Prestetjeneste, kvinne og mann

Dermed var det igjen en slags debatt om kvinners og menns likestilte adgang til å gjøre prestetjeneste i Den norske kirke.

Jeg la merke til den i en bokhandel i sommer, en bok med gult omslag og tydelig, svart tittel: ”Skal kvinnene tie? Om ordinasjon av kvinner til prestetjeneste”, utgitt av FBB med bl.a. VID-professor Knut Alfsvåg som redaktør. En rask gjennomblaing viste imidlertid at dette ikke egentlig var et nytt bidrag, men hovedsakelig en samling av tidligere publiserte artikler. 

Så jeg lot boka ligge og tenkte at den neppe ville få særlig oppmerksomhet. Men der tok jeg feil! En gruppe kvinnelige VID-studenter gikk ut og fortalte om hvordan enkelte mannlige medstudenter har oppført seg aggressivt og fordømmende mot dem. Og dermed kom også bokutgivelsen i et nytt lys.

Det er flere temaer som melder seg her. Det ene er prestetjeneste og kjønn, og dermed teologi om kjønn – og kjønnet teologi i det hele tatt. Et annet gjelder hvordan universiteter og kirkesamfunn håndterer idealer om pluralisme og toleranse i et spørsmål som angår kollegers og medstudenters identitet og livskall. Det tredje gjelder kriterier for god fagteologi, og hva som er relasjonen mellom fagteologiske og kirkelige praksiser. Dette er selvsagt for komplekst og omfattende til å diskutere i en kort leder. Men samtidig: Det er i denne sammenvevde og usorterte utgaven temaet treffer oss, enten vi er studenter, prester eller lærere i kirkelig relaterte utdanninger.

Fungerende rektor ved VID, Bård Mæland, slo fast: ”Debatten om kvinners prestetjeneste er over.” (Verdidebatt 30.10.) Slik er det ved MF også, enten en spør de aller fleste lærere eller studenter, eller en ser på fordelingen av kvinner og menn blant studentene i profesjonsstudiet. I dag er denne ca. 50/50, riktignok med variasjoner fra kull til kull. For noen dager siden møtte jeg studentene på 7. semester, og der var det én kvinnelig student blant alle de mannlige. Kvelden etter satt jeg med studentene på 11. semester, med én mann og resten damer. Fullt så skjevt er det riktignok ikke når alle er til stede.

Da jeg spurte kvinnene om de har opplevd ubehagelige konfrontasjoner, var svaret et klart nei. I forhold til temaet svarte de ulikt: Noen synes det er temmelig fjernt, mens andre, ofte studenter med konservativ bakgrunn, har jobbet mye med det og vet nå hvor de står. Alle er enige om at når de som støtter kvinnelige prester, er i så stort flertall, er det ikke truende at en og annen er i mot. Jeg opplever disse studentene som trygge i møte med temaet, verken engstelige eller fordømmende.

En av studentene sa: ”Jeg kunne levd fint med å ha en kvinneprestmotstander som kollega.” Men her møtte hun motbør fra de andre. Slik jeg hørte dem, var det en felles erkjennelse av hvor problematisk det er når noen, over tid og i en nær kollegarelasjon, hevder at ditt livskall og din pastorale identitet bryter med Guds vilje, strider mot Skriften, ja, – om en skal følge Sverre Aalen slik han uproblematisert gjengis i boka (s 18) – hindrer ”gudbilledlikhetens virkeliggjøring i mennesket”. Da hjelper det ikke så mye at kollegaen er høflig og hyggelig når han sier det.

Slik står saken fortsatt i sin betente kjerne: Viljen til å romme mangfold og respektere mindretall, selv når meninger oppleves støtende og destruktive, kommer i konflikt med menneskers rett til å utføre sin tjeneste og institusjonens plikt til å støtte de arbeiderne en har kalt til tjeneste.

Konflikten gjelder kirken, og den gjelder kirkelig relaterte utdanningsinstitusjoner. Som lærere prøver vi å forholde oss ansvarlig til den: Vi underviser om argumentene på en slik måte at studentene kan forstå de ekklesiologiske og etiske implikasjonene og selv ta stilling. Vi er tydelige på at MF ser det som et privilegium å utdanne kvinner og menn til prestetjeneste, og de aller fleste som underviser her, mener at det er klart tyngre argumenter for ”ja” enn ”nei”. Og: Vi fremholder at det i en akademisk kontekst er stor takhøyde for mindretallsstemmer, ”ukorrekte” meninger og å være underveis, men at det stilles krav til etterrettelig argumentasjon, at en lytter til meningsmotstanderes beste argumenter og er villig til å endre oppfatning i møte med dem.

Det var betryggende å høre kvinnelige studenter bekrefte at de har sluppet å møte aggressivitet og fordømmelse i miljøet på MF. Samtidig satt de med en følelse av at motstanden ikke er helt borte. Kanskje er ulempen med lavere temperatur at konflikter går under jorden, at studenter som tilhører mindretallet, trekker seg tilbake og ikke sier rett ut hva de mener. De er kanskje redde for hva medstudentene, for ikke å snakke om læreren, vil si, og de vil slippe unna mørkemannsstempelet.

Dermed blir spørsmålet hvordan vi som lærere tar opp slike spørsmål med enkeltstudenter og i det felles læringsmiljøet, uten at noen opplever at vi er ute etter å ”ta” dem? Og i forlengelse: Hvordan vi generelt bidrar til å skape ”uenighetsfellesskap” ( Lars Laird Iversens uttrykk) der vi diskuterer kontroversielle temaer åpent og informert og samtidig har en løpende samtale om betingelsene for disse diskusjonene?

Det hviler altså et stort ansvar på oss som leder utdanningene. Men det hviler også et ansvar på dem som argumenterer mot kvinnelige studenters og presters kall til tjeneste, og som bidrar til tette student- og prestefellesskap som får dette som en slags fanesak. Det er klart: Kvinneprestmotstandere vil vi antakelig alltid ha blant oss, og det er grunn til å tro at det religiøse mangfoldet, inklusiv ny-konservative bevegelser fra andre kontinenter, heller vil øke enn å avta i årene fremover. Slik sett er heller ikke dagens overveldende flertall for likestilling og kvinners prestetjeneste noe vi skal ta for gitt.

Likevel kunne jeg ønske et større samsvar mellom mellom det som er de alvorlige konsekvensene av et argument, og tyngden i argumentet. Når boka som var utgangspunkt for debatten i høst mest består av opptrykk av gamle tekster og ikke tydeliggjør sitt eget prosjekt, blir den et slags ufrivillig vitnesbyrd om at debatten faktisk er over.

Jeg har vel ikke noen særlig tro på å bli hørt, men likevel: Så lenge en ikke har noe bedre å bringe til torgs, og en vet at en rammer kolleger og kollegafellesskap, ville det ikke vært like greit å bruke kreftene på andre ting i årene som kommer? Det er tross alt nok av ekte utfordringer vi burde kunne finne sammen om.