Snakke sammen - skape sammen

«The clergy never listened in church, they always talked …»

I sommer besøkte jeg slottet i Caux, som troner over byen Montreux i Sveits. Det er et praktbygg egnet til å ta pusten fra en, bygd i 1902. Slottet er ikke et museum, men et høyst levende bygg, som fra 1946 har vært en møteplass for samtaler og dialog mellom verdensledere, organisasjoner og «vanlige folk» som ønsker forsoning og fred og bærekraftige samfunn på alle plan. Organisasjonen som er vertskap for disse konferansene, heter i dag «Initiatives of Change» (IofC), men oppsto under navnet «Moralsk Opprustning» (engelsk Moral Re-Armament), som et motstykke til den militære opprustningen før andre verdenskrig.

Snakke sammen

Etter krigen ble denne organisasjonen og slottet i Caux et viktig sted for forsoningssamtaler og gjenoppbyggingen av et fredelig Europa. Det da forfalne slottet ble gjenoppbygd på dugnad. På konferansene ble deltakerne satt inn i en driftsturnus, noe som førte folk sammen til borddekning eller i oppvasken. Slike felles opplevelser av å måtte gjøre ting sammen til det beste for fellesskapet bidrar til den gode samtalen. Som en ekstrabonus kan det rett som det er oppstå ganske komiske situasjoner, noe som ikke minst kan «smøre» dialogen.

Som grunnlovsfestet folkekirke har Den norske kirke en helt spesiell posisjon i landet vårt gjennom å være tilstede i hvert eneste lokalsamfunn med folkevalgte, frivillige og ansatte medarbeidere. Gjennom det har vi en unik posisjon til å kunne være «lys og salt i verden», slik Jesus ba oss om. Det innebærer å møte menneskers behov der de er.

Moralsk Opprustning sprang ut av Oxfordbevegelsen, som ble grunnlagt av den amerikanske lutherske presten Frank Buchman. Han var opptatt av menneskets indre lyttende dialog med Gud i stillheten, og menneskenes lyttende dialog med hverandre. Ved at Gud får virke i det enkelte menneske, kan Gud virke i verden. Moralsk Opprustning bidro til forsoningen mellom Tyskland og Frankrike etter krigen og har hatt betydning for en fredelig vei til uavhengighet for noen av kolonilandene i Afrika. I dag har organisasjonen konsultativ status ved FNs økonomiske og sosiale råd. Noen vil hevde at denne bevegelsen også bidro til fornyelse av Den norske kirke rundt og under andre verdenskrig.

En av bevegelsens kjennemerker var å omsette kristne praksiser til et sekulært språk som kunne bli forstått av alle, uavhengig av trostilhørighet eller ikke. Bønn ble til den daglige stille stund, skriftemålet til deling i fellesskapet, og det som kanskje lettest kan forstås som helliggjørelse ble opprustning, eller nå: change, forvandling. Slik kunne man skape et felles samtaleklima og samtidig inspirere til praksiser som åpnet for den enkeltes forvandling, som deretter kunne forandre hele fellesskap, samfunn og verden. Moralsk Opprustning omtales gjerne som en vekkelsesbevegelse. Frank Buchman la aldri skjul på den kristne forankringen og sin kristne identitet, men som en av lederne uttalte det: «Du kan ikke legge høyet så langt unna at hesten ikke greier å nå det.» Slik Jesus brukte liknelser og snakket i et dagligdags og allment tilgjengelig språk, slik kunne kristne praksiser gjøres åpne og allment tilgjengelige. Målet var, og er, å kunne møte verdens utfordringer og kriser med en felles god vilje til endring.

I vår tid har verden nye utfordringer. Kirken utfordres til å lytte og forholde seg til dem. Som grunnlovsfestet folkekirke, har Den norske kirke en helt spesiell posisjon i landet vårt gjennom å være tilstede i hvert eneste lokalsamfunn med folkevalgte, frivillige og ansatte medarbeidere. Gjennom det har vi en unik posisjon til å kunne være «lys og salt i verden», slik Jesus ba oss om. Det innebærer å møte menneskers behov der de er. I sin artikkel «Lokalkirkenes samfunnsengasjement i bærekraftsmålenes tiår» viser Atle Sommerfeldt hvordan Bærekraftsmålene som ble vedtatt av FN i 2015, kan være et slikt felles språk for det felles engasjement kirken og kommunen har for gode og bærekraftige lokalsamfunn. «Kirken har helt siden slutten av 300-tallet samarbeidet med politiske myndigheter om et systematisk samfunnsengasjement i lokalsamfunnene …. Kirken må derfor utvikle en tospråklighet, der samfunnsengasjementet som er forankret i Guds visjon for mennesker og skaperverk blir uttrykt i et allment tilgjengelig språk som alle kan forstå. Dette «andre» språket blir grunnlaget for en felles forståelse av den samfunnsmessige virkeligheten og kan danne grunnlag for felles handling», skriver han.

Skape sammen

Med vår forankring i Ordet og sakramentene, kan vi være «lys og salt i verden» ved å lytte til lokalsamfunnets behov, og agere i forhold til dem. Da kan Bærekraftsmålene bidra til å være det felles språket vi kommuniserer med utad. Også innad kan de være et speil som kan settes foran våre planer og strategier, som kan hjelpe oss til å se om vi har en bærekraftig spiritualitet og hjelpe oss til å justere kursen. Slik Moralsk Opprustning satte opp noen «absolutter», standarder for liv og fellesskap som skulle føre til fred, kan Bærekraftsmålene hjelpe oss til å sette fokus på det Jesus vil gjøre i verden i dag. Det betyr blant annet å gå i samhandling med andre samfunnsaktører, og gjennom dialog og samarbeid å lytte oss fram til hvordan vi bidrar eller kan bidra til gode lokalsamfunn. Da må vi møtes, vi må snakke sammen og vi må handle og skape sammen. Det kan hjelpe oss til å ikke havne i den grøfta som sitatet i starten av denne lederen handler om: et presteskap som er så opptatt av å preke, at vi ikke lytter til der Ordet søker handlingsrom i dag.

I den andre artikkelen «Hva har religion og tro med klima å gjøre?» peker Jan-Olav Henriksen på hvordan menneskets medvirkning i å bekjempe klimakrisen har rot i det kristne skapelses-, frelses- og menneskesynet vi finner i Bibelen. Det at vår religion og tro er festet til hendelser i fortiden, kan skape utfordringer når vi skal møte både nåtid og fremtid. I stedet for å avskrive klimakrisen som noe som vi ikke kan forholde oss til som kristne, kan vi «la troen og tradisjonen vi hører til og tar del i, bli en ressurs for å forstå at livet vårt handler om mer enn oss selv: det handler om annet liv, og om å gi skaperverket sjansen til å utfolde seg på gode måter som skaper muligheten for å tro på en god Gud også i fremtiden».

På baksiden av bladet har vi gleden av å trykke en ny dåpssalme av Marita Bjørke Ådland, med melodi av Elise Ottesen Søvik.

God lesning!

Øvrig innhold:

Artikler

• Hva har religion og tro med klima å gjøre?
• Lokalkirkens samfunnsengasjement i bærekraftsmålenes tiår
• Latteremojis og nestekjærlighet

Bokmelding

Søndagsteksten

19. søndag i treenighetstiden

20. søndag i treenighetstiden

Bots- og bønnedag

Reformasjonsdagen