Skaperverket

Man kan virkelig bli mer enn mørkredd av denne framtidsfortellingen som beskriver et samfunn hvor det meste har gått galt. Bak beskrivelsen av det totalitære og kvinneundertrykkende samfunnet Gilead (før: USA) ligger en historie om hvordan mishandlingen av skaperverket til slutt slo tilbake på menneskene selv. Forgiftning av jord, luft og mat har blant annet gjort de aller fleste sterile, og kampen om fertiliteten – og friske barn – får de mest bisarre uttrykk i denne fortellingen.

Nå er det jo bare fantasien som kan sette grenser for hvilke katastrofer framtiden kan bringe grunnet vår slette jobb som forvaltere for resten av skaperverket, og kanskje gjør dette oss bare redde og handlingslammet? En annen mulighet er jo at vi blir motiverte av at det ennå er tid, og heller tar fatt, med fornyet styrke, på kampen for en god og rett forvaltning av skaperverket (Jeg ble i alle fall mer opptatt av det etter å ha lest Margaret Atwoods mer enn 30 år gamle bok).

Bladet du holder i hånden, inneholder artikler som på forskjellig vis tar opp både hvorfor og hvordan kampen for skaperverket skal kjempes, kampen for at skaperverket ikke skal settes ut på anbud, være til salgs, men tvert imot skal dyrkes og voktes og overgis til neste generasjon – helst i bedre stand enn da vi overtok. Ansvaret for dette har vi, som kristne og som kirke, og om det er i pessimistisk skrekk for framtiden eller i glad forventning om at det ordner seg nok: Trå til må vi. For noen år siden var jeg og min familie på Iona noen sommerdager. Der var vi en del av klosterets fellesskap og fikk en smak av den kristne keltiske spiritualiteten som levde tett og godt på naturen, og som ser Skaper og skaperverk tett sammen. Ungene synes det var fint, men en av dem spurte litt forsiktig en kveld; ”Er de egentlig sånn kristne som vi er? De snakker jo bare om hav og måke rog sånn – og nesten ingenting om Jesus ...” Tyngdeforskyvningen var tydelig, men vi ble enige om at vi også hadde hørt nok om Jesus til at vi nok var ”kristne på samme måte”.

En salme sterkt inspirert av denne spiritualiteten har funnet veien inn i salmeboka, og første vers av nr. 334 lyder slik:

Du er mi øy i havet, Gud,
ei stø for mine føter.
Du er eit vinddrag mot mi hud,
ditt kjærteikn som eg møter. Du er ein stavstill fjord,
min salme uten ord. Du er eit fuglekor som kved,
der får eg lov å syngja med.
(Sverre Hatle 2009, fritt etter keltisk kveldsbøn)

Jeg synes det er så vakkert, og i møte med denne salmen tenker jeg at like mye som å kjempe mot noe, så kjemper vi for noe, når det altså er selveste skaperverket som står på spill. Kampen for en rett forvaltning av skaperverket må tas på mange fronter. Selvfølgelig handler det om politikk, både på lokalplan, nasjonalt og internasjonalt, hvor vi kan og skal påvirke. Utfordringen er at saken uten tvil er krevende,og det kan oppleves som så mye hele tiden går i feil retning, og ikke minst: Det er så stort og komplisert! Spørsmålene om det i det hele tatt er noen vits, kommer fort opp når temaet for det jeg holder på med, inneholder ordet ”skaperverk” (og kanskje også ordet ”grønn”). For hva kan vel lille jeg? Hva nytter det? Hva utgjør det vel i den store sammenheng om jeg flyr litt mindre, eller ikke noe i det hele tatt? Skal jeg i det hele tatt mase med dette i prekener og menighetsblad? Orker vi en runde til på at vi jo egentlig har bestemt at pappservise jo bare er en nødløsning? Når og hvor skal vi henge opp beviset for at vi faktisk er en grønn menighet – og hva innebærer det for oss? Og hva er nå egentlig miljøvennlig – i forhold til hva?

Sånn kan man holde på. Så kanskje er det viktigste av alt her rett og slett er ikke å gi opp?– ved både å tegne opp alvoret i dagens situasjon (og morgendagens) og ved å se sammen Skaper og skaperverk oppdage stadig noe nytt ved både skaperverket og Skaperen ved å gå i nærkamp for det vidunderlige mangfold vi har fått leve i og av, her på jorden. Blant annet. Forhåpentligvis kan du finne flere begrunnelser for kampen for skaperverket og også noen tips om hvordan vi kan gå fram, i dagens artikler. Ta og les!

Til slutt trenger vi kanskje en kampsang – og da velger jeg meg fherde vers av nr. 841 i salmeboka; Den blomstertid nå kommer. Den sammen fatter i grunn alt som er viktig å huske på her.

Gud, signe årets grøde i alle verdens land!
Gud gi oss daglig føde fra jord og hav og strand,
og hjelp oss du å dele med andre det vi har,
vårt liv, vår jord, det hele er ditt, vår Gud og Far.
(T: Israel Kolmodin 1694, O: M.B. Landstad 1861)

-------

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Skaperverket i et globalt/misjoalt perspektiv
Skaperverket ikke til salgs, bare til lån - hva kan kirken bidra med?
Håpet om et vendepunkt
Har Jesus all makt i himmelen og på jorda?

Månedens salme

Ord av Luther

Søndagsteksten
Olsok
8. søndag i treenighetstiden
9. søndag i treenighetstiden
10. søndag i treenighetstiden