Det er 70 år siden Gustaf Wingren utga "Predikan". Boka er mest kjent for sin homiletiske hermeneutikk som var langt forut for sin tid. 

LK 16-2019
Skrevet av Fredrik Saxegaard

Likevel har vi i dag kanskje like mye å hente i boka som homiletisk dogmatikk – ikke for å repetere Wingrens posisjoner, men fordi vi kan la oss inspirere av "Predikan"s nyanserte og dyptgående refleksjon over hva det er å være menneske og kristen i dag.

Tidligere i høst møttes teologiske lærere og kirkelig ansatte til ”Nordiska homiletiska nätverksmötet”. Konferansen arrangeres annet hvert år, og i år var samlingen lagt til Uppsala (i 2021 blir det Bergen). Produktive Bengt Kristensson Uggla, som har skrevet biografien Gustaf Wingren: Människan och teologin, var invitert til å holde hovedforedraget.

Uggla fortalte levende om det teologiske miljøet i Sverige på slutten av 40-tallet, og om den delte mottakelsen Predikan fikk. Med sin bakgrunn som Ricoeur-spesialist var det naturlig at han brukte mest tid på bibelhermeneutikken. Allerede på bokas første side bryter Wingren med den rådende modellen i samtiden, der den samvittighetsfulle predikanten først skulle eksegere bibeltekstens ”objektive” og ”historiske” mening, og deretter – i et sprang som måtte trekke veksler på predikantens religiøse personlighet – kunne formulere det aktuelle budskapet.

Mot dette gir Wingren sitt kjente argument: Bibelens ”objektive” mening er at den er rettet mot mennesket: ”Ordet är till för att förkunnas, dess objektiva innehåll blir fullt tydligt, först då det predikas.” Den andre siden av den samme mynten er at også meningen med menneskelivet er knyttet til Ordet: ”Människan er framme vid den källa, ur vilken hon kan få människolivet, just då Skaparens ord når henne.”

Wingrens hermeneutikk er altså en Guds ord-hermeneutikk og fungerer som kristen skapelsesteologi og soteriologi i et nøtteskall, sammenfattet i den engelske oversettelsen av Ugglas biografi: Becoming human again.

Konferansen ble en fin mulighet til å ta opp Predikan på nytt og reflektere over mer enn de første, berømte sidene. På hvilke måter representerer Wingrens teologiske univers en ressurs for predikanter i dag, og hvor er begrensningene?

At en tekst fra 1949 har begrensninger, sier seg selv. Wingren skriver i en tid der gudstjenesten fortsatt har en integrert, autoritativ rolle i den lokale offentligheten, forut for det medialiserte og flerkulturelle samfunnet vi lever i nå.

Også den homiletiske samtalen har flyttet seg. Sett gjennom brillene til nyhomiletikk og post-nyhomiletikk kan en kritisere boka på minst to punkter. For det første risikerer en at det legges for liten vekt på predikantens konkrete arbeid med Bibelens tekster og intertekstualitet. Wingren gjør det riktignok klart at historiske tilnærminger har en egenverdi, og ville sikkert kunnet si det samme om de mange trender og vendinger som har skjedd i bibelfagene siden da. Likevel kan den lutherske vekten på Ordet som tiltaleord, promissio, gjøre oss mindre oppmerksomme på bibelteksten som tekst og som ”other”. Dermed kan vi også miste av syne de etiske sidene ved prestens tekstarbeid, og underkommunisere makten som finnes i prekensituasjonen.

For det andre kan det ligge en begrensning i nettopp det rike teologiske universet Wingren bretter ut. I boka oppleves dette som pulserende og mangefasettert, men det er lett å se hvordan det kan ende opp som et stivnet system der det meste går opp. Uggla refererte til at Wingren selv mente at Predikan var hans beste bok, og var enig i det. Men det er også hans dårligste, slo han fast, fordi den er så tettpakket og på sett og vis både overstrukturert og ustrukturert. I en tid der mange understreker prekenen som en foreløpig replikk i en samtale og som åpen for tilhørernes egne levde horisont og medforfatterskap, er det ikke opplagt at Wingrens teologiske bygning blir en ressurs.

Jeg tror vi har noe å lære av hvor intensivt han arbeider med kompleksiteten i disse begrepene.

Samtidig: Det tettpakkede og detaljerte preget er også en styrke, og det var dette jeg ble sittende og reflektere over på vei hjem fra Uppsala. Jeg mener ikke at vi skal kopiere Wingrens konkrete utlegninger om Gud og djevel, kamp og seier eller lov og evangelium. Men jeg tror vi har noe å lære av hvor intensivt han arbeider med kompleksiteten i disse begrepene.

Wingren interesserer seg for det ganske alminnelige, skapte menneskelivet ”utan att lämna det kroppsliga kvar hos fienden” (s 189). Samtidig artikulerer han et sterkt og konkret religiøst språk om frelsen, om Kristus i den troende og om forløsningen i det alminnelige menneskelige. Fremfor alt får han frem det innfløkte og kompliserte i hva det er å være menneske. Vi befinner oss i en kamp mellom Gud og satan, og vi lever, ikke minst, ”under loven”.

Loven er ikke akkurat et nytt tema i prekensammenheng, og noen prester har brukt år på å frigjøre seg fra av en forkynnelse som var fanget i et stivnet lov-og-evangelium-skjema. Jeg spør likevel om en fornyet og fordypet interesse for loven som mangefasettert begrep og erfaring og som ”optikk” mer enn ”skjema” kan hjelpe forkynnelsen til å være på høyde med kompleksiteten i den virkeligheten vi prøver å sette ord på.

I artikkelen ”Preaching and Political Debate on Refugees” (Studia Theologica 2019/1) argumenterer Sivert Angel og Elisabeth Tveito Johnsen for at mange prekener tenderer i retning det de kaller en hhv. ”sentimental” og ”moralistisk” stil. Slik jeg forstår dem, handler dette bl.a. om at komplekse sammenhenger forenkles, og at predikantene risikerer å tegne menneskelivet som om det var frigjort fra noen av de vilkårene vi lever under. Å arbeide seg inn i Wingrens univers kan være en slags vaksine mot det sentimentale og moralistiske. Poenget er ikke å trekke opp grenselinjer for hvor politisk prekenen skal være eller ikke være, for før vi i det hele tatt kommer dit, vil enhver preken på en eller annen måte sette ord på menneskelivet. Og det er i denne språkliggjøringen Wingren kan hjelpe oss.

Å arbeide seg inn i Wingrens univers kan være en slags vaksine mot det sentimentale og moralistiske.

Til slutt: Det har vært vemodig å skrive en leder om prekenarbeid i dagene etter at biskop Olav Skjevesland døde. Olav var prekenlærer for svært mange teologistudenter, meg selv inkludert. Han var en banebryter når det gjaldt å løfte praktisk teologi som akademisk disiplin, den første professor i praktisk teologi i Norge og en av grunnleggerne av Societas Homiletica. Og blant de mange bøkene han skrev, var det to prekenlærer: Broen over 2000 år (1981) og Det skapende ordet (1995). Jeg minnes Olav med takknemlighet!