LK-07 2023

Skrevet av Inge Westly

Hvilken rolle skal «Norges folkekirke» ha i fremtidens offentlige rom vis-à-vis andre konfesjoner, religioner og livssyn? Viktige prinsipper er nedfelt i lovverk og fellesforståelse gjennom begrepet om «det livssynsåpne samfunn». Nå er vi i fasen hvor prinsipper skal prøves ut i praksis og hvor oppfatningene varierer. Det utfordrer kirken på utforming av egen rolle, men også til å bidra i debatten om hva som er rimelige fellesløsninger i tiden som kommer.

Det er ti år siden Stålsett-utvalget lanserte utredningen og begrepet om «Det livssynsåpne samfunn» i NOU 2013:1, og tre år siden den nye trossamfunnsloven ble vedtatt. Begrepet «livssynsåpenhet» fra Stålsett-utvalget kan betraktes som en genistrek. Det viser seg blant annet gjennom tilslutningen det har fått fra ulike hold, og betydningen det har fått i utviklingen av det nye lovverket. Begrepet signaliserer en gjennomtenkt kurs i et landskap hvor prinsipper nødvendigvis må veies mot hverandre og hvor man støter på dilemmaer.

Kirken er bare kirke når den er til for andre.

Streng sekularisme

Utfordringene viser seg gjennom de tilbakevendende debatter omkring kirkens og religionenes rolle på ulike offentlige arenaer. På noen områder må man akseptere endringer. I andre tilfeller oppstår løsninger som kan oppleves urimelige: Som når studenttinget ved NTNU bortviser et velfungerende samtaletilbud fra studentprestene ut fra en logikk om «alle eller ingen». Eller når STL i Drammen opplever at medlemsorganisasjoner ikke får leie lokaler fordi de er religiøse. Beveger samfunnet seg i retning av en streng sekularisme som vil fortrenge tro og religion fra offentlige arenaer til fordel for sekulære livsanskuelser?

Det er gode grunner til å arbeide videre med forståelsen av hva «Det livssynsåpne samfunn» skal innebære. Dette temanummeret vil være et bidrag til dette. Vi har invitert bidragsytere som fra ulike ståsted, peker på utfordringer og muligheter for kirken i dette.

Mellom særstilling og likebehandling

Første artikkelforfatter ut er Berit Hagen Agøy, fagdirektør i Kirkerådet, med ansvar for saksområdet om det livssynsåpne samfunn. Hun er sekretær for et nyoppnevnt utvalg som arbeider med tematikken, og skal levere sin utredning til Kirkerådet innen 1. juni neste år. Agøys artikkel redegjør for noen sentrale problemstillinger i denne sammenhengen, ikke minst den nevnte spenningen mellom likebehandlingsprinsippet og Grunnlovens tale om «Norges folkekirke». Det er enighet om at «statsmakten skal være sekulær, uten religiøs preferanse». Det betyr ikke at «samfunnet, inkludert offentlige institusjoner, skal tømmes for religiøse uttrykk», og hun sier: «Livssynsnøytralitet er en illusjon. Hvor fikk vi verdiene fra, om ikke fra livssynene?»

Også leder i Human-Etisk Forbund (HEF), Christian Lomsdalen, bifaller begrepsbruken om «Det livssynsåpne samfunn». Men, han mener paradoksene står i kø når vi kommer til Den norske kirkes særstilling som folkekirke. Det er viktig for HEF å passe på at kirkens særstilling ikke går på bekostning av likebehandlingen av tro og livssyn, og at tilbudet for ikke-troende blir godt ivaretatt, blant annet når det gjelder seremonirom ved gravferd. Kirken må gjerne være et levende trossamfunn for sine egne, det er når den vil bety noe både overfor troende og ikke-troende at situasjonen blir komplisert. Statistikker viser at stadig færre tror på Gud, det er interessant og må få konsekvenser for kirkens fremtidige rolle.

Mer enn tros- og livssynsbetjening

Tre kolleger ved den livssynsåpne preste- og samtaletjenesten på St. Olavs hospital i Trondheim presenterer et vellykket samarbeid på tvers av livssyn. Det er hovedprest Øyvind Taraldset Sørensen, sykehushumanist Asbjørn Fretheim og kulturkonsulent Dilek Güven Akdeve med muslimsk bakgrunn. De ser begrepet om «Det livssynsåpne samfunn» som visjonært. Samtidig påpeker de at deres mandat som psykososial tjeneste i krisesituasjoner omfatter langt mer enn «tros- og livssynsbetjening». De utøver en tjeneste som er «åndelig-eksistensiell», noe som omfatter grunnleggende forhold som relasjoner, verdisystem, tro og mening. Presiseringen er interessant fordi den tydeliggjør hvordan kompetansen de representerer går ut over det «rent religiøse» og ikke ivaretas av noen andre i sykehuskonteksten.

Prost Christofer Solbakken skriver fra Groruddalen hvor Den norske kirke kun omfatter 30 % av befolkningen. I motsetning til Lomsdalen beskriver han en kirke med et oppdrag overfor langt flere enn egne medlemmer. Ut fra sin diakonale og dialogiske karakter må kirken tenke nytt om sine egne praksiser. Det handler om å være til stede i lokalsamfunnet, bidra med leksehjelp, nabolagsmiddager, delta i Id-feiringer, og så videre. Ut fra sin kirkeforståelse utfordrer han kirkeledelsen på to forhold: begrensningen i tjenesteordningen som sier at presten ikke har plikt til å utføre kirkelige handlinger for personer som står utenfor Den norske kirke, og reglene for bruk av kirken som hindrer utleie til ikke-kristne begravelser.

Seremonirom ved gravferd

Dette siste blir et hovedpoeng i bidraget fra professor Sturla Stålsett. I lys av Grunnlovens tale om «Norges folkekirke» mener han vi må spørre: «I hvilken grad forplikter det Den norske kirke til å være en offentlig kirke, som ikke bare tilbyr tjenester til alle, men som i en viss forstand tilhører alle?» Han peker så på kirkebyggene som av økonomiske, historiske og følelsesmessige grunner gjerne oppfattes som bygdas og byens kirke. Han tar til orde for en diakonalt orientert gjestfrihetsteologi som tilsier at kirkens rom åpnes for annerledestroende så vel som ikke-troende. Dette får særlig aktualitet når behovet melder seg for verdige seremonirom ved gravferd, og han utfordrer Kirkerådets utvalg til å se nærmere på reglene som gjelder for utleie av kirken.

Bidragene peker på en rekke momenter til videre refleksjon. Likebehandlingsprinsippet gir viktige føringer for hvordan kirken kan utforme sin rolle i tiden fremover. Men, kanskje handler det like mye om å finne gode samarbeidsmodeller på tvers av livssyn, som det å stadig tre tilbake. Likebehandlingsprinsippet må heller ikke lede til en autoritær sekularisme som innebærer at kulturarven, kompetansen, kunstuttrykkene, samfunnsengasjementet og verdiformidlingen religiøse aktører representerer blir satt på sidelinjen. For kirken handler samfunnsansvaret også om en grunnleggende selvforståelse slik Dietrich Bonhoeffer en gang presenterte det i visjonen om en kirke som aldri må bli sitt eget formål, men som må stå i tjeneste for verden: «Kirken er bare kirke når den er til for andre.»

Temanummer: Det livssynsåpne samfunn

LEDER

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg

  • Den norske kirke i «Det livssynsåpne samfunnet»
  • Folk, kirke, eller folkekirke? Ett (?) dilemma for folkekirken i det livssynsåpne samfunnet
  • Livssynsåpen Preste- og samtaletjeneste på St. Olavs hospital
  • Folkekirke uten medlemmer
  • Er Den norske kirke offentlig?
  • Dåpens evangelium og nattverdfeiringen

Søndagsteksten

Treeinigsøndag

2. søndag i treenighetstiden

3. søndag i treenighetstiden

Aktuelt