Fra forenklingens farere til «overskridende gjenkjennelse»

Denne debatten gav oss idéen til dette temanummeret av Luthersk Kirketidende om prekeninspirasjon. For hvor finner predikanter og homiletikere inspirasjon, hva gjør en preken til en god preken, og hva kan noen av fallgruvene være?

Forenklingens farer1

La meg begynne med det sistnevnte. Særlig i nyere forskning på gudstjenester for små og store og gudstjenester med mange dåp ser vi en tendens til at predikanten går inn for strategien forenkling. Samtidig er det lett å ty til noen av disse forenklingene også i andre gudstjenester. Hensikten er god: å gjøre evangeliet gripbart og forståelig for målgruppa, men for den som vil forenkle, finnes det også noen farer:

1. Evangeliet i et nøtteskall. Et typisk mønster i intergenerasjonelle gudstjenester er at predikanten destillerte ut et kjernebudskap, en «one-liner», eller et «minneord» som tilhørerne kunne gjenta og «ta med hjem». Også Marius Mjaaland fant i en studie av prekener i Dnk at prekenen ble oppsummert i setninger som «Gud er kjærlighet», «Gud viser omsorg» eller «amor fati».
2. Å «stable nåde på nåde». Å ramse opp en lang liste av hva Gud gjør, slik Nystrand identifiserte i en studie av svenske prekener: «Gud gjør alt for å finne oss, Gud gleder seg over den som vender tilbake, Gud omslutter, tar imot, lover å aldri forlate oss, Gud elsker oss, Gud vil at vi deler hans fellesskap, Gud leter etter den som har gått seg bort.» Da lister predikanten bare opp en rekke sannheter som ikke gis noen sjanse til å bevege tilhørerne fordi de enten er for familiære eller for abstrakte.
3. Å fjerne det predikanten antar er hindringer for at mennesker skal kunne la seg bevege av evangeliet. Det kan innebære å velge bort eller glatte ut det vanskelige i bibelteksten og heller knytte an til noe hyggelig felles (dåpsbarnet eller Tårnagentene) eller preke et mer generelt budskap med et koselig gudsbilde.
4. Å bruke bibelteksten som et springbrett til å holde en temapreken om et tema som predikanten har forkynt om en rekke ganger tidligere, men som nå kanskje ikles en ny, kreativ form. Da brukes bibelteksten som et stillas snarere enn som arkitektur, og bibelteksten kan fjernes uten at det får noen konsekvenser for prekenens overgripende struktur og anliggende.

Felles for disse forenklingsstrategiene er at det finnes en tendens til å forholde seg til evangeliet som et ferdig budskap, gitt én gang for alle, som i prekenen bare skal «pakkes inn» og gis en mest mulig egnet form. Men det store mysteriet som Guds frelsesgjerning og kjærlighet til menneskene er, må alltid tolkes og utforskes når vi skal forkynne. Dette er en oppfordring til å gå inn i tekstene, kjempe med dem, la seg gripe av dem og noen ganger fremheve deres fremmedhet.

Resonans og overskridende gjenkjennelse

Selv tror jeg at en god preken skaper det Hartmut Rosa kaller resonans; at man som lytter blir beveget på en måte som gjør at man responderer på en måte som kan føre til endring (transformasjon). En annen måte å uttrykke noe tilsvarende på er Pål Repstads beskrivelse av en god kvalitativ studie. Den skal skape «overskridende gjenkjennelse».

Det vil si at de eller den som studeres, gjenkjenner sine egne erfaringer og sin egen praksis, samtidig som studien ved hjelp av analyse og fortolkning gjør at vedkommende ser noe «mer» og får den berømte aha-opplevelsen. Jeg tror god forkynnelse bidrar til noe av det samme dersom predikanten fortolker både bibelteksten og lytternes erfaringer på en måte som gir dem en «overskridende gjenkjennelse».

Jeg tror god forkynnelse bidrar til noe av det samme dersom predikanten fortolker både bibelteksten og lytternes erfaringer på en måte som gir dem en «overskridende gjenkjennelse».

På et homiletisk symposium i Tübingen for noen år siden diskuterte vi forholdet mellom en «estetisk» og en «retorisk» rasjonalitet i forkynnelsen. Mens førstnevnte rasjonalitet ser på prekenen som «et åpent kunstverk» og er opptatt av lytternes resepsjon og av de mange mulige tolkningene, er sistnevnte i større grad opptatt av å gi gode argumenter for en bestemt fortolkning eller å styre tilhørerne mot denne. For noen oppleves «det åpne kunstverket» som for tilfeldig, mens en retorisk rasjonalitet derimot kan oppleves som for styrt og rasjonell.

Professor i praktisk teologi ved Rostock universitet, Manuel Stetter, søkte med sitt bidrag på symposiet å bygge en bro mellom de to ovennevnte rasjonalitetene ved å utvide forståelsen av «retorisk argumentasjon» til også å inkludere «intuitiv (estetisk) klarhet» og kreativ hverdagspraksis.

Med andre ord: Argumentasjon innebærer også det evokative, og Stetter understreket at denne formen for argumentasjonspraksis ikke er ute etter å skape bevis, men snarere troverdighet (plausibilitet). Den søker ifølge Stetter verken utelukkende logisk stringens eller irrasjonell tilfeldighet, men noe «midt imellom». Det er ingen «diskursiv (logisk) klarhet», men snarere en «intuitiv (estetisk) klarhet».

Stetter fremhevet betydningen av å «koble seg på tilhørernes antakelser om troverdighet», og at denne type argumentasjon baserer seg på en sensibilitet for hverdagsrealitetene til tilhøreren. Dette gjør predikanten mindre til en logisk analytiker og mer til en fortolker, som ikke bare fortolker bibeltekster, men også tilhørernes erfaringer. Den gode preken er altså evokativ og i stand til å bevege tilhørerne med en intuitiv klarhet som skaper en overskridende gjenkjennelse.

I dette nummeret

I dette nummeret av LK har vi spurt to predikanter (Sunniva Gylver og Sjur Isaksen) og en prekenlærer (Sivert Angel) om hvor de henter sin homiletiske inspirasjon fra.

I sin artikkel skriver Angel om hvordan han har latt seg inspirere ved å følge i fotsporene til den tyske homiletiker Alexander Deegs dramaturgiske homiletikk, og om «dragningen mellom det tekstnære og det livlige og treffende». Sjur Isaksen tematiserer indirekte nettopp overskridende gjenkjennelse når han skriver at «å bli gjenkjent er en døråpner til sjelen».

Tilsvarende skriver Gylver i sin omtale av Nadia Bolz-Weber at denne predikanten i sin tolkning av teksten ofte har «en overraskende twist og kontekstualisering med vekt på paradokser og sårbarhet».

I dette nummeret finner du også homiletisk inspirasjon i de mange tekstgjennomgangene som trofaste kolleger bidrar med i nummer etter nummer og i Bjørn Sandviks innlegg, der han kritiserer oversettelsen av Maria som «fattig» i Magnificat, Luk 1,48. Jeg håper nummeret på ulike vis kan inspirere prekenarbeidet i tida som kommer.