Praktisk teologi i møte med natur- og klimakrise

Tidsskrift for praktisk teologi

LKs lesere har trolig merket seg at Tidsskrift for praktisk teologi ikke lenger sendes ut i papirformat, men ligger åpent tilgjengelig på nettet. Da er det desto større grunn til å informere om utgivelsene her i dette bladet. Vi benytter derfor anledningen til å presentere temanummeret med noen utdrag fra lederartikkelen til den utgaven som kommer. TPT 2/2024 er et temanummer som tar utgangspunkt i natur- og klimakrisen vi er vitne til.

Vi trenger ikke gå til det amerikanske valget nylig for å gjøre slike observasjoner. I oktober 2024 presenterte analysebyrået Kantar sitt årlige klimabarometer som viser at klimaengasjementet i den norske befolkningen er fallende i alle aldersgrupper. Mens klimaengasjementet var en toppsak for få år siden, ligger det nå på femteplass i rekken av utfordringer nordmenn mener landet står overfor. Økonomi, kriminalitet og helsespørsmål bekymrer mer. Analysebyrået spør seg om det er en resignasjon som brer om seg. Hvilke følger bør situasjonen få for det teologiske arbeidet?

Klimakrisen utfordrer menneskeheten eksistensielt, om vi liker å forholde oss til det eller ikke. Teologer og kirkeledere har lenge sett et ansvar. Den første norske bispeuttalelsen om «Forurensing av natur og folkeliv» ble gitt allerede i 1969. En uro for skaperverket sto på Kirkenes Verdensråds sakskart i 1983. Senere har det kirkelige og teologiske engasjementet for øko- og klimateologi vært i betydelig utvikling og representerer et eget forskningsfelt internasjonalt.

Klimakrisen utfordrer menneskeheten eksistensielt, om vi liker å forholde oss til det eller ikke.

Det materialiserer seg blant annet gjennom egne fagkonferanser og utgivelse av «readers» med fagartikler som samler trådene på feltet. Temaet er imidlertid noe mindre utforsket tema innenfor norsk og nordisk praktisk teologi. Motivasjonen for det kommende temanummeret av TPT er dermed å gi et aktuelt praktisk teologisk bidrag i møte med dagens natur- og klimakrise. For å hjelpe oss med det, har vi invitert kolleger som er engasjert av spørsmålene, til å levere sine bidrag. Noen av disse er mer utforskende. Andre har et tydeligere normativt anliggende.

Blant de fagfellevurderte artiklene setter den første søkelyset på følelsene. Gry Stålsett er religionspsykolog og viser til nyere forskning på følelser som angst, sorg og apati i møte med klimakrisen. Det komplekse følelsesmønsteret gir nye utfordringer for sjelesorgen, både i forståelsen av og møtet med sorgprosesser. Hun utforsker begrepene emosjonell granularitet om emosjoners konstruksjon og begrepet resonans om en meningsfull forbindelse til verden, og viser hvordan de kan anvendes som verktøy i utviklingen av emosjonell styrke og eksistensielt engasjement i møte med de følelsesmessige og åndelige utfordringene som klimakrisen skaper.

Ninna Edgardh er prest i Svenska kyrkan og emeritert professor i ekklesiologi og diakoni. Hun reflekterer empirisk omkring lokalmenigheten som ressurs på bakgrunn av et engasjement i egen lokalmenighet. Utgangspunktet er et femårig «omställingsakademi» der hun selv sto sentralt. Metodisk er hun inspirert av «aktionsforskning med autoetnografisk karaktär» når hun beskriver hvordan gruppen har arbeidet og hvilken styrke som ligger i den teologiseringen som finner sted i menigheten lokalt. Prosessene i gruppen har blant annet ført til en fornyet forståelse både av sammenheng og skille mellom de individuelle og samfunnsmessige tilnærminger til problemene, berettigelsen av visse tradisjonskritiske perspektiv, behovet for fornyelse av menighetens bønne- og gudstjenestepraksis og av et «församlingsbegrepp» som omfatter alt levende.

Carl Petter Opsahl er liturgiker og musiker og gir et bidrag til det kan kaller «aktivistisk økoliturgikk». Han tar utgangspunkt i to rituelle uttrykk, det ene er «Livstreet» som er altertavlen i Voksen kirke i Oslo, og det andre er en «Sørgemarsj for naturtap» som var en markering i regi av Extinction Rebellion i 2021. Han gir sine beskrivelser, dels som analytisk betrakter, dels som aktiv deltaker. Ved hjelp av det han betegner som en økoliturgisk analyse, undersøker han disse liturgiske uttrykkene. På hver sin måte viser de hvordan «kirkens arkiv» av symboler, ritualer, tekster og sakramenter kan omdannes til et «repertoar» i spenningsfeltet mellom kontemplasjon og aktivisme.

«Kirkens arkiv» av symboler, ritualer, tekster og sakramenter kan omdannes til et «repertoar» i spenningsfeltet mellom kontemplasjon og aktivisme.

Carl Petter Opsahl

TPT-utgaven inneholder også noen engelsk-språklige bidrag. Det ene er av Lisa E. Dahill som er prest og professor med spiritualitet, økologi og Bonhoefferforskning som spesialfelt. Hun analyserer liturgier i Den evangelisk lutherske kirke i USA og deres syndsbekjennelser i møte økokrisen. Hun peker på utfordringen med generelle, kollektive syndsbekjennelser samtidig som man opprettholder et «business as usual» på det praktiske og politiske planet. På bakgrunn av sine mangeårige studier av Dietrich Bonhoeffers teologi advarer hun mot «den billige nåden» og etterlyser et rikere liturgisk repertoar på området.

Utgaven bringer også to ikke fagfellevurderte teologiske essays til tematikken. Det ene er av Cynthia Moe-Lobeda, en amerikansk og internasjonalt markert luthersk teolog og etiker. Hun reiser det plagsomme spørsmålet om hvorfor vi i det privilegerte Nord ikke makter å forholde oss til konsekvensene av våre klimaødeleggende livsvalg og systemer. Hennes analyse tar utgangspunkt i begrepene om «strukturell ondskap/synd» og den lutherske syndsforståelsen av være «innkrøkt i seg selv». Det onde og gode er ofte så sammenvevd i vår eksistens at vår evne til å utøve strukturell ondskap kamufleres som nødvendige livsgoder. Samtidig gir troen og religionene en kraft til frigjøring fra innkrøkethet og moralsk blindhet.

Rolv Nøtvik Jakobsen er prest og homiletiker og spør hvordan evangeliet kan formidles på en sakssvarende måte i folkekirken når fremtiden er truet. Som en strategi i møte med avmakt og fremmedgjøring retter han oppmerksomheten mot rikdommen i Bibelens «kroppslige» bilder og erfaringer. I stedet for å anvende det kroppslige som illustrasjoner på det åndelige, oppfordrer han til en nærhet til det skapte. I stedet for å slite folk ut ved å spille på dårlig samvittighet og angst, bør forkynnelsen motivere til bærekraftige liv ved å fremkalle lysten til å gjøre gode. Det kan handle om å se hvordan naturen er vakker og rik, hvordan mennesket er innvevd i skaperverket og hvordan det også finnes en dag for å hvile.

Det siste klimateologiske bidraget er Marion Graus intervju med prest og klimaaktivist Ellen Hageman. Hageman har vært aktiv i bevegelsen Extinction Rebellion og forteller om bakgrunnen når hun har brukt liturgiske virkemidler som vigsling av skog for å få frem kirkens budskap. Ved å vigsle skogen som var planlagt for Viken industripark, ønsket hun å re-sakralisere skogen og vise hvordan den massive nedbyggingen av natur er vold mot skaperverket og det truede livet som noe hellig. Hvis kirkens skal tolke det som skjer teologisk, holder det ikke bare med sukkersøte ord, da må kirken bli mer aktivistisk.