Naturen er vår neste

Dermed ble spørsmålet ikke primært teoretisk og handlet ikke om hvem som hørte til innenfor kretsen av dem som skulle vises omsorg og nestekjærlighet. I stedet handlet det om hvem som faktisk tok utfordringen og handlet i overensstemmelse med den.

Hvem er det i dag som viser seg som naturens neste? Er det de som skyver nødvendige tiltak foran seg, som fortsetter nedbyggingen av natur og tror at klimakvoter og teknologi skal redde oss fra klimakrisen? Eller er det de som har innsett at krisen allerede er her? Er det de som har endret sin livsstil, protesterer mot videre oljeutvinning og forstår verdien av kortreist mat?

Det kan være fristende å si at vi alle er naturens neste, men radikaliteten i Jesu måte å snu spørsmålet på gjør det ikke så enkelt. Det handler ikke bare om hvem vi er, men om hva vi konkret gjør i møte med klimaendringene. Det handler ikke om fremtidige tiltak, men om hva vi gjør, eller er villige til å gjøre her og nå. Det handler om å gjøre det som er upopulært, krevende og som vil koste, både i forbruk og livsstil, kroner og øre, bekvemmelighet og komfort.

Kjærlighet til naturen vokser frem der vi tar i bruk hele vår menneskelighet

Dessuten: Naturen er ikke vår neste i den forstand at den er noe annet enn oss selv. Vi er natur, vevet inn i natur, avhengige av natur, og vi trenger den mer enn den trenger oss. Hvis vi viderefører den moderne motsetningen mellom menneske og natur, der vi definerer oss som noe annet enn natur, bidrar vi til å overse hvordan natur er hva vi er, og at naturen også bidrar til å forme oss, ved å gi oss tilgang til goder og ressurser, kvaliteter og verdier. Vi er ingenting uten natur! Derfor er det så viktig at vi ser oss selv som dem som er naturens neste, og handler deretter. Det handler ikke bare om å ha omsorg for det som er noe annet enn oss, men om å ha omsorg for oss selv som deltakere i og ansvarlige for natur.

Å se oss selv som deltakere i naturen, vevet inn i den og avhengige av den, står i fundamental motsetning til å skulle beherske og kontrollere den. Selv om det siste også til en viss grad er nødvendig, er situasjonen vi nå befinner oss i slik at den fundamentale bestemmelsen av hvem vi er som naturens neste må være at vi tar del i den, og ikke er utenfor den og adskilt fra den. Naturen er ikke en gave vi har fått i eiendom som den eneste arten på jorden som kan forvalte den. Naturen er ikke til besittelse, men skal være gjenstand for omsorg, ivaretakelse og oppmerksomhet. Den er en del av oss, og vi er en del av den.

Hvordan kan vi fremme offervilje i møte med naturen, og dermed vise oss som dens neste? Svaret er: Kjærlighet til naturen vokser frem der vi tar i bruk hele vår menneskelighet: Der vi ikke bare bruker vår fornuft, men våre sanser og følelser, og tillater oss å la naturen virke inn på oss. Det krever at vi ikke bare haster av gårde, men stopper opp, nyter, føler, gleder oss over det vi får del i og er en del av når vi er i naturen. Vi trenger å erfare at naturen skaper resonans i oss, slik at lyd og lys, vind og regn, årstider og lukt, dyr og fugler, fjell og bekker er noe vi ikke bare vet er der, men noe vi er sammen med, og som er sammen med oss. Det handler om å føle, glede seg over, bruke sansene og ta inn skjønnhet, storhet og detaljer. Ved å bruke hele registeret av det som finnes i vår egen, naturlige kropp, kan vi la kjærligheten til naturen vokse frem. Denne kjærligheten vil også protestere der natur går tapt, forringes eller ødelegges, fordi den gjør at vi kan erfare oss som delaktige i naturen og dermed som berørte.

Den barmhjertige samaritan handlet både i forhold til det som var den akutte situasjonen, og planla samtidig for fremtiden

Å ta i bruk hele vår menneskelighet innebærer også å både planlegge og å handle langsiktig. Andre levende vesener vil ofte agere kortsiktig og med tanke på det som er umiddelbart foran dem i tid. Og ofte handler vi også slik. Men vi er blant de artene i naturen som kan handle ut fra langsiktige forestillinger om hva fremtiden skal være (det er flere, vi er ikke alene om det). Den barmhjertige samaritan handlet både i forhold til det som var den akutte situasjonen, og planla samtidig for fremtiden. Det er også hva som kreves av oss, om vi skal være naturens neste. Det betyr at vi må sette langsiktige og politisk upopulære tiltak foran kortsiktige målsettinger knyttet til å beholde makt, konsumgoder eller privilegier. Til dette kreves mot, politisk mot og folkelig engasjement. Mot og offervilje hører sammen.

Til forskjell fra den barmhjertige samaritan er vi medansvarlige for den situasjonen vi nå befinner oss i. Hva vi gjør eller ikke gjør er derfor av stor betydning for hvordan fremtiden vil bli, både for oss selv og for kommende liv på planeten. Vil vi vise oss som naturens neste? Viser vi oss som det? Fremtiden vil vise om det var tilfellet.

Forkortet innlegg holdt for Grønn kirke, Oslo Bispegård, 14. mars 2024.