Å forkynne Ordet

Ordet i forkynnelsen, Ordet i litteraturen og Ordet i det offentlige rom

Temaet for Teologidagene 2026 var «Ordet», og konferansen belyste hvilken rolle Ordet og ordene kan spille i gudstjenesten, i kirken, i litteraturen og i samfunnet. Den danske presten og NT-forskeren Jesper Tang Nielsen åpnet ballet med sitt foredrag «Ordet i forkynnelsen». Han utfoldet spenningen mellom det abstrakte og materielle samt mellom tiltale og formaning. I sin respons valgte Ole Jakob Filtvedt å fokusere på den første spenningen mellom det universelle og det partikulære, mens Ellen Aasland Reinertsen i sin respons nettopp rettet oppmerksomheten mot det partikulære.

Vi som har studert teologi, vet at Adam, Eva og Noah ikke var historiske personer, men ofte fremstilles de slik både i religions-undervisning og forkynnelse.

I et personlig foredrag undersøkte forfatter og litteraturkritiker Tom Egil Hverven religiøse motiver hos Solstad, Fosse og Knausgård. Han fremhevet hvordan former for tro der tvil og lidelse får plass, tilbyr andre og nye muligheter i vår tid. To «økumeniske superstjerner» holdt foredrag om «Ordet i det offentlige rom». Heinrich Bedford-Strohm viste, sterkt inspirert av Dietrich Bonhoeffer, hvordan kirkene kan ta ordet i det offentlige rom, og hvordan samfunnsteologi («public theology») kan være en ressurs. Stephanie Dietrich fremhevet «enhet som samfunnsteologi» og viste hvordan kirkenes økumeniske arbeid i seg selv utgjør et vitnesbyrd i en polarisert og krigshissende tid som vår.

Å forkynne Ordet

I en kommentar i Vårt Land skriver Åste Dokka om et paradoks og misforhold mellom den teologiske utdannelsen og dem man møter som predikant: For i folkekirken har vi de høyest utdannede prestene og kanskje de tilhørerne som har dårligst teologiske forutsetninger for å lytte, og som ofte også er minst interessert. Selv synes jeg å se et tilsvarende sprik mellom teologiutdannelsen og kirkegjengeres bibelforståelse. Vi som har studert teologi, vet at Adam, Eva og Noah ikke var historiske personer, men ofte fremstilles de slik både i religionsundervisning og forkynnelse.

Kanskje tar vi som teologer det for gitt at de ikke er det. Likevel: Når vi omtaler dem, kan den som sitter i kirkebenkene, svært gjerne høre det slik. Forskning på hvordan kirkegjengere lytter til prekener, viser at den prekenen kirkegjengerne hører, slett ikke er den samme som den predikanten har holdt. Noen ganger har jeg fått høre «takk for at du sa det og det om Sakkeus». Og så tenkte jeg: Det sa jeg ikke. Men gudstjenestedeltakeren «hørte» det likevel. Dette er den emergente preken, den fremvoksende preken, som den danske biskop Marianne Gaarden har uttrykt det. Det er den prekenen som oppstår i møtet mellom predikant, den holdte prekenen og tilhørerne i kirkerommet, og den avviker ofte fra den faktisk holdte prekenen. Og jeg tror kirkegjengere gjerne hører en preken der de bibelske karakterene fremstår som mer historiske enn det predikanten har ment å uttrykke. Så hvordan kan predikanten anvende sin hermeneutiske og bibelfaglige kunnskap uten å ende opp med bare å dekonstruere teksten?

Forskning på hvordan kirkegjengere lytter til prekener, viser at den prekenen kirkegjengerne hører, slett ikke er den samme som den predikanten har holdt.

Four Codes of Preaching

I sin klassiker Four Codes of Preaching viser den amerikanske homiletikeren John S. McClures hvordan fire ulike koder (den bibelske, semantiske, teosymbolske og kulturelle) utgjør et rammeverk for mulige retoriske strategier i forkynnelsen. I enhver preken, hevder McClure, lurer en intertekst av anamnese, som handler om hvordan prekenen støtter en viss form for ihukommelse gjennom sin fortolkning av det bibelske materialet. Det er dette som for McClure utgjør den bibelske koden. Han beskriver hvordan denne koden kan ha ulike stiler.

En av de vanligste måtene å «kode Skriften på» i norske prekener (basert på nyere empirisk forskning og egen erfaring) mener jeg er «oversettelse». I denne stilen spiller Lessings «avgrunn» («garstiger Graben») mellom bibeltekstens tid og vår tid en minimal rolle. Predikantene er opptatt av å bringe det som skjer i teksten, inn i vår tid uten å problematisere historiske og kontekstuelle forskjeller (det som ligger bak og foran teksten). En oversettende koding av Skriften støtter en mimetisk anamnese. Lytteren oppfordres til å etterligne det som skjer i bibelteksten. Denne stilen forekommer i ulike varianter: en bokstavelig, en dynamisk-ekvivalerende og en parafraserende etterligning.

Også den «overførende» stilen forekommer relativt ofte i norske prekener. Her er ikke Skriftens mening klar, og predikanten må utforske verden bak teksten for å få tak i meningen, som siden kan overføres til vår tid, for eksempel om kvinners rolle i antikken knyttet til teksten om Maria og Marta. Noen ganger kan predikanten, ved hjelp av sine eksegetiske kunnskaper, være på let etter «den riktige tolkningen» av teksten. Denne stilen støtter en historisk anamnese. Mens den oversettende stilen kan bidra til at predikanten glemmer å være teolog og snarere er vanlig bibelleser, står predikantene i den overførende stilen i fare for å være så mye ekseget at vedkommende glemmer at en preken er noe annet enn en eksegetisk forelesning.

En tredje stil som kan gjenkjennes i norske prekener (om enn sjeldnere enn de to foregående stilene) er den «kontekstualiserende». Her tar predikanten utgangspunkt i konteksten og spør hvordan denne gjør det nødvendig for kirken å nytolke teksten. Denne stilen støtter en heuristisk anamnese, som handler om å lese teksten gjennom vår konteksts briller og se hvilke implikasjoner det kan få for teksten.

Så hvordan kan predikanten anvende en lang teologisk utdannelse i møte med kirkegjengeres mer umiddelbare (eller manglende) bibelforståelse når Ordet skal forkynnes? Kanskje kan McClures kategorier (det finnes også flere) bevisstgjøre oss som predikanter på noen av våre vante hjulspor når det gjelder hvordan Ordet får komme til orde i vår forkynnelse.