Noen responser på trosopplæringsutvalgets rapport

Gratulerer! «Ikke siden innføringen av konfirmasjonen i 1736 har det foregått en tilsvarende reform i Den norske kirke.» Slik innledet leder av styringsgruppa Helga Haugland Byfuglien rapporten fra Trosopplæringsreformens forsøks- og utviklingsfase 2003-2008. Da skulle vi inn i driftsfasen, og hun pekte på hvordan folkekirkens fremtid i stor grad ville avhenge av om trosopplæringen nådde bredden av alle døpte og deres foreldre. Forsøkene som hadde blitt gjennomført i denne fasen viste at det hadde skjedd en tilnærming mellom den folkekirkepregede og den mer tradisjonelle måten å drive og rekruttere til menighetsarbeid på, særlig holdt sammen av et kreativt arbeid med gudstjenestene. Så langt rapporten fra 2008.

LK 07-2022

Skrevet av Hege Fagermoen

Nå har Den norske kirkes trosopplæringsutvalg under ledelse av Gunhild Tomter Alstad levert en grundig rapport med evaluering av denne historiske og formidable satsningen på en systematisk og sammenhengende trosopplæring i Den norske kirke gjennom snart 20 år.

Her er det vurderinger og anbefalinger for det videre arbeidet. Anbefalingene ligger åpent ute på høring med frist 1. juni.

Fire stemmer

I dette temanummeret vier vi rapporten stor plass. Fire kompetente stemmer fra «kirkegølvet» og pedagogikken gir sin respons. Dere lesere kan glede dere, både til bidragene, og til å lese selve rapporten hvis dere ikke ennå har gjort det. Her er mye gjenkjennelse, gode refleksjoner, innspill, inspirasjon og motivasjon for veien videre, og et kritisk blikk som kan bidra til å skjerpe og spisse undervisningsoppdraget vårt.

Mye har skjedd siden 2008. Den nasjonale planen for trosopplæring GUD GIR – VI DELER fra 2010 anla et bredt og helhetlig syn på kirkens undervisningsoppdrag med vekt på et sosiokulturelt læringsbegrep: trosopplæringen handler om kunnskap og holdninger, om praksis og tolkning av livet, og om tilhørighet til et fellesskap. Målet for reformen var å utvikle en systematisk trosopplæring som skulle fremme kristen tro, gi kjennskap til den treenige Gud og gi hjelp til livstolkning og livsmestring for alle døpte i alderen 0 til 18 år uansett funksjonsnivå. GUD GIR – VI DELER gir bidrag til en forståelse av frivillighet i kirken som en del av det å være menighet, og at det handler om å gjøre noe sammen med, og ikke for, eller for å hjelpe til. Å utvikle frivillighet er menighetsutvikling, noe også Trosopplæringsutvalgets rapport understreker.

Kirke på en annen måte

Trosopplæringsreformen har rett og slett ført til at vi er kirke på en annen måte enn vi var før. Utfordret av målstyring, av nødvendigheten av tverrfaglighet og av det å tilrettelegge arbeidet ut fra lokale forhold, ressurser og behov har vi fått andre og nye måter å samhandle på. Her peker både rapporten og våre artikkelforfattere på noen voksesmerter og utviklingsmuligheter som er gjenkjennelige og inspirerende. Med 1000 nye stillinger i kirken på undervisningsfeltet, er det nå viktig å bygge en mer enhetlig kompetanse, med klare faglige krav. Og etter en periode med forsøk og innføring i driftsfase, kan og bør vi nå tenke mer helhetlig, systematisk og strategisk om forholdet mellom breddetiltak og kontinuerlige tiltak.

Kirkeåret

Det nye helhetlige grepet i rapporten er å bruke kirkeåret som en syklisk forståelse for trosopplæringen. «En tettere kobling til kirkeårstekstene vil åpne opp for et større tilfang av tekster, og samtidig gi flere mulighet til å knytte kirkelig undervisning og læring opp mot kirkeårstiden. Kirkeåret er ellers en størrelse i samspill med mye annet som lever med i en årssyklus og kan være med på å binde kirkelig undervisning og læring sammen med natur, kultur og samfunnsliv i bred forstand», sier rapporten.

Med muligheter for tilpasninger ut fra lokale forhold er dette et særdeles godt folkekirkelig grep. Trosopplæringen kan knyttes til lokalsamfunnets, familiens og kirkens årssyklus. Eksempler vi kjenner allerede er høsttakkefesten eller våronn-gudstjenester, som gjerne er koblet til lokale lag og foreninger som bygdekvinnelag eller historielag. Trosopplæringen kan knyttes til markeringer i hjemmet, som adventstiden med sine lys, julehøytiden og påsketiden slik det markeres i hjemmene, allehelgen eller for eksempel fastetiden som er i ferd med å bli tydeligere i vår norske kontekst, inspirert av våre økumeniske og muslimske venner. Tilknytningen til de mer «populærreligiøse» markeringene som for eksempel Sankt Hans, Sankta Lucia eller Halloween er gode muligheter til å lære om og prege forbindelsen mellom kristen tro og samfunnets praktisering av disse dagene.

Kirkeåret gir et bredere tilfang av tekster enn de nåværende kjernetekstene, og skaper forbindelsen mellom kirke, hjem, lokalsamfunn og verden. Det gir gode muligheter til å utvikle trospraksiser for alle som er involvert, enten det er foreldre, faddere, besteforeldre, eller frivillige gjennom egen kompetanse, eller som er engasjerte i lokale lag og foreninger. Kirkeåret kan gi hjelp til å knytte an til «hverdagskristendommen», og livet i samfunnet.

Gudstjenesten og Jesus

Utvalget kunne tatt ett skritt til og knyttet helhetstenkningen og tanken om integrasjon og sammenheng til gudstjenesten. Kirkens helhetlige oppdrag består av flere deler, slik «kaken» som er brukt som illustrasjon i rapporten viser. Der inngår gudstjenesteliv som et av «kakestykkene». Gudstjenestelivet hører heller til i kakens midt, eller som navet i hjulet. Det er der vi konstitueres som kirke, i det som Gud gir og vi deler. Flere av bidragsyterne peker på at trosopplæringsreformen har bidratt til en gudstjenestefornyelse og gudstjenestevekst. I gudstjenesten forankres det vi er og gjør som kirke. Det synliggjør tydelig at vi ikke er et interessefellesskap, et fritidstilbud, et sosialt hjelpearbeid eller politisk aktivisme, men et møtested og et fellesskap skapt av Gud. I gudstjenesten blir forbindelsen til Ordet, Jesus, helt tydelig gjennom evangelielesningen og nattverdsfeiringen. I nattverden knyttes vi gjennom brødet og vinen sammen som fellesskap med Kristus, med hverandre og med skaperverket. Her ligger både forbindelsen til dåpen og begrunnelsen for kirkens klima- og miljøengasjement. Tidligere kirkeminister Rigmor Aasrud etterlyste «mer Jesus» i trosopplæringens første fase. Å involvere i gudstjenestelivet er å la mennesker møte Jesus som subjekter. Det er også en synliggjøring av menighetens helhetlige undervisningsoppdrag, der vi alle mottar og deler.

Hva skal barnet hete?

Les de fire kloke responsene på rapporten, som også reflekterer over og diskuterer det nye navneforslaget, med ulik grad av tilslutning til «Kirkelig undervisning og læring». En av dem skriver: «Vi er Den norske kirke», ikke «Trosopplæringen i Den norske kirke». Kirken driver med kirkelig undervisning og læring. Det kan jo være KUL(t).

Temanummer:  Trosopplæringsutvalgets rapport

Øvrig innhold:

Artikler

  • En rapport som inspirerer!
  • Trosopplæringen i 2022
  • Respons til «Helhet, integrering og sammenheng i kirkelig undervisning og læring»
  • Trosopplæring og kristendomskunnskap
  • Realisme

Bokmelding

Søndagsteksten

Pinseaften

Pinsedag

2. pinsedag

Treenighetssøndag

2. sundag i treeiningstida