Tillit i stort og smått

Teksten er publisert i anledning
Verdensdagen for psykisk helse.

Skrevet av Asle Eikrem,
professor i systematisk teologi.

Samtidig er det umenneskelig å forvente at alle enkeltmennesker tar et direkte personlig ansvar for at hver enkelt skal ha et godt liv. Der enkeltmennesket ikke strekker til vender vi oss til statlig institusjoner. Vi vender oss til loven og appellerer til verdien av rettferdighet.

Rettferdighet som grunnlag for tillit

Rettferdighet er, klassisk definert, å få det man fortjener. Den norske velferdsstaten er blant annet tuftet på prinsippet «gjør din plikt, krev din rett» som et av arbeiderbevegelsens gamle slagord uttrykte det. Vi betaler skatt, og tilbake får vi en rekke velferdsordninger som vi kan dra nytte av ved behov. I et samfunn hvor mennesker systematisk får mer, eller mindre, enn de fortjener svekkes det som gjerne kalles «generalisert tillit» – tilliten mellom enkeltindivider og staten. Vi opplever rett og slett at staten ikke vil oss godt.

At staten handler rettferdig er altså en nødvendig betingelse for at folk skal ha tillit til statlige institusjoner.

Verdikulturens betydning

Skal tilliten vedvare over tid er vi imidlertid også avhengig av at det eksisterer kulturelle handlingsmønstre som ikke alltid er så lett å påvirke gjennom politisk handling. Uten en utbredt tro på at mennesker vi omgir oss med står sammen med oss i en felles søken etter det beste for samfunnet, vil det demokratiske grunnlaget for våre velferdsinstitusjoner sakte, men sikkert, forvitre. Velferdsstaten er, med andre ord, avhengig av en bestemt verdikultur.

Velferdsstaten er, med andre ord, avhengig av en bestemt verdikultur.

Hvordan blir en slik kultur til og hvordan holdes den ved like? Det er dels et spørsmål om politikk. Men det er også knyttet til hvordan samfunnet legger til rette for ulike former for kulturmøter, både på individ- og gruppenivå, i større og mindre skala – i nabolaget, på arbeidsplassen, i idrettslagene og ungdomsklubbene, i familielivet, og så videre. For at tillit skal skapes og opprettholdes må den sosiale kontakten pågå over tid, være preget av genuin, mangeartet interaksjon, samt vilje til gjensidig tilpasning.

Avstand, kontakt og fellesskap

Fra migrasjonsforskningen vet vi at mistillit til dels skyldes sosial og kulturell «avstand». Usikkerhet knyttet til hvem «de andre» er, og hva de står for, skaper frykt og erosjon av tillit. Tyskland og Frankrike har eksempelvis størst andel av befolkningen som er muslimer relativt til befolkningen. Ifølge Pew Research Centers holdningsundersøkelse fra 2019 var disse blant landene i Europa der andelen mennesker med negative holdninger til muslimer var lavest.

Det er imidlertid ingen automatikk i at økt sosial kontakt skaper gjensidig tillit. I boken Norsk innvandringshistorie gir Grete Brochmann et godt eksempel på akkurat dette. Kutting og pakking av fisk hadde tradisjonelt vært et kvinneyrke i Finnmark. Mot slutten av 80-tallet opplevde dette yrket et betydelig tilsig av tamiler. Møtet mellom disse to gruppene ble alt annet enn harmonisk – i det minste i et korttidsperspektiv.

Men norsk innvandringshistorie har også tallrike eksempler på at mennesker som en gang tilhørte «fremmede» og truende kulturer i dag regnes som en del av det nasjonale fellesskapet. I tidligere tiders Norge utgjorde svensker, jøder og katolikker slike ikke-assimilerbare grupper. Slik er det ikke i dag. Grensene for hvem som regnes som utenfor og innenfor er foranderlige størrelser.

Grensene for hvem som regnes som utenfor og innenfor er foranderlige størrelser.

Hvem fortjener fellesskapets støtte?

Det samme gjelder også for spørsmålet om hvem som fortjener å dra nytte av velferdsordningene og hvem som ikke gjør det. Mens man i tidligere tider mente det etisk riktige var å forbeholde disse ordningene dem som var netto bidragsytere til statskassen, har vi i dag en annen forståelse av hvem som legitimt kan gjøre bruk av velferdsytelser. Vi opererer ikke lenger med et produktivitetskriterium for velferdsrettigheter.

I de gamle ordningene ville majoriteten av dagens norske befolkning blitt degradert til snyltere og behandlet med mistillit. Mistanke om trygdesnylting var utbredt lenge før innvandringen til Norge skjøt fart på slutten av 1960-tallet. Generelle tillitsnivåer er betinget av hvilke symbolske standarder vi til enhver tid anvender for å vurdere hvem som fortjener velferdsytelser og hvem som ikke gjør det.

Solidaritet og menneskelig verdighet

Arbeiderbevegelsens gamle gjensidighetsprinsipp gjengitt ovenfor kan altså synes å stå i motsetning til et annet prinsipp i norsk sosialdemokratisk tradisjon, nemlig at man bør utvise en solidarisk holdning overfor dem som ikke har mulighet til å yte noe til fellesskapet og som trenger hjelp.

Den såkalte norske «arbeidslinja» har hatt omsorgen for mennesker med psykiske og fysiske plager som gjør dem ute av stand til å arbeide som en av sine motivasjoner. Også i kristen tradisjon har denne holdningen stått sterkt. I Bibelen møter vi en Jesus som gir følgende oppfordring til sine venner: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen …»

Enkelte har argumentert mot denne holdningen med at mennesker vi lar nyte uten å yte noe tilbake vil fratas sin verdighet og selvrespekt. Tvert imot, retten til velferdsytelser er begrunnet i den verdighet de har i kraft av at de er mennesker. Det å ta imot hjelp er et uttrykk for en anerkjennelse av at ens menneskelighet er verdifull, med andre ord et uttrykk for selvrespekt.

Retten til velferdsytelser er begrunnet i den verdigheten mennesker har i kraft av å være mennesker.

Tillit som samfunnsoppdrag

Høy generalisert tillit er statistisk korrelert med høy demokratisk deltakelse, sivilt engasjement, sterk solidaritet, høyt toleransenivå, god krisehåndtering og generell trivsel. Lav sosial tillit i et samfunn har historisk sett vært korrelert med autoritære regimer.

Vi er heldige som bor i et land hvor tilliten til de strukturer og praksiser som sikrer sivil rettferdighet ikke er akutt truet. Samtidig lever vi i en verden med økt sosial polarisering. Dette merker vi også her i Norge. Behovet for å fostre verdier knyttet til rettferdighet og solidaritet er brennende. Å møte dette behovet er en viktig del av MFs samfunnsoppdrag.