Kirken som motkultur til forbrukerkulturen

Birgitte Kessel har i sin masteroppgave prøvd å finne ut hvordan kirken kan tenke om seg selv og kirkens muligheter i møte med etiske utfordringer knyttet til penger og forbruk.

Av: Hilde Arnesen

– Jeg har prøvd å finne ut om kirken burde fokusere mer på å gjøre etikk, framfor å mene noe om etikk, uten å si at de utelukker hverandre.

Birgitte Kessel går profesjonsstudiet i teologi, og skrev masteroppgave høsten 2019. Oppgaven fikk tittelen «Nattverdens økonomi i verdens rikeste land».

– Nordmenn forbruker mye mer enn jorda tåler, og det er ingen store indikatorer på at kristne skiller seg ut på den fronten. Det er livsviktig at vi går ned i materiell velstand, og jeg mener kirken bør ha en sentral rolle i dette, nettopp fordi den har unike ressurser til det.

Kirken som formende fellesskap

Kessel har tatt utgangspunkt i den amerikanske teologen William Cavanaughs forslag til hvordan kirken kan tenke og handle i møte med forbrukerkulturen i hans bok «Nattverdens økonomi», og drøfter om det kan være relevant og konstruktivt for de nordiske folkekirkene.

– Kirken har ressurser til å kunne være motkultur til forbrukerkulturen. Særlig gjennom å være et konkret sosialt fellesskap som former hverandres holdninger. Istedenfor å tenke at kirken bare skal «mene» noe om forbrukeretikk eller klimaspørsmål, bør vi heller prøve å se for oss, og tenke kreativt om, hvordan vi kan være et kristent fellesskap der vi «lærer» etikk gjennom det vi gjør sammen, sier Kessel.

Hun påpeker at dette kan være ganske utfordrende i de nordiske folkekirkene fordi fellesskapene ofte er udefinerte og flytende, men hun mener det finnes mange av disse holdningsskapende fellesskapene likevel.

Stabile praksiser

Litteraturen hun brukte fokuserer mye på gudstjenesten og hvordan praksiser og liturgi, spesielt nattverden, former oss og er motkultur til forbrukerkulturen.

– I nattverden lærer vi sentrale holdninger som er avgjørende i møte med forbrukerkulturen, som at alt vi eier er gitt oss som gave og dypest sett tilhører Gud, og vi lærer takknemlighet, solidaritet med andre, bevissthet om enhet og mangfold, hva som er et sunt forhold til det materielle, osv, sier Kessel.

Til tross for folkekirkens potensielt ustabile fellesskap, er praksisene stabile.

– Det utfordrer oss til å tenke mer kreativt om hvordan vi kan la disse praksisene forme oss, slik at kirken kan være en tydeligere aktør i samfunnet i kraft av å være motkultur gjennom måten fellesskapet lever på. Vi må tørre å spørre om måten vi feirer nattverd på egentlig lærer oss hva slags fellesskap vi skal være. Jeg tror vi har et stort potensiale til å gjøre nattverd til et mer levende måltidsfellesskap. Denne måten å tenke om kirken utfordrer dessuten hva vi gjør med skillet mellom ansatte og ikke-ansatte. Og ikke minst språket vi bruker om det som skjer i kirken.

Som eksempel trekker hun frem hvordan representanter for kirken ofte låner ord fra markedstenkningen når det snakkes om «tilbud» og «brukere».

Mange spørsmål

– Den norske kirke og andre kirkesamfunn prøver kontinuerlig å finne ut hvordan de skal møte utfordringer i vår samtid. Hvem skal mene noe? Hva skal gjøres? Hvordan angriper vi problemstillingene som kommer opp? Skal vi være med den rådende kulturen eller mot den? Eventuelt når og hvordan? Hvordan kan vi være «grønne menigheter»? Har kirken noe som helst unikt å bidra med i spørsmål om forbruk, klima og miljø? Masteroppgaven min fungerer på en måte som et slags case som får «testet ut» noen forskjellige måter å tenke om kirka på.