om å gå tettere på i forhold til å sørge for en solid kirkelig forankring for de nye formene for kirkelig nærvær, som oppsto.

Da vil det i den pågående kirkeordningsdebatten være nødvendig å ta opp spørsmålet om vi skal lage en kirkeordning som gir nok fleksibilitet til at nye former for kirkelig nærvær også skal få muligheten til å vernes om på høyere nivå.

«Det er akkurat slik kirkene skal være. Åpne for en meditativ «time-out»,” skrev redaktøren for Interiørmagasinet. Selv om hun i sin leder mente åpne kirker rent konkret, kan dette uttrykket også brukes i mer overført betydning, som at kirkene skal være åpne også for å møte menneskers åndelige behov og deres lengsel etter Gud. For å få til dette i en ny tid kan det være behov for å etablere nye former for kirkelig nærvær i tillegg til den etablerte soknestrukturen. Det vil kunne gjøre det nødvendig med en mer fleksibel kirkestruktur.

Da vil det i den pågående kirkeordningsdebatten være nødvendig å ta opp spørsmålet om vi skal lage en kirkeordning som gir nok fleksibilitet til at nye former for kirkelig nærvær også skal få muligheten til å vernes om på høyere nivå, slik det er blitt gjort for eksempel i våre søsterkirker, Church of England og Den estiske evangelisk-lutherske kirke. I tillegg til plass innenfor kirkestrukturen er det også avgjørende at disse nye formene for kirkelig nærvær støttes av en moderkirke med en adekvat ekklesiologi, slik erfaringen var i England. I tillegg til dette kan nye former for kirkelig nærvær også utfordre kirken på form, og kanskje skal Den norske kirke se på seg selv som så rommelig at den kan tåle en viss grad av eksperimentering i sine ”utkantstrøk”.

Dette nummeret av Luthersk Kirketidende handler om nye former for kirkelig nærvær og hvordan de kan utfordre oss. Førsteamanuensis i praktisk teologi ved NLA Høgskolen, Knut Tveitereid, omtaler i sin artikkel ”Liturgiens egen vekt – om håndteringen av Ordo i nye typer gudstjenestefellesskap” debatten om gudstjenestens Ordo sammen med debatten om nye typer gudstjenestefellesskap. Anne Margrethe Ree Sunde, prest og prosjektleder for Ukirke Stavanger, forteller i artikkelen ”Ukirke Stavanger – for ungdom og unge voksne” om utfordringer og gleder knyttet til å gå inn i et prosjekt uten visjoner og målbare parametere, men med målet om å etablere en ny form for kirkelig nærvær for ungdom og studenter midt i Stavanger. Erling Birkedal, førsteamanuensis og prosjektleder MF vitenskapelig høyskole, beskriver i sin artikkel ”Avtalemenigheter – som supplement til soknemenigheter” endringene som skjer i kirkelandskapet, og han tegner opp mulige regelverk som kan gi hjelp til å svare på utfordringene som endringene innebærer. Til slutt gir Rolf Arne Tjøstheim, rådgiver NMS Global – seksjon menighet og fungerende sokneprest i Tjensvoll menighet i Stavanger, i artikkelen ”Nye kirkelige nærvær” en utfordring inn i arbeidet med å ferdigstille ny kirkeordning for Den norske kirke, om å legge til rette for både fleksibilitet og satsing på nye former for kirkelige nærvær. God lesning!