Om å slippe til skaperverkets nåde

Hva har dette med klimautfordringene å gjøre? Jo, nettopp gaven gir oss en oppgave: å la Guds skapende nåde slippe til. Vi kan erfare nåde: at noe ikke er basert på fortjeneste, men på vilje til å motta og avhenge av noe eller noen andre enn oss selv for å utfolde seg. Det gjelder også vårt forhold til naturen. Når vi ser naturen som noe vi deltar i og kan elske og verdsette, oppstår muligheter for at nåden kan virke. Naturen blir ikke lenger fremmed for oss eller en passiv mottaker av vår handling, men noe vi trekkes mot og inn i som en realitet vi deler med andre levende vesener, landskap og andre forutsetninger for at livet skal kunne utfolde seg på planeten.

Hovedpoenget med nåde fra dette perspektivet er å understreke at menneskets evne til å sikre det vi trenger for å leve er begrenset. Vi trenger nåde, og å la nåden virke. Men dette gjelder ikke bare menneskets behov for frelse fra ondskap og synd, adskilt fra Guds virke i skapelsen. Det krever at vi er åpne for andre krefter enn dem som er forankret i vårt eget virke.

Nåde krever derfor ikke bare reaksjon og respons og skaper resonans – den innebærer også helbredelse som fornyelse. Dette punktet har vært en sentral del av det kristne budskapet om frelse siden begynnelsen: Guds verk handler om den kroppslige helbredelsen av skapelsen. Denne helbredende fornyelsen vitner om hvordan skapelse og frelse er sammenvevd og ikke kan skilles. Den engelske teologen Rebecca Artinian-Kaiser skriver slik om dette, på en måte som et sterkt argument for en form for menneskelig tilbakeholdenhet som gir rom for at nåden kan gjenopprette naturen:

Guds verk handler om den kroppslige helbredelsen av skapelsen.

Det er viktig å tydeliggjøre at mennesker ikke bringer frem den frelsende transformasjonen av verden; likevel kan vi ydmykt se en rolle for menneskelig deltakelse i Guds gjenopprettende og transformerende handling gjennom vår kreative oppmerksomhet, og utvidelsen av naturens verdi. I en fornyelseskontekst ville kreativitet informert av kjærlighet ikke handle om å påtvinge formål eller mening på et tomt landskap; det ville handle om å oppfatte mening og verdi som allerede er til stede og forsøke, kunnskapsforankret. å bringe det frem i lyset på nye måter slik at det kan utvikle seg stadig rikere.

Å tillate naturens fornyelse krever oppmerksomhet og respekt for naturens egne fornyende prosesser, slik de kan utfolde seg uavhengig av oss. Artinian-Kaiser fortsetter: «Kjærlighetens kall er derfor å respondere på verden på måter som kreativt frembringer det gode, slik at det kan bli sett for hva det er: Guds elskede verden, bekreftet og forløst i oppstandelsen og ventende på sin oppfyllelse.» Nåden vi kan erfare gjennom naturens fornyelse, gir oss sjansen til å delta i Guds frelsende og gjenskapende hensikter for verden, en verden der menneskelige og ikke-menneskelige skapninger utfolder seg uten hindring. Det innebærer også å overvinne den blindheten som er forårsaket av vår overbevisning om at vår egen handlekraft er tilstrekkelig for å redde skaperverket – overtroen på at det vi gjør er alt som skal til.

Å tillate naturens fornyelse krever oppmerksomhet og respekt for naturens egne fornyende prosesser

Den overdrevne tilliten til vår egen handlekraft blir adressert i den lutherske bekjennelsen om rettferdiggjørelse ved tro. Den hevder at Gud gjør frelse fra synd mulig hvis vi ikke bare stoler på våre egne handlinger, men setter vår lit til Gud og Guds verk for oss. Vi må stole på Guds nåde, det vil si Guds livgivende krefter i arbeid i hele skapelsen, og erkjenne hvordan disse trenger vår ikke-innblanding. Oppstandelsen er det mest levende uttrykket for en Gud som kontinuerlig arbeider med å gi nye sjanser for liv og for å oppleve skapelsens nåde gjennom Guds gaver. Det faktum at Gud oppreiste Kristus fra de døde, antyder at Gud ikke vil la syndens og dødens krefter råde i den skapelsen som Gud har skapt for at livet skal utfolde seg.

Mer enn begrensning av menneskelig handlekraft innebærer læren om rettferdiggjørelse også en mottakende passivitet: den godheten og nåden som menneskelivet avhenger av, i både skapelsens og frelsens sammenhenger, er noe vi grunnleggende sett mottar. Derfor krever klimakrisen av oss at vi gjør mer enn å utforske hva vi skal gjøre – vel så mye handler det om å finne ut på hvilke områder vi trenger å trekke oss tilbake og være passive, for at nådens nyskapende krefter skal få plass. Tro preget av passivitet må gå foran tro som er aktiv i gode gjerninger. Utforskningen av hvordan man ikke skal handle, kan styrke nåværende og fremtidige muligheter for liv på planeten. Menneskelig tilbakeholdenhet og passivitet kan derfor være en del av det å styrke Guds nådes skapende arbeid. Menneskelig passivitet kan skape rom for skapelsens selvhelbredende krefter – uttrykt som nåde.