I Sør-Sudan er historiebøker ment å samle en nasjon – men de kan også gjenåpne gamle sår. Når konkurrerende minner møter offisielle fortellinger i klasserommet, blir spørsmålet ikke bare hvilken historie som undervises, men også hvilke historier som blir fortalt.

Som en del av JUSTHIS-prosjektet ved MF besøkte dr. Yosa Wawa, historieprofessor ved University of Juba, Oslo i mars. JUSTHIS-prosjektet undersøker hvordan historie undervises i klasserom i Nildalen, i land der konflikt og splittelse har preget både fortid og nåtid. Under besøket holdt dr. Wawa en forelesning om omstridte historiske fortellinger i historiebøker i Sør-Sudan.

Yosa Wawa holdt en forelesning om omstridt historie da han besøkte MF i mars i år.

I Sør-Sudan er historiebøker mer enn bare læremidler. Rammeverket for læreplanen har som mål å utvikle borgere som er patriotiske og stolte av sin rike kultur og arv, og som er forpliktet til enhet, demokrati, menneskerettigheter, likestilling, fred og forsoning. Spørsmålet blir da hva som skal inkluderes eller utelates i historiebøkene, gitt mangfoldet av kulturelle praksiser, og behovet for freds- og konfliktdemping midt i pågående konflikter.

Å forme fremtiden

Hvorfor er historiebøker en så viktig sak i Sør-Sudan i dag?

– Fordi de ikke bare handler om fortiden — de handler om hvilken fremtid vi ønsker. I Sør-Sudan styres utdanningssystemet vårt av internasjonale prinsipper som UNESCO-erklæringer og konvensjoner mot rasediskriminering. Disse ideene gjenspeiles også i General Education Act fra 2012, som vektlegger enhet, fred, respekt for mangfold og forsoning, forklarer dr. Wawa.

– Intensjonen er å utdanne unge mennesker som er stolte av sin kultur og arv, men også forpliktet til demokrati, menneskerettigheter, likestilling og fredelig sameksistens. Utfordringen oppstår når man spør: hvilken historie skal vi inkludere, og hva skal vi utelate, spesielt i et land med så mange kulturer og en smertefull konflikthistorie, utdyper han.

Læreplan i konflikt

Arbeidet med å utvikle en nasjonal læreplan startet med internasjonalt samarbeid, der utdanningsledere knyttet kontakt med eksperter med erfaring fra reformer i postkonflikt-samfunn. Dette førte til et omfattende samarbeidsprosjekt med lokale og regionale spesialister som studerte globale utdanningssystemer og arbeidet intenst med å utforme læreplanen.

Da produksjonen av lærebøker begynte, ble valget av forlag svært omstridt.

– Spenningene var så sterke at representanter fra departementet på et tidspunkt ble bedt om å forlate rommet, forteller dr. Wawa.

Da bøkene var produsert, viste det seg at de inneholdt alvorlige faktiske feil, kulturelle feiltrinn og historiske uoverensstemmelser. Gjennomganger og revisjoner fulgte, men problemene vedvarte til tross for gjentatte forsøk.

Bøkene ble til slutt godkjent i 2017 og offisielt lansert året etter. Deretter fulgte et landsdekkende opplæringsprogram for lærere som nådde rundt 26 000 undervisere – litt over halvparten av landets lærerstab.

Omstridt historie

Du beskriver lærebøkene som inneholdende «omstridt historie». Hva mener du med det?

– Omstridt historie viser til hendelser eller beskrivelser som er kontroversielle fordi de kan gjøre skade eller forsterke splittelser. Noen deler av lærebøkene for videregående skole er dypt problematiske.

For eksempel viser én bok en Zande-person som bærer et kors og fremstilles som en heksedoktor, med tung vekt på utdaterte antropologiske arbeider.

– Heksekunst er et svært sensitivt tema, og det å be elever drøfte dette med eldre slektningre kan faktisk sette lærere i fare for å miste jobben, forklarer dr. Wawa.

– I et annet tilfelle skriver en Nuer-elev et brev til en Dinka-elev der fattigdom i lokalsamfunnet sammenlignes med rikdommen til politiske ledere. Man må spørre — er dette ment å fremme forståelse, eller risikerer det å skape bitterhet?

Forskningsprosjektet JUSTHIS hadde oppstart i mars.

Denne spenningen mellom ønskede læringsutbytter og mulige utilsiktede virkninger blir enda tydeligere når man ser på lærerens rolle i å balansere mellom lærebøker og levd erfaring.

– Historie lever både i bøker og i menneskers minner. Når lærebøkene motsier folks erfaringer, settes lærere i en umulig situasjon. De må enten følge boka eller håndtere den emosjonelle og politiske virkeligheten i klasserommet. Slik de fremstår nå, står disse lærebøkene i motsetning til målene om integrasjon, fred, toleranse og forsoning som utdanningssystemet vårt hevder å fremme, avslutter han.