”Den norske kirke er en evangelisk-luthersk kirke som bekjenner troen på den treenige Gud og evangeliet om frelse i Jesus Kristus slik det er gitt oss i Det gamle og Det nye testamente og uttrykt i den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelse samt Den uforandrede augsburgske bekjennelse fra 1530 og Luthers lille katekisme.”

LK 10-2019
Skrevet av Harald Hegstad

Slik lyder den innledende § 1 om Den norske kirkes læregrunnlag i kirkeordningen som Kirkemøtet vedtok i april (KM 06/19). Så snart den nåværende kirkeloven oppheves, og kirkeordningen trer i kraft, vil den første paragrafen overflødiggjøre bestemmelsen i Kristian Vs Norske lov, som til nå har definert læregrunnlaget. Innholdsmessig blir ikke endringene så store – det er fortsatt de samme skrifter som utgjør grunnlaget for Den norske kirkes lære. Selv om det fortsatt er de samme skriftene som skal ligge til grunn for Den norske kirkes lære, er det likevel betydningsfullt at det ikke lenger er Kongen, men et kirkelig organ valgt av kirke medlemmene som nå fastsetter læregrunnlaget. Dermed er dette en viktig milepæl i avviklingen av statskirkeordningen. Men samtidig markeres kontinuiteten: Selv om  kirkens rettslige grunnlag endres, er det likevel den samme kirke, det er snakk om. Og er det noe som sikrer at det er den samme kirken det dreier seg om, er det nettopp kontinuiteten i læren. Selv om rettslige og organisatoriske forhold endres, ligger likevel det viktigste fast, nemlig troen på evangeliet, slik det er uttrykt i Bibel og bekjennelse.

Bekjennelsesgrunnlaget uttrykker ikke bare kontinuiteten til fortiden, men også fellesskapet med andre kirker. Gjennom henvisningen til Bibelen og de oldkirkelige bekjennelser uttrykkes fellesskapet med andre kirker som bekjenner troen på den treenige Gud. Gjennom henvisningen til bekjennelsesskriftene fra reformasjons-tiden uttrykkes fellesskapet med andre lutherske kirker verden over. Med frimodighet kan vi sammen løfte fram de skatter som ligger i arven fra fortiden – inn i en ny tid.

Ikke bare videreføring av arv

Å vedta en ny bestemmelse om læregrunnlaget er imidlertid ikke helt det samme som å videreføre en gammel bestemmelse. Da handler det ikke bare om å føre videre en arv fra fortiden, men noe vi aktivt vedkjenner oss i nåtiden. Fra enkelte har det derfor blitt satt spørsmålstegn ved at Den norske kirke så lett kunne gjøre et slikt vedtak. Når læregrunnlaget skal fastsettes, bør vi ikke da benytte anledningen til å fjerne eller dempe elementer som vi ikke føler oss komfortable med i dag? Ikke minst er harde fordømmelsesutsagn i et par av bekjennelsesskriftene blitt trukket fram i denne sammenheng.

Det er opplagt at vi ikke ville ordlagt oss på samme måte i dag dersom vi skulle nyskrevet Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. De aktuelle skriftene er blitt til i en kontekst som er en annen enn vår. Samtidig er de tekster med normativ betydning, som ikke bare definerer vår fortid, men også hvem vi skal være i nåtiden. Å forholde seg til normative historiske tekster er ikke uten videre lett, men krever stor fortolkningskompetanse. Og da handler det ikke bare om en fortolkning av hva tekstene betød i sin opprinnelige historiske kontekst, men også hva de har å si oss i dag.

Anvendt på Bibelen hører en slik fortolkning med til presters kjernekompetanse – det skjer hver søndag på prekestolen. Ingen har heller anfektet at Kirkemøtet har bekreftet at Den norske kirke bygger på Bibelen. Selv om også bibeltekstene inneholder ting som kan virke anstøtelig og fremmedartet, har vi lært oss å håndtere dette. Imidlertid er vi ikke uten videre like vant til å forholde oss på samme måte til bekjennelsesskriftene. En grunn til dette kan være at vi har lært oss å tenke på bekjennelsesskriftene som en fortolkning – eller en tolkningsnøkkel – til Bibelen, altså ikke noe som selv skal fortolkes. Imidlertid er det ikke slik at man kan skille mellom det som skal tolkes, og tolkningen, i alle fall ikke når tolkningen er en historisk tekst. På samme måte som bibeltekstene må fortolkes, slik må også bekjennelsesskriftene det.

Formulere kirkens lære

At også bekjennelsene må fortolkes, betyr at vi ikke kan nøye oss med simpelthen å gjenta det de sier, når vi skal formulere hva Den norske kirke lærer i dag. Bekjennelsene kan aldri frita oss fra forpliktelsen til enhver tid å formulere vårt budskap og vår lære på en måte som vi kan stå inne for. Dette er ingen invitasjon til læremessig frihåndstegning, men nettopp til å anvende og fortolke gamle tekster i en ny tid. Budskapet er grunnleggende sett det samme, selv om enhver tid vil kle det i sine egne ord og se det i lys av sin kontekst.

Slik sett er heller ikke bekjennelsesskriftene tidløse dokumenter, men vitnesbyrd om hvordan mennesker i en bestemt historisk situasjon har bekjent og fortolket troen. Også de må, som alt annet, prøves på bibeltekstene som den avgjørende kilde for kristen tro. Samtidig er de skrifter som er blitt til i avgjørende perioder i kirkens historie, og som fortsetter å forme vår identitet som kirke den dag i dag. Dette nummeret av Luthersk Kirketidende inneholder fire artikler som hver på sin måte belyser bekjennelsesskriftenes aktuelle betydning. Aud Tønnessen spør i sin artikkel hvordan vi skal forholde oss til fordømmelsesutsagnene i en økumenisk tidsalder, mens Arve Brunvoll ser bekjennelsene fra oversetterens synspunkt. Oskar Skarsaune drøfter en av tekstene som noen har satt spørsmålstegn ved, nemlig Den athanasianske trosbekjennelse. Til slutt drøfter Stephanie Dietrich hvordan bekjennelsesskriftene kan bidra til å forme en luthersk identitet i dag. Etter min mening er alt dette gode bidrag til en fornyet kirkelig refleksjon om bekjennelsesskriftene og deres betydning.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Den norske kirkes bekjennelse - historisk og aktuell
Om å omsetje autoritative tekstar
Athanasianum - en problematisk tekst?
Har vi bruk for bekjennelsesskriftene i en økumenisk kontekst?

Månedens salme

Søndagsteksten:
Treeinigsundag
2. søndag i treenighetstiden
Jonsok/Sankthans
3. sundag i treeningstida
4. sundag i treeiningstida