I vår la kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun frem forslag til innholdslister i flere fag i norsk skole, lister med sentralt innhold i de kulturbærende fagene norsk, samisk, samfunnsfag og musikk. Listene har skapt debatt. Selv om de kun er ment som en veiledende hjelp for lærere, er det mange som frykter at de blir førende for innholdet i skolen.

Skårås, Merethe

Førsteamanuensis
Merethe.Skaras@mf.no

Skrevet av Merethe Skårås. Først publisert i MF-bladet.

Frykten handler blant annet om at historiske hendelser, spesifikke tekster eller tradisjonelle sanger kan virke ekskluderende for individer og grupper i vår felles skole. Selv om motstanden er merkbar, så ønsker mange listene velkommen. Listene kan bidra til å forvalte minner og kultur vi ønsker å samles om i møte med framtiden. Minner forvaltes i stor grad av skolen, og de kan både splitte og forsone. Skolen er i økende grad en av de få fellesskapende arenaene vi har, en arena der alle som lever og bor i et land møtes. Den bør absolutt være en arena for fred og forsoning. Hvem som skal forvalte våre minner og hvordan dette best gjøres, er et vedvarende spørsmål, og særlig aktuelt i en tid preget av økt splittelse og krigføring i verden.

Hvem skal skape og forvalte minnene?

I Sør-Sudan, der jeg forsker på skolen, er innholdet i skolefagene sentralt fastsatt av utdanningsministeriet. Det finnes én lærebok for hvert av de ulike fagene som læreren skal bruke i undervisningen. I boken finnes dermed pensum. Læreboken foreskriver dermed innholdet i skolen og hvilke minner som skal videreføres til neste generasjon. Bøkene er utviklet av fagfolk og godkjent av staten. Dette er virkeligheten i veldig mange land, både demokratier vi gjerne sammenligner oss med, og mer autoritære stater.

I svært få land har lærere så stort handlingsrom som i Norge når det gjelder undervisningens innhold. Noe av det første som skjedde i Russland etter invasjonen av Ukraina var en endring i historielæreplanen. Minnene skulle tilpasses den nye virkeligheten. En ny generasjon sitter nå på skolebenken i Russland og får i hovedsak innblikk i fortellinger som understøtter Putins Russland. Lærere i Russland og Ukraina strever med å formidle en historie de selv ikke kan stå inne for, og som de vet er historisk misvisende. Her er det staten som setter rammene. I Egypt risikerer lærere å bli angitt av elever dersom de går utenom foreskrevet pensum i historie. Samtidig tar mange lærere en risiko og forsøker å formidle flere perspektiver – også ofte den fortellingen de selv identifiserer seg med.

Krysspresset mellom statlig styrte læreplaner og læreres egne lojaliteter til bestemte historiefortellinger synliggjør hvordan ulike interesser preger formidlingen av fortiden. Skolen er bare én av mange aktører som former våre kollektive minner. Et nærliggende spørsmål er derfor også hvor minnene skapes – og hvem som setter agendaen.

De er forestillinger om fortiden som deles av en gruppe eller et samfunn

De kollektive minnene

Kollektive minner skapes i fellesskap; de er forestillinger om fortiden som deles av en gruppe eller et samfunn. I de nye innholdslistene finner vi våre kollektive minner. Spørsmålet er om de er «kollektive» nok til å bli en naturlig del av skolehverdagen for alle i Norge. I lys av min forskning på minner og historieundervisning i delte samfunn, så mener jeg at de er langt mer kollektive og dermed forsonende enn mange av alternativene kunne vært. At Karpe sine tekster inkludert i innholdslisten i musikk, er et resultat av at lærere over tid, i samskaping med sine elever, har tatt disse tekstene i bruk i undervisningen. Læreren i boken Klassen-fortellinger fra et skoleår (2018) bygger mye av sin norskundervisning på Karpe-tekster. Det skaper engasjement og læring fordi mange kan kjenne seg igjen. Karpe og deres tekster er en del av vårt kollektive minne.

At forfatterne av innholdslistene har lyttet til praksisfeltet og til samfunnet utenfor skolen, gjør skolen til et sted i samtale med samfunnet. Forskningen viser at elever lærer best når skolen og samfunnet er i dialog og når skolen ikke er et isolert sted i utakt med samfunnet rundt.

Minner til besvær

Det er ikke til å komme utenom at mange fortellinger bygger på minner som skaper ubehag, og som mange helst vil unngå å forholde seg til. Slike fortellinger finnes i Norge. Slike fortellinger blir ofte ikke en del av skolens undervisning, kanskje fordi de oppleves som splittende og vekker ubehag hos både lærere og elever. Det kan også skyldes at de ikke bidrar til å styrke nasjonale fortellinger eller lojaliteten til det nasjonale prosjektet. Spørsmålet er likevel om det ikke nettopp bør være skolens oppgave å forvalte også disse historiene.

I forskningsprosjektet JUSTHIS undersøker vi vanskelig historie i delte samfunn. Målet er å forstå hvilke minner som splitter, hvilke som samler – og hvordan skolen kan forvalte dem på en måte som bidrar til å styrke fellesskapet. Samtidig ser vi på hvilke kollektive minner som sirkulerer utenfor klasserommet, i familier, lokalsamfunn og offentligheten. Det vi vet, og som gjelder i Norge og i prosjektet vårt, er at det er fordelaktig for læring når skolen er i takt med samfunnet utenfor klasserommets fire vegger. Når flest mulig opplever tilhørighet og kan kjenne seg igjen i minnene som formidles – enten de kommer fra en bestemor, en bestefar eller en lærer – styrkes skolens rolle som en felles arena. Nettopp derfor er det avgjørende for fredelig sameksistens at de fortellingene vi løfter frem, og minnene vi viderefører, rommer bredden av erfaringer i et samfunn. Jo flere som kan speile seg i fortellingene, desto sterkere blir grunnlaget for et inkluderende fellesskap.