Verdien av MF?

Kjære styreleder Atle, rektor Vidar, studenter, kolleger, gjester; kjære alle sammen.

Som vi alle vet i denne aulaen, er det å markere overganger sentralt i livet som i samfunnet. Det er en hendelse som særlig hører institusjonslivet til. Som i skolene, kirken, livssynssamfunnene, helsevesenet, i kulturlivet og – her – i akademia.

I dag står vi midt i en i viktig overgang i MFs historie.

I slike overganger kan vi se oss tilbake med takk; vi kan se oss rundt med ny oppmerksomhet; og vi kan se framover med planlegging, forventning og visjoner.

Først av alt: Takk.

Vi takker deg, Vidar, for tjue år som rektor for denne institusjonen.

Det er tjue år som har satt særdeles dype spor, også sett i rammen av MFs 118 års lange historie.

Endringer kommer både innenfra og utenfra. De er både villet og påført.

Du har holdt fast på kontinuiteten i verdigrunnlaget og i oppdraget. Samtidig har du stått bak betydelige, både kritiske og selvkritiske, endringer. Et av mange tegn er innslaget av et levende livssynsmangfold – både økumenisk, religiøst og sekulært – blant ansatte og studenter. Et annet tegn på dette er regnbueflagget som møter oss fra MF-bygget nå i juni måned.

Jeg vil si at du har bedrevet langsom og dedikert endringsledelse.

Men om du visste hvor endringen skulle ende da du startet, kan en kanskje spørre om? Svaret er enkelt. Det kunne verken du eller andre vite. Endringer kommer både innenfra og utenfra. De er både villet og påført. God ledelse er å manøvrere i spenningen mellom de to.

Det har du gjort. Du har gjort det for MFs beste. Og du har gjort det både profesjonelt og personlig på en enestående måte. Mitt inntrykk er at du har endret deg med MF. MF har i alle fall endret seg med deg.

Det har vi stor grunn til å takke deg for.

Jeg tror du, som så mange av oss, er godt tilfreds med hvor vi har endt opp, dagens MF. Samtidig som jeg er sikker på at du, som vi andre, er helt klar over at vi ikke er framme. Med MFs formål, som i henhold til vedtektene er å drive «utdanning, formidling og forskning på høyt internasjonalt nivå innen teologi, humaniora og samfunnsvitenskap for tjeneste i kirke, skole og samfunn», og i dette bygge på et kristent verdigrunnlag, kan vi aldri være helt «framme.» For tidene forandrer seg, og forandrer oss. MF må forandre seg med oss, og omvendt.

På en tilsynelatende paradoksal måte er det bare forandringer som kan sikre at noe har varig verdi.

Ser vi oss rundt, ser vi dype forandringstrekk i samtiden. De er så raske og omfattende, at de nesten kan ta pusten fra oss. Det tok minst 70 år å bygge en regelstyrt og samarbeidsorientert internasjonal orden, med FN i en sentral institusjonell rolle på globalt nivå. I dag frykter mange at det bare tar måneder å rive den ned.

Humanitærretten og folkeretten tråkkes under fot daglig, på måter vi ikke kunne forestille oss for kun kort tid siden: Utsulting og nekt av humanitær hjelp brukt somuttalt krigsstrategi mot sivile. Konkrete planer om tvungen flytting, deportasjoner av en hel folkegruppe, palestinerne. Drone- og bombeangrep ikke bare mot sivile mål, men mot sykehus, ambulanser, presse, kirker og moskeer… Sivile gisler, brukt som skjold og forhandlingskort, levende som døde. Og en hel verden, et dysfunksjonelt internasjonalt samfunn, som ser alt dette, og bidrar til det, eller tilsynelatende ikke har vilje eller evne til å prestere annet – når vi ser det fra millioner av ofres perspektiv – enn maktesløs mumling.

Den rammer oss på grunnleggende menneskelig, etisk, og religiøst – ja, nærmest kollektivt eksistensielt nivå.

Vi opplever ikke bare en massiv geopolitisk og økologisk krise. Den rammer oss på grunnleggende menneskelig, etisk, og religiøst – ja, nærmest kollektivt eksistensielt nivå.

Det kan virke som om vi er i ferd med å miste språket – det språket som gjør oss menneskelige: Medmenneskelige.

Empati. Rettferdighet. Tilbakeholdenhet. Menneskeverd.

Det er verdispråket som angripes. Det uthules og forvrenges. Eller det viskes ut, gjøres irrelevant. Det kan til og med latterliggjøres, foraktes og kriminaliseres når det settes ut i handling.

Det er angrep som gjør det vanskeligere enn på lenge, men samtidig mer nødvendig, å bevisstgjøre oss om og skjerpe verdigrunnlagets betydning for alt liv i samfunnet.

Det er en situasjon som stiller spørsmålet ved selve verdien av verdier.

Den store, Glasgow-fødte moralfilsofen Alasdair MacIntyre døde for under en måned siden, hele 96 år gammel. Hans store verk var først og fremst boka After Virtue fra 1981. I den boka beskriver han samtidens moralske situasjon som et fragmentert lappeteppe av verktøy og retningsangivelser som mangler det kartet, den helhetsrammen, de er blitt til innenfor og får sin bruksverdi fra. Dét var nemlig, for MacIntyre den aristotelisk-thomistiske teleologiske (altså målrettede) dydsetikken. Bare i rammen av konkrete visjoner for målet med det gode menneskelivet i rammen av sosiale fellesskap, kan vi handle rett og godt, hevdet Alasdair.

Uavhengig av MacIntyres foreslåtte løsning, gir hans innsteg oss en grunn til å lure på om vi ikke i dag kunne trenge boka «After Value»? Lever vi ikke i en slags postnormativ tilstand, der selve verdien av verdier er polemisert, polarisert og politisert inn i likegyldigheten?

Lever vi ikke i en slags postnormativ tilstand, der selve verdien av verdier er polemisert, polarisert og politisert inn i likegyldigheten?

Tendensen går i tilfelle hånd i hånd med et massivt og politisk intendert angrep på institusjonene. Globale så vel som nasjonale. Samfunnsforskerne Russell Muirhead og Nancy Rosenblum beskriver i den ferske boka Ungoverning: The attack on the Administrative State and the politics of chaos (2024) det som skjer i dagens USA – men vi ser det i en hel rekke andre land også – for en bevisst «ungoverning», en «av-regjerings-praksis», «demontering» av vanlige prosedyrer for det å styre et land. Den springer ut av det de ser som en vilje til å bryte ned fellesskapets styringsredskaper, i administrasjon, og byråkrati, forvaltning og rettsstat. Og – kan vi legge til – akademia.

Hvis vi så ser framover:

Hva er verdien av MF i denne situasjonen; globalt som lokalt, personlig som politisk, religiøst som sosialt? Vårt oppdrag samler seg i to stikkord, anvendt i eller sprunget ut av tre sfærer og fagfelt: Det dreier seg om verdier og kunnskap. Og om teologi, religion og samfunn.

Mer enn noen gang er det livsviktig å fremme verdien av kunnskap. Kunnskapen trues fra to motsatte poler: Fra hyperinstrumentaliseringen og kommersialiseringen, tydelig gjenspeilet i teknomaktenes (for å bruke Dag Hareides begrep) appetitt på makt og profitt. Og fra den økende graden av irrelevans som tillegges det gyldige argument og det demonstrerbare faktum, som gjenspeiler seg i en post-truth, fake news - virkelighet, der makt er blitt kunnskap – ikke motsatt.

Like viktig blir det fremme kunnskap om verdier, om verdien av verdier og verdigrunnlag. Om hvordan verdier skapes og vedlikeholdes. Om verdikonflikter, og verdiers vekstgrunnlag og verksteder i tro og livssyn – ikke minst i vår sammenheng, den kristne tro slik den er overgitt oss i Guds ord og bekjennelsen.

Og til sist: I dag særlig må vi særlig hegne om institusjonene. Skole, helse, kirke, kunst og kultur, biblioteker og museer. Offentlige institusjoner, sivil sektor og den levende frivilligheten. Institusjonene er fellesskapets kroppsliggjøring av de bærende verdiene. De står seg over tid. Men de må være åpne og dynamiske, ikke sementerende. I den lille pamfletten On Tyranny. Twenty lessons from the 20th century (2017) skriver samfunnsforskeren og historikeren Timothy Snyder, som for noen måneder siden gjestet Oslo: Finn deg din favorittinstitusjon! En domstol, en fagforening, en avis. Bevar den!

Vi har en lang historie bak oss med tålmodig, grundig og samvittighetsfullt arbeid.

Så, kjære alle sammen. Dette kan høres ambisiøst ut for MF, en liten akademisk institusjon i en stor verden. Men vi kan ikke mindre. Oppdraget er gitt. Vi har en lang historie bak oss med tålmodig, grundig og samvittighetsfullt arbeid. Vår oppgave er nå å ta det videre – ikke bare vi som er det nye rektoratet: Trine Anker, Hilde Brekke Møller og meg selv. Men hele huset; studenter, administrativt ansatte, vitenskapelig ansatte, styret og alle støttespillere.

Takk for at dere er med, og takk for at dere er her i denne overgangen. En viktig overgang for MF, men også for meg personlig, som med ydmykhet og takknemlighet tar på meg oppdraget.