"DET var altså målet med døden på korset: Pinsen!" sier professor Harald Hegstad i denne prekenen som han holdt ved MFs semesteravslutningsgudstjeneste 14. juni 2024.

"Ofte tenker vi på korset som det det hele siktet mot: Der Jesus døde for våre synder og forsonte verden med Gud. Eller på oppstandelsen, der Jesus overvant døden. Hvorfor pinsen? Hva er det som skjer der? Hvem eller hva er denne Ånden som gis? Hvorfor er dette så stort?" Les hele prekenen og få med deg solid pinseteologi her.

"Han [Johannes døperen] forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»" (Markus 1,7-8)

Johannes døperen var den som forberedte og ryddet vei for Jesus. En som introduserte Jesus og pekte på Jesus. Som en som var større enn ham selv. Teksten vi leste, som står helt i begynnelsen av Markusevangeliet, inneholder døperens introduksjon av Jesus. Døperen kunne sikkert sagt mye om Jesus, men her er det ett poeng han trekker fram: Han skal døpe med Den hellige ånd! Slik både binder han Jesu gjerning sammen med sin egen, og kontrasterer den: Som Johannes døpte med vann, slik skal Jesus døpe med Ånd!

Ofte tenker vi på korset som det det hele siktet mot: Der Jesus døde for våre synder og forsonte verden med Gud. Eller på oppstandelsen, der Jesus overvant døden. Hvorfor pinsen? Hva er det som skjer der? Hvem eller hva er denne Ånden som gis? Hvorfor er dette så stort?

Harald Hegstad, professor i systematisk teologi ved MF

Kanskje stusser vi litt over det. Hvis Johannes skulle velge ut ett forhold som det viktigste, hvorfor akkurat det? Hvorfor ikke hans undergjerninger, hans død på korset eller hans oppstandelse? Nei, her er det pinsen det hele peker fram mot.

I Det nye testamentet er hendelsene på pinsedagen, i Jerusalem femti dager etter Jesu oppstandelse, forstått som oppfyllelsen av dette. Vi hørte nettopp teksten om pinsedagen fra Apostlenes gjerninger, lest (Apg 2,1-21). Her knytter Peter hendelsene til de gammeltestamentlige løftene om en stor åndsutgytelse i de siste tider. Ikke bare over profeter og spesielt utvalgte, nei, Gud skal øse ut sin Ånd over alle mennesker, heter det.

Hvorfor var det så viktig? Hvis vi skal svare for hva som er det mest sentrale i kristen tro, vil de fleste peke på Jesu fødsel (inkarnasjonen) eller Jesu død og oppstandelse. Jul og påske. Mens pinsen ofte blir den glemte høytid, et slags ekstra som vi ikke alltid legger så stor vekt på. (I alle fall ikke hvis vi er lutheranere.) Men skal vi ta døperen Johannes' ord på alvor, er det dåpen i Ånden det hele peker mot.

En som deler denne oppfatningen, er den danske salmedikteren Grundtvig. I salmeboken finner vi salmen «Apostlene satt i Jerusalem» (N13 231). Det er en slags fortellingssalme som forteller om hva som hendte i Jerusalem: Apostlene satt i Jerusalem og ventet, og så kommer Ånden og skaper «sus og brus». «Med kraft fra det høye det lave hus / ble oppfylt på pinsedagen».

I den versjonen som står i vår salmebok, mangler det imidlertid noen vers. I Grundtvigs opprinnelige tekst fortelles det ikke bare om hva som skjer i Jerusalem, men også hva som foregår i himmelen på samme tid. Riktignok står det i vers 2 at det «taltes om dem i himmerik», men det står ikke noe om hvem som talte og om hva som ble sagt. I Grundtvigs tekst får vi svaret: Der får vi høre om en samtale mellom Faderen og Sønnen. Den innledes med at Faderen foreslår at de skal sende en engleflokk til jorden, for å synge og be med dem som er forsamlet der. Sønnen – Jesus – er imidlertid ikke fornøyd, og sier til Gud Fader: «Du vet det best, hvorfor jeg på korset døde, det var for en gledelig pinsefest, så hjerter og tunger gløde!» DET var altså målet med døden på korset: Pinsen!

"Du vet det best, hvorfor jeg på korset døde, det var for en gledelig pinsefest, så hjerter og tunger gløde!"
DET var altså målet med døden på korset: Pinsen!

Professor Harald Hegstad

Og Faderen gir Sønnen rett, og går med på å sende Ånden til jorden: «Den ånd, som nu kun er min og din, vi må da med småfolk dele, og skjenke dem litt av den søte vin, som fryder oss i det hele.» Og så skjer det, som også er med i salmebokens versjon:
«Da hørtes på Sion der sus og brus, Guds time, nu var den slagen! Med kraft fra det høye det lave hus ble oppfylt på pinsedagen.»

Samtalen i himmelen står det naturligvis ikke noe om i bibelteksten, det er ren diktning fra Grundtvigs side. Men gjennom den tenkte dialogen får han likevel fram et viktig teologisk poeng: Det er pinsen som er frelsesverkets mål. Jesus kom for å døpe med Den hellige ånd!

Ofte tenker vi på korset som det det hele siktet mot: Der Jesus døde for våre synder og forsonte verden med Gud. Eller på oppstandelsen, der Jesus overvant døden. Hvorfor pinsen? Hva er det som skjer der? Hvem eller hva er denne Ånden som gis? Hvorfor er dette så stort?

Jo, fordi Ånden formidler fellesskapet med Gud. Fordi Ånden er Faderens Ånd og Kristi ånd, fordi Ånden er Gud selv, nærværende i våre liv og i vår verden. Fordi Ånden formidler og gjør virksom det Jesus vant med sitt liv, sin død og oppstandelse.

I Grundtvigs tenkte dialog mellom Faderen og Sønnen er det Faderens og Sønnens felles Ånd som blir sendt til verden. Ofte har man tenkt på Ånden som den som representerer fellesskapet mellom Faderen og Sønnen, som den kjærlighet som binder dem sammen, samtidig som Ånden selv også er en guddommelig person. Én Gud, Fader Sønn og Ånd, fra evighet til evighet. Når vi får del i Ånden, får vi del i dette guddommelige fellesskapet. Å ha del i Ånden er å ha del i det guddommelige fellesskapet som Jesus som Sønnen har med sin Far.

Ånden er skaperånden, som gir liv til alt som lever. Hvis ikke Ånden var virksom i vår verden, ville alt vært dødt.

Professor Harald Hegstad

At Ånden ble sendt på pinsedag, betyr ikke at Ånden ikke hadde hatt noe med verden å gjøre tidligere. «Vi tror på Den hellige ånd, som er Herre og gjør levende», heter det i Den nikenske trosbekjennelsen som vi snart skal framsi sammen. Ånden er skaperånden, som gir liv til alt som lever. Hvis ikke Ånden var virksom i vår verden, ville alt vært dødt. «Du sender ut din Ånd; du gjør alle ting nye», sang vi i den bibelske salmen fra Salme 104. (v.30)

Men Ånden er også frelsens Ånd, som nyskaper der ting er ødelagt, som skaper nytt liv der døden hersker. Som skaper tro. Som fornyer. Som en dag skal gjøre hele skaperverket nytt.

Ånden er virksom i frelsesverket. Om Jesus hører vi at han ble unnfanget ved Den hellige ånd, at han var fylt av Ånden i sin gjerning, og at det var ved Åndens kraft at han ble oppreist fra de døde. Frelsen handler om å få del i den samme Ånd. Det er det Jesus ønsker å gi oss. Derfor er han den som døper med Den hellige ånd.

Det at Ånden kommer til helt vanlige mennesker, er et endetidstegn, en forsmak på Guds nyskapelse av verden.

Professor Harald Hegstad

I Peters pinsetale settes åndsmeddelelsen i forbindelse med «de siste tider». Det at Ånden kommer til helt vanlige mennesker, er et endetidstegn, en forsmak på Guds nyskapelse av verden. Derfor kan Ånden omtales som et pant, som et forskudd på det som en gang skal komme fullt og helt (f.eks. i Ef 1,14). Den Ånd som en gang skal nyskape alt, er allerede hos oss nå!

Fordi Ånden er Jesu Kristi ånd, er det å ha del i Ånden også å ha del i Jesus. Ånden og Jesus hører sammen. Jesus er den som døper med Ånd, og Ånden er den som viser oss Jesus, og som gjør oss ett med Jesus. Som lar oss kjenne frukten av hans liv, død og oppstandelse.

Hvordan får vi del i Ånden? Hos døperen blir dåp med vann og dåp i ånden framstilt som alternativer. Senere i Det nye testamentet ser vi at disse to flyter sammen i den kristne dåp. I dåpen i vann blir vi også døpt i Ånd. Slik for eksempel på pinsedag der Peter nettopp knytter dåpen i vann til meddelelsen av Den hellige ånds gave: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.» (Apg 2,38).

Å ha Ånden handler om å stå i forbindelse med den levende Gud. Den som er fylt av Ånden, må stadig la seg fylle. Ånden er en kilde til liv, en kilde vi stadig må drikke av.

Professor Harald Hegstad

Å ha fått «Den hellige ånds gave» betyr imidlertid ikke at man har fått Ånden som en slags gjenstand man beholder til odel og eie. Å bli døpt med Ånd, skjer én gang, og det skjer igjen og igjen. Ånden er en levende kraft som ikke kan bures inne. Å ha Ånden handler om stadig å stå i forbindelse med den levende Gud. Den som er fylt av Ånden, må stadig la seg fylle. Ånden er en kilde til liv, en kilde vi stadig må drikke av.

Å drikke av Ånden er et uttrykk som stammer fra Paulus’ tekst om kirken og dens mange tjenester i 1 Kor 12. Det som holder kirken i all dens mangfold sammen, er nettopp Ånden. Det er den ene Ånd som gir de mange gaver. Og det er den ene Ånd som forener ulike mennesker i én kirke. «For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke.» (1 Kor 12,13)

Og det er denne Ånd som kaller oss til tjeneste, i hjem, samfunn og kirke. Og det er Ånden som utruster til tjenesten, og gir oss det vi trenger for å følge kallet. Ikke en utrustning som gjør våre naturlige evner eller det vi har tilegnet oss gjennom utdanning og studier, overflødig, men som hjelper oss å ta i bruk og nyttegjøre oss det vi har fått med oss. Det er denne ånd som sender oss ut og som går med oss.

I Jesu navn – han som døper med Den hellige ånd.