Måter å høre til på

Mennesker - i likhet med mange dyr - er sosiale vesener. Sosial tilhørighet kan gi oss mye: trygghet, støtte og gleden ved fellesskap. Men det er forskjell på hvor mye og hva slags sosial kontakt vi trenger.

Utadvendte mennesker trives i store grupper, de liker å dele erfaringer med andre. Introverte mennesker trives best i godt selskap med seg selv og unngår gjerne sosiale situasjoner. Og det finnes mange variasjoner midt imellom. Kanskje deler du gjerne dine innerste følelser med en liten gruppe gode venner, men ellers skyr du større forsamlinger. Eller du elsker å omgås så mange forskjellige mennesker som mulig, men holder dine personlige refleksjoner mest for deg selv. Av og til kan det virke som om alle andre vet alt og lever livet i sus og dus, mens du er den som står utenfor og nyter kveldene hjemme med en god bok. Men én ting er sikkert: Det finnes ikke én riktig måte å leve et sosialt liv på. Dessuten er tilhørighet mer enn bare sosialt samvær.

Som mennesker er vi også eksistensielle vesener. Vi kan reflektere over vår eksistens: Hvor kommer jeg fra? Hvor er jeg på vei? Hva er min plass i livet? Slike spørsmål er store. De kan veilede oss og gi oss et ankerfeste. Men seriøst, hvor ofte stiller vi disse spørsmålene i hverdagen? Barn våger fortsatt å stille dem. Som voksne synes vi de er ganske foruroligende. Vi vil faktisk helst unngå dem. Fordi de setter spørsmålstegn ved fundamentet vårt: de grunnleggende antakelsene om verden som vi har tilegnet oss i løpet av livet.

En av antakelsene mange deler, er overbevisningen om at "jeg må passe inn". Jeg må tilpasse med, passe inn og oppfylle andres forventninger til meg.

En av antakelsene mange deler, er overbevisningen om at "jeg må passe inn". Jeg må tilpasse meg, passe inn og oppfylle andres forventninger til meg. Spørsmål om personlige verdier, integritet og autentisitet spiller en underordnet rolle. De byttes ut til fordel for tilhørighet.

Autentisitet: nok et stort og tungt ord! Det høres abstrakt og teoretisk ut. Likevel er det relevant selv i små, hverdagslige handlinger. Autentisitet kan forstås som å ha et godt forhold til meg selv. Ikke i den forstand at det finnes et "sant selv" i oss, noe objektivt med essensielle egenskaper som bare må oppdages. Snarere i betydningen å bli til ved å engasjere meg: med mine sosiale og kulturelle røtter, mitt temperament og min karakter, mine styrker og svakheter, mine behov, mål og verdier. Noen av disse er gitt, mange er foranderlige. Jo klarere jeg er over hvor jeg står og hvem jeg ønsker å være, jo større er sjansen for at jeg finner en plass i verden. Når jeg har et godt forhold til meg selv, kan jeg forme mitt forhold til verden.

I mange tilfeller kan det innebære å vise min sårbarhet eller erkjenne at jeg er annerledes på en eller annen måte. Det handler også om å tørre å si nei. Jeg trenger ikke å være med på alt. Jeg trenger ikke alltid å være med. Tilhørighet oppstår der jeg føler meg forstått, der jeg kan koble meg på.

Følelsen av å høre til i samfunnet er et viktig grunnlag her: Når jeg oppfatter institusjoner som troverdige og som representanter for felles verdier, bekrefter det rollene mine - de plassene i samfunnet som jeg inntar. I tillegg er tilhørighet for mange knyttet til gode sosiale relasjoner, familie, vennskap eller partnerskap. For noen er det religionen som gir en slik genuin tilhørighet, for andre igjen er det politisk eller filosofisk tilhørighet som skaper samhørighet, eller oppfatningen av naturen som en større helhet der vi er hjemme.

Alt dette kan få oss til å føle oss eksistensielt forbundet. Men som i alle relasjoner handler det om gjensidighet: Følelsen av tilhørighet er også et resultat av hva jeg gjør, hva jeg bidrar med. Er jeg åpen for en relasjon, for et fellesskap? Er jeg villig til å la meg selv bli møtt? Er jeg villig til å investere tid og energi? Uten en slik beredskap vil relasjoner, tilhørighet eller andre former for tilhørighet ha en tendens til å forbli tomme. Tilhørighet er derfor ikke bare noe jeg får. Det er også en forpliktelse.