Når minnene svikter – hvem er vi da?

Når et menneske ikke husker, blir vi urolige på deres vegne – og kanskje på våre egne. Vi legger så mye av oss selv i minnene: i det vi kan fortelle om barndom, valg, kjærlighet, nederlag og vendepunkter. Som om livet må kunne gjenfortelles for å være helt.

Men i den eksistensielle psykologien blir spørsmålet raskt større enn «hva husker du?».  For hva er egentlig et menneske når minnene ikke lenger bærer historien?

Ikke alt er bundet til det vi kan fortelle

Psykolog og førsteamanuensis i religionspsykologi ved MF, Gry Stålsett, begynner med å flytte oppmerksomheten fra hva mennesker husker, til hvem de er i relasjon til andre.

– Identitet forsvinner ikke når hukommelsen gjør det. Den forandrer uttrykk. Selv når mennesker mister tilgang til mye av eller hele livshistorien sin, kan de fortsatt uttrykke hvem de er gjennom følelser, relasjoner og grunnleggende verdier, sier Stålsett.

Hun forklarer at dette utfordrer forestillingen om at selvet først og fremst er noe kognitivt. Samtidig er minnet helt avgjørende for hvordan vi vanligvis skaper sammenheng i livet.

Når vi setter erfaringene våre inn i form av en historie, skaper vi mening: vi velger startpunkt, ser utvikling og ser sammenheng. Det bidrar til å gjøre livet mer forståelig.

Tatjana Schnell

Livet som fortelling

– Vi forstår hvem vi er ved å fortelle historien om oss selv, sier Tatjana Schnell.

Hun er professor i eksistensiell psykologi og en sentral internasjonal stemme i forskningen på mening i livet. For å forstå hvorfor minnet betyr så mye for identitet, peker hun på hvordan det binder livet sammen til en fortelling vi kan kjenne oss igjen i.

– Identitet henger tett sammen med hva vi husker fra fortiden og hvordan vi setter det sammen. Livshistorien er ikke en nøytral liste med fakta. Minnene er subjektive, avhengige av situasjonen, og kan påvirkes av måten noen spør på. Derfor kan du få ulike versjoner av «den samme historien» til ulike tider – uten at det nødvendigvis er et problem, sier Schnell.

Å finne mening i livet handler om å koble sammen fortid, nåtid og framtid, forklarer hun. – De som opplever mening i livet har ofte minner som er sammenhengende, tilgjengelige og rike. Men de har ikke nødvendigvis færre negative minner enn andre. Forskjellen er at de klarer å integrere dem. Det handler om «hvorfor?» og «hvor går dette?». Når vi setter erfaringene våre inn i form av en historie, skaper vi mening: vi velger startpunkt, ser utvikling og ser sammenheng. Det bidrar til å gjøre livet mer forståelig, sier Schnell.

Når sammenhengen brytes

Men når hukommelsen svekkes blir det vanskeligere å hente fram og holde sammen erfaringene som vanligvis utgjør livsfortellingen. Da kan opplevelsen av mening bli mer sårbar.

Noen mennesker i livets sluttfase kan miste følelsen av mening. Schnell beskriver dette som en «desperasjon ved livets slutt» der sitasjonen i nåtid kan gjøre at også fortiden mister verdi. Altså at det som tidligere fikk livshistorien til å gi mening, plutselig kan framstå som meningsløst.

– Når mennesker opplever et brudd i livet, eller i en palliativ fase der de strever med mening, kan det vi kaller «Life review» være til hjelp. Da inviterer man fram hele livet – ikke bare det fine. Hvis man bare spør om det gode, får mange en følelse av at de skal prestere. Når også det krevende får plass, kan fortellingen bli mer sann og sammenhengende, sier Schnell.

Avgjørende relasjoner

Ved MF har demens vært et aktuelt tema denne våren. Fagmiljøet i religionspsykologi arrangerte nylig en fagdag om temaet, der spørsmål om minne, identitet og livstolkning sto sentralt.

– For mange som opplever demens blir «her og nå» viktigere enn i går og i morgen. Da betyr relasjonene, rammene og tryggheten mer. Det er også derfor det blir så viktig hvordan vi møter mennesker, sier Stålsett.

Det som skjer i rommet, i relasjonen, i stemningen, kan få mer betydning enn før.

Kroppen husker

Stålsett poengterer at da blir spørsmålet hva vi legger til rette for og hva vi verdsetter. For det er ikke bare den kognitive hukommelsen som gjelder. Mye er kroppslig, sanselig og knyttet til situasjon.

– Hvis man bare sitter og prøver å huske, kan det være helt blankt. Men i det øyeblikket man går inn i et rom kan kroppen huske. Kirkerom, musikk, salmer, det å tenne et lys – slike handlinger kan vekke noe som ikke er tilgjengelig gjennom ren «tenkning».

Når fellesskapet holder fast ved noe – rutiner, ritualer, kjente rammer – kan identitet og verdighet støttes.

Gry Stålsett

Hun peker også på at ritualer ikke bare er kirkelige. Hverdagsritualer kan fungere som «knagger» når den indre sammenhengen er mer sårbar.

– Det kan være små ting: å gå de faste stedene, kjøre en biltur, spise noe man alltid har likt, en setning som gjentas eller en sang. «Du pleier å like napoleonskake», kan være nok til å åpne et spor av gjenkjenning. Slike spor kan man opprettholde. Og mange opplever at det er trygt å bli båret av noe kjent.

Fellesskapets minne

Når individets minne svekkes, blir fellesskapets rolle desto tydeligere. Stålsett bruker ordet «medhukommelse».

– Vi kan være medhukommelse for den demente. Det kan gjøre at det ikke oppleves skamfullt å glemme. Når fellesskapet holder fast ved noe – rutiner, ritualer, kjente rammer – kan identitet og verdighet støttes, sier Stålsett.

Ved enkelte former for demens kan veien inn til hukommelsen gå mer gjennom kropp, sanser og forestillingsbilder enn gjennom direkte spørsmål og fakta.

– En person kan for eksempel ha vansker med å si hvor hun bor, men likevel kjenne igjen hjemmet ved å forestille seg utsikten fra kjøkkenvinduet eller lyset på balkongen. En annen kan være stille og urolig, men begynne å nynne når en kjent salme eller sang spilles. Kroppen kan noen ganger «huske» det språket ikke lenger får tak i, sier Stålsett.

Å bære mening videre

I forbindelse med demens viser Schnell til fordelen ved å tenke over hva som gir mening i livet. Det kan være avgjørende å kjenne meningskildene før man mister evnen til å oppsøke dem selv.

– Det er bra å vite tidlig hva som gir mening i livet. Folk finner mening på ulike måter: i relasjoner, tradisjon, i det religiøse eller spirituelle, men også sekulært – gjennom natur, kunst, det å skape noe med hendene, lage mat, jobbe i en hage. Det er forskjellig for alle, sier Schnell.

Er menneskets verdi knyttet til det man husker, eller til det man er? For meg er dette et dypt eksistensielt spørsmål.

Gry Stålsett

Ved å fortelle noen hva som er viktig i livet, eller skrive det ned, kan det være enklere for fellesskapet å bidra til mening også etter at minnet svikter.  Stålsett peker på at dette også reiser et grunnleggende spørsmål:

– Er menneskets verdi knyttet til det man husker, eller til det man er? For meg er dette et dypt eksistensielt spørsmål, og også praktisk teologisk relevant. Når vi kan være medhukommelse for hverandre, handler det også om å holde fast ved identitet og verdighet når den enkelte ikke lenger kan bære det alene.