Fyll jorden og legg den under dere

Den økologiske krisen skyldes kristendommen, hevdet Lynn White Jr. i 1967 og satte med det fyr på debatten om religion og økologi.[i] Helt spesifikt mente han den kunne tilbakeføres til den jødiske skapelsesberetningen og den kristne fortolkningen av denne: «Fyll jorden og legg den under dere!» (1 Mos 1,28).

Det skapte en forståelse av at menneskene hadde herredømme over naturen, at det ikke bare var deres rett, men også deres plikt og oppgave å ta kontroll over naturen og utnytte den til menneskehetens beste. Med den vitenskapelige revolusjon ble det lettere å gjennomføre dette effektivt, og teknologien fikk snart kontroll over naturkrefter og -ressurser som et sentralt mål. Endelig ble det ved den industrielle revolusjon mulig å utnytte ressursene i fabrikker drevet av vann- og kullkraft, kombinert med industrielt jordbruk på en måte som skapte livsgrunnlag for atskillig flere mennesker – som levde lenger og etter hvert fikk både mat og klær og andre livsgoder.

I det minste gjaldt det siste for den mest velstående delen av planetens innbyggere. Populasjonen har tidoblet seg fra rundt 800 millioner i 1784 til 8,2 milliarder i 2025, mens forbruket per person har økt enda mer.[ii]

Menneskehetens suksess var samtidig dens tragedie. For med ny teknologi har menneskeheten lykkes med å legge jorden under seg, og vel så det. Fotavtrykket er så tungt at vi langt overskrider klodens ressurser og tålegrenser: I 2025 har vi brukt opp det som er forsvarlig allerede 24. juli – i Norge nådde vi grensen 16. april.[iii] Kina krysser den 23. mai, og det er relativt mange kinesere på denne kloden. Spørsmålet er derfor enda mer aktuelt enn i 1967: Kan alt dette føres tilbake på kristendommen? Eller må vi supplere med enkelte andre faktorer for å forklare forholdet mellom økologi, religion og sivilisasjon?

Er det Kina som skal redde verden fra klimakrise og økologisk kollaps?

I Kina, der jeg skriver dette, fortelles i dag en annen historie. På forsiden av den regjeringstro avisen China Daily kan vi lese om Chen fra Shanghai som er flink til å sortere søppel. Han får til og med barna sine til å sortere søppel, står det, og naboene. Han er et lysende eksempel for vår tid, uttaler president Xi og reporteren får frem at Kina i dag er et eksempel til etterfølgelse for hele Øst-Asia. Er det Kina som skal redde verden fra klimakrise og økologisk kollaps? Må vi se østover for å gjenoppdage de sanne kildene til økologisk sivilisasjon? Økologisk sivilisasjon handler om en helhetlig tankegang i overensstemmelse med gamle kinesiske tradisjoner[iv] og er XI Jinping slagord for fremtidens samfunn, der mennesket lever i harmoni med naturen.

I Kina har velstandsøkningen vært enorm de siste 30 årene samtidig som Kina har blitt verdens største produsent av alt fra billige forbruksvarer til solceller og avansert teknologi. Per i dag har Kina det største utslippet av drivhusgasser, fremfor alt metan og CO₂ – tett fulgt av USA. Per innbygger har de likevel lavere utslipp enn Norge, Russland og USA, og under halvparten av Canada. Kina er riktignok ledende på fornybar energi, med utrolige 1200 GW kapasitet, men samtidig bygger de stadig nye kullkraftverk, ca. 95 GW bare i 2024.[v] Til sammenligning er Norges kapasitet på ca. 40 GW.

Tallene sier litt om hvordan verden endrer seg i et svimlende tempo, uten at vi helt er i stand til å se de store linjene og sammenhengene. Forbruket av klimagasser øker fortsatt, selv om det for lengst burde ha vært på vei ned. Det henger først og fremst sammen med olje, gass og kull, men også med hvordan vi forholder oss til naturen: Om vi fornekter den, vil bevare den, vil utnytte den eller legge den under oss.[vi] Whites påstand er fortsatt i stand til å engasjere – den møter sterk motstand, men det fins også mange som støtter den.[vii] Kan vi virkelig si at det er kristendommen som har skylden, når Kina neppe kan anses for kristent? Marxisme og kinesisk kapitalisme har selvsagt noen kristne røtter, men likevel. Er forklaringen nærsynt. eller er det de kristne som ikke ser bjelken i eget øye?

Kina er en interessant case fordi det er så stort, dominerende og på mange måter fremtidsrettet – men har en helt annen historie enn den vi gjerne tegner opp i Vesten. Robert B. Marks skriver om Kinas miljøhistorie at den har svært lange røtter tilbake til de første storskala jordbrukssamfunnene med massiv avskoging for 4000 år siden frem til i dag.[viii] Det er en sivilisasjon som har hatt keiserdømme i over 2000 år og fortrengt eller assimilert (underlagt seg) en rekke andre folkeslag, og Marks understreker at denne forståelsen av «herredømme» over andre folk går hånd i hånd med dominansen over naturen.[ix] Dermed er det bare en tankegang som drives til sin ytterste konsekvens når marxistene under Mao innfører som prinsipp at politikken skal kontrollere naturen – til menneskehetens beste. Fra 1952 var det partiets doktrine at all organisk natur var «komplett manipulerbar» ut fra menneskets behov.[x]

Hva er så årsaken til Kinas til dels ekstreme ønske om herredømme over naturen, og dets vilje til å omsette kontroll i konkret handling? Det virker søkt å skylde på skapelsesberetningen i Genesis. Miljøhistorikeren Marks forholder seg til helt praktiske behov for overlevelse, mat og velstand – samt vilje og evne til systematisk å bygge opp en kultur over århundrer og årtusener som hersker over andre (og behersker naturen). Dette er kanskje ikke så annerledes enn i Vesten, som noe tidligere så potensialet for både teknologi og herredømme gjennom kolonitiden, for så å utvikle et vitenskapssyn som handlet om dominans og kontroll.

En annen og mer plausibel forklaring er etter min vurdering at menneskeheten i det 19. og 20. århundre ble seg selv nok: Mennesket ble alle tings mål og målestokk (Kant), og dernest skulle alt underkastes menneskets erkjennelse (vitenskap), herredømme (kolonisering) og kontroll (industrialisering). Prosessen kommer samtidig med en utvikling som gjerne kalles sekularisering, men her er det vanskelig å skulle gi årsaksforklaring den ene eller andre veien. Det holder kanskje å påpeke at disse prosessene løper parallelt?

I det 21. århundre ser dette litt annerledes ut. Vi har gått inn i den epoken eller hendelsen som kalles antropocen, menneskets tidsalder, der det er blitt tydelig for enhver at menneskeheten er den største endringsfaktoren på jorden, først og fremst som ødeleggende makt med innflytelse på klima, natur og artsmangfold.[xi] Med ett er mennesket og dets herredømme blitt et problem snarere enn en løsning. Vi søker andre forklaringer, andre historier, andre modeller for å forstå.

Vi søker andre forklaringer, andre historier, andre modeller for å forstå.

I Kina har de gått tilbake til kildene i taoisme, buddhisme og konfusianisme for å definere menneskets plass i en større økologisk ramme. Det er dette som kalles «økologisk sivilisasjon» (kinesisk shēngtai wénmíng; 生态文明) og som handler om harmoni mellom kropp og sjel, mellom individ og samfunn, mellom mennesker og natur.[xii] Med ett inngår dette i visjonen for fremtidens kommunisme og «turbokapitalisme», hvilket Xi kaller for en ny æra. Historien om Chen fra Shanghai som sorterer søppel skal vise at den visjonen lever. Kina øker riktignok fortsatt sine utslipp, men vil nå toppen i 2030 og skal være karbonnøytralt i 2060.

Hva så med Vesten? Hva med de mange kristne i verden, etter vanlige anslag rundt 2,5 milliarder eller nesten 1/3 av jordens innbyggere? I vår tid har det blitt tydelig at utslipp og forbruk ikke bare handler om Vesten mot resten eller de kristne mot de andre. Ikke engang Nord mot Sør, selv om dette politisk og forbruksmessig har blitt en stadig viktigere skillelinje. Likevel går skillelinjene snarere tvers gjennom disse gruppene, og konfliktene om klima blir stadig mer brennbare. Noen fastholder menneskets herredømme og vil heller la endetiden innhente oss, mens andre ser klimakampen som et kristent kall, deriblant flere av grunnleggerne som startet Extinction Rebellion.

Sannheten er nok at White hadde litt rett – han hadde sett noe viktig – men at forklaringsmodellen ikke holder. Problemet var ikke skapelsesberetningen, men bruken av den for å rettferdiggjøre kontroll over naturen og etter hvert artsutryddelse og en akselererende økologisk krise. Ideen om at denne fortolkningen er god historiefortelling om skapelsen eller god teologi, er grundig gjennomskuet og vil i dag fremstå som ren forbruks- og vekstideologi. Men hvilke andre historier kan fortelles? Hvilket rammeverk kan gi ny retning?

Den kinesiske historien om økologisk sivilisasjon er sammensatt: Det er for det første et oppgjør med fortiden, en nyskapende tankegang og en vakker visjon, men faktum er like fullt at Kina øker utslippene mens de snakker om det motsatte. I EU, derimot, viser tallene at man har greid å kutte utslipp gjennom ambisiøse mål og relativt konsekvent omsetting av visjoner til handling og endring. Som kontrast til EU blir det tydelig at norsk politikk domineres av vakre ord og lite handling, mens ekspansiv oljepolitikk fortsatt har høy tilslutning i befolkningen, over 90% (klimaskepsisen er for øvrig også høy, rundt 24%, og den desidert høyeste i Europa). Norge har altså noen åpenbare trekk til felles med Kina: Mange ønsker et økologisk samfunn, men vil gjerne tjene gode penger mens det er mulig, om det så går på bekostning av klima, natur og miljø.

Kanskje er det fortsatt nødvendig å avsløre ideen om et herredømme over naturen (eller retten til uhemmet utnyttelse av den) som ideologi. Skapelsesberetningen – og salmene i GT – kan leses helt annerledes og teologisk mer opplysende ved at vi ser dem i lys av dagens situasjon. Beretningen i 1. Mosebok forteller først og fremst en historie om mennesket som en liten brikke i helheten, som ved å oppdage seg selv (og etter hvert sin nakenhet) samtidig oppdager sin Gud. De nakne og sårbare menneskene vil ganske snart erkjenne sin skyld og oppleve sine første naturkatastrofer. Historien om menneskelivets skjøre betingelser i de første tolv kapitlene av Genesis er en sammensatt beretning om storhet og fall, om skapelsens iboende godhet og menneskets synd, dets vilje og evne til å ødelegge for seg selv og andre.

Om denne historien får plass, får rom, i sin kompleksitet, og ikke som en sekulær rettferdiggjørelse av utnyttelse og herredømme, så er det også en historie vi kan lære av – på tvers av de kulturelle og politiske skillelinjene som går rett gjennom de mange kirkesamfunnene på kloden. Ikke minst har denne historien rom for et moment som mangler i Xis forståelse av økologisk sivilisasjon: En vilje til kritikk og selvransakelse, et tydelig krav om å innrømme feil og en forventning om å gjøre bot. I dette ligger en erkjennelse av fullstendig avhengighet og samhørighet med alt som lever – og av den levende Gud.

Det fins ingen fremtid som ikke er innskrevet i skapelsens dynamikk.

Ennå har nok ikke denne historien festet seg som en visjon – eller modell for en sivilisasjon – men den har en realisme og et fremtidsperspektiv som kunne ha transformerende kraft. Det fins ingen fremtid som ikke er innskrevet i skapelsens dynamikk. Naturen kan og skal selvsagt utforskes med vitenskapelig presisjon, men den verken kan eller bør domineres eller kontrolleres av vitenskapen som ideologi og historieforteller. Den må settes inn i en større ramme som også gir vitenskapen motstand. For 1/3 av jordens befolkning, kanskje flere (eksempelvis 2 milliarder muslimer) kunne det være en ny forståelse av skapelse og skapelsens historie.

Genesis er strengt tatt ikke bare en beretning om fortiden (i begynnelsen), men om fremtiden (den nye begynnelsen) og kan derfor så et frø for en mer organisk forståelse av den verden som vokser og dør, i oss og mellom oss. Beretningen kan gi oss en av de rammefortellingene vi trenger for å se annerledes på vårt sted og vår rolle i kosmos – et kosmos som hver dag skapes ut av kaos, og som formes i samspill med dette kaos (tohu wa bohu). For dette er en fortelling om skapelsens mangfoldighet, overflod og grusomhet, der mennesket kun spiller en marginal rolle, og likevel en fortelling som kaster et skarpt blikk på menneskets fremtreden i denne historien. Med en slik historie, en slik skapelsesberetning, inngår mennesket som en liten brikke med (urovekkende) stor makt, som kosmoskraft og kaoskraft i morgendagens økologiske sameksistens og/eller katastrofe.  

---

[i] Lynn White Jr., “The Historical Roots of Our Ecological Crisis”, Science 155 (1967): 1203–1207. White refererer fremfor alt til beretningen I 1 Mos 2, men sammenfatter sitt poeng i påstanden om kristendommen som antroposentrisk religion som søker å underlegge seg naturen: “Especially in its Western form, Christianity is the most anthropocentric religion the world has seen.” (s. 1205).

[ii] World Population by Year - Worldometer [22.05.25]

[iii] Earth Overshoot Day 2025 - Greenpeace Norge [22.05.25]

[iv] Se Mette Halskov Hansen, “Økologisk sivilisasjon: Kinas bud på fremtidens antropocen” i Antropocen. Menneskets tidsalder, red. av Marius T. Mjaaland, Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen (Oslo: Res Publica, 2024), 153-166.

[v] China's coal power plants: record approvals and new construction [22.02.25].

[vi] Se også Arne Johan Vetlesen, The Denial of Nature (London: Routledge, 2015).

[vii] Se Todd LeVasseur og Anna Peterson (red.), Religion and Ecological Crisis: The “Lynn White Thesis” at Fifty (London: Routledge, 2016).

[viii] Robert B. Marks, China: An Environmental History, 2^nd ed. (London: Roman and Littlefield, 2017), 45-57.

[ix] Marks, China, 313.

[x] Marks, China, 315,

[xi] Se artiklene i M. T. Mjaaland, D. O. Hessen og T. Hylland Eriksen (red.) Antropocen. Menneskets tidsalder, særlig redaktørenes innledning, s. 7-30.

[xii] Jf. M. Halskov Hansen, «Økologisk sivilisasjon», 160-162.