16. april i år åpnet MF en minnebenk for Tamima Nibras Juhar, som ble offer for et rasistisk motivert drap mens hun var på jobb i august i fjor. Tamima var student på MF, og drapet utløste sjokk og sorg hos medstudenter og ansatte. Det vekket også stort engasjement i resten av det norske samfunnet.

Lenz, Claudia

Professor
Claudia.Lenz@mf.no

Skrevet av Claudia Lenz. Først publisert i MF-bladet.

31. august 2025 samlet 30.000 mennesker seg til en minnemarkering på Youngstorget i Oslo. Mange av dem tok med seg gule roser, for å hedre Tamima som hadde gul som yndlingsfarge. Rosene var også en referanse til rosetogene etter terroren 22. juli 2011. Denne gangen hadde hundretusener samlet seg i gatene for å demonstrere mot terrorhandlingene og den høyreekstreme, rasistiske og muslimfiendtlige ideologien som motiverte terroristen.

Terroren ble ikke bare oppfattet som et angrep mot ofrene, men også mot den demokratiske samfunnsordenen, der mennesker kan leve trygt, uansett hudfarge, religion eller kulturell bakgrunn. Rosetogenes minnehandlinger var et uttrykk for sorg over liv som gikk tapt, men pekte også fremover, som en forpliktelse til å forsvare demokratiet. 

Under markeringen for Tamima minnet stortingsrepresentant og Utøya overlevende Kamzy Gunaratnam om at drapet inngår i en lang rekke av rasistiske drap i Norge, og at kampen mot rasisme ikke kan begrenses til ord. Hun sa: 

Tamimas død må svares med handling. Hun skal ikke huskes for blodet hun mistet – men for kampen hun tvinger oss til å ta. Hun skal være ubehaget som river oss opp fra komforten, som minner oss om at trygghet ikke er gratis, rettferdighet ikke kommer av seg selv, og stillhet alltid, alltid koster liv. 

Men hva slags minnekultur kan «rive oss opp fra komforten»? 

Kamzys ord skapte en sammenheng mellom minnet over Tamima og den daglige kampen for demokrati og rettferdighet. Men hva slags minnekultur kan «rive oss opp fra komforten»? 

Minnekultur 

Når vi hører minnekultur vil de fleste kanskje tenke på museer, minnesteder og offisielle minnemarkeringer. Rundt 22. juli har det oppstått en slik minnekultur, med 22. juli-senteret og Utøya som institusjoner som forvalter dette minnet, og årlige minnemarkeringer der politikere holder taler.

I juli i år blir det nasjonale minnesmerket for 22. juli-terroren innviet, etter lange og kompliserte prosesser som viste hvor mye som står på spill når et minneuttrykk som skal representere hele nasjonen etableres. Mathias Faldbakkens «En opprettholdelse» installeres i disse dager i det nyåpnede regjeringskvartalet, rett foran høyblokka og vis-a-vis inngangen til 22. juli-senteret.

Minnesmerket fremstår både monumentalt og skjørt i sitt uttrykk. Denne spenningen inviterer til å reflektere over hva som egentlig opprettholder og stabiliserer vårt demokrati i en tid der demokratiene kommer under press over hele verden. «En opprettholdelse» minner om at demokratiet ikke kan tas for gitt, heller ikke i Norge. Og der det står, omgitt av bygg som huser landets mest sentrale demokratiske institusjoner, kan det minne de som daglig går inn og ut av departementene om sin betydning og sitt ansvar i å opprettholde, og om nødvendig: forsvare demokratiet. At Norge plasserer en slik påminnelse i maktens sentrum, er ikke en selvfølge. Mange steder i verden handler offisielt minne ikke om sårbarhet og kritisk selvrefleksjon, men om nasjonal storhet og styrke.

Minner til ettertanke 

Mange steder i verden handler offisielt minne ikke om sårbarhet og kritisk selvrefleksjon, men om nasjonal storhet og styrke.  

Men tilbake til minnebenken foran MF. Akkurat som veggmaleriet av Tamima, som ble oppført på Kampen rett etter drapet, inngår benken i minnekulturen, men på en annen måte. Disse uttrykkene er ikke et resultat av statens initiativ, og de er heller ikke finansiert med offentlige midler. De springer ut av individuelle, lokale eller institusjonelle initiativ, med andre ord: et engasjement nedenfra.

Å lage et veggmaleri eller sette ut en minnebenk er minnehandlinger, men det er også demokratiske handlinger, fordi de blander seg inn i den pågående samtalen om hva som er viktig for oss som samfunn. De inviterer til ettertanke, akkurat der vi befinner oss. Både maleriet og den gule benken fremstår som meningsbærende øyer, midt i strømmen av daglige gjøremål. En liten, kanskje nesten umerkelig oppfordring til å stoppe opp, ta en liten pause.

Som oftest vil jeg, som de fleste av oss, sikkert gå forbi den gule benken uten å falle i en tilstand av andektig høytidelighet. Men av og til vil det gule som skinner i lyset, berøre meg og utløse en liten tanke. På Tamima, på drapet og ideologien som motiverte det. Kanskje jeg tar meg en pause en gang imellom, setter meg ned på benken, tenker ut tanken, eller har den samtalen: Hva slags samfunn ønsker vi å leve i? Hva setter det i fare? Hva kan vi bidra med? 

En minnehandling kan være så mangt. Den kan være ritualisert, i fellesskap og synlig for alle, men den kan også foregå spontant og stille, bare for en selv. Et lite øyeblikk i hverdagen som kalibrerer ens indre kompass før man går videre. I en situasjon der samfunnsdebatten blir mer polarisert, og hatet normaliseres, kan dette bidra til vår demokratiske motstandsdyktighet. På denne måten kan lokale minneuttrykk som veggmaleriet på Kampen og den gule benken foran MF anses som en del av vårt demokratiske beredskap.