Levende arv

I året 325 møttes biskoper fra den tidlige kirken til historiens første konsil, kjent for ettertiden som Kirkemøtet i Nikea. I år vil den globale kirken feire 1700-årsjubileet for dette møtet. Selv om den nikenske trosbekjennelsen ble fastsatt endelig først under kirkemøtet i Konstantinopel i 381, er det naturlig å feire Nikeamøtet og bekjennelsen i sammenheng. Kirkenes Verdensråd planlegger en storstilt markering i rammen av den sjette konferansen for «Faith and Order» som skal holdes i Alexandria i Egypt i oktober i år. Norges kristne råd og Den norske kirke planlegger markeringer her på hjemmebane, blant annet en fagdag i samarbeid med MF KOM 5. juni. Jubileet innbyr til refleksjoner av mange slag. Spørsmålet er: Hvordan kan kirken og menighetene bruke den anledningen som Nikeajubileet gir, og hvilke tråder er det særlige grunner til å fange opp gjennom gudstjenester og markeringer gjennom året?

Utfolde betydningen

Foranledningen for kirkemøtet var som kjent striden mellom presten Arius og hans biskop Alexander om forståelsen av Jesu guddommelige natur. Diskusjonene skulle etter hvert involvere mange, bli energiske og innfløkte. Kirken i ettertid kan takke disse generasjonene for at man faktisk klarte å komme til et resultat og at de kristologiske stridighetene i stor grad ble lagt bak. Selv om det stadig finnes en diskusjon om arven fra Nikea, har det latt seg gjøre å løfte blikket, se fremover og samles i en felles bekjennelse til Jesus som «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt» og si: «Ved ham er alt blitt skapt». Ordene er fortettede og vakre. Jeg tror mange kirkegjengere fornemmer dimensjonene i dem når de fremsies under høytidsgudstjenester. Det betyr likevel ikke at det er udelt enkelt å utfolde betydningen, verken av ordene eller begivenhetene som fant sted for 1700 år siden.

Treenighetssøndag

En utfordring, både når vi snakker om kristologi og trinitet, er at perspektivene blir så altomfattende at de er vanskelige å kommunisere uten at språket oppleves teoretisk. Diskusjonene som munnet ut i den nikenske bekjennelsen, hadde bakgrunn i et filosofisk språk og en politisk virkelighet som ligger fjernt for de fleste i dag. På den andre siden har forskere pekt på en indre dynamikk i utviklingen av bekjennelsen som viser forbindelsen til det eksistensielle, til spiritualiteten den gang og nå. Ashley Cocksworth, som leserne fikk presentert i forrige utgave (LK 1/2025), har i sin bok om bønnens teologi Prayer. A Guide for the Perplexed, fremhevet hvordan kristologien for en stor del vokste ut av den tidlige kirkens bønnepraksis. Når Jesus var målet for tilbedelsen, lå det implisitt at Jesus også måtte ses som ett med Gud. Det er i trosbekjennelsen praktisert som bønn at ordene faller på plass.

Hvordan kan kirken og menighetene bruke den anledningen som Nikeajubileet gir?

Dette er perspektiv som kan hentes frem i gudstjenester og prekener – kanskje spesielt på Treenighetssøndag som i år faller på 15. juni. Kirkemøtet i Nikea skal ha funnet sted i juni og muligens strukket seg inn i juli 325. At kristologi og trinitet er tema denne dagen, sier seg selv. I tillegg er det verd å merke seg konteksten for prekenteksten, Jesu avskjedsord i Luk 24,45-48. I vers 52 ender fortellingen opp med å fortelle om disiplene: «De falt på kne og tilbad ham». Dermed er sirkelen sluttet med tilbedelsen som en hermeneutisk nøkkel. Det taler for at gudstjenesten Treenighetssøndag blir en blant flere anledninger for å markere Nikea og Nicenum i år.

Levende arv

Jubileet aktualiserer også spørsmålet om hvordan de fundamentale teologiske perspektivene kan utfoldes og utdypes gjennom en felles faglig refleksjon. I de forberedende samtalene i Kirkenes verdensråd har flere vært opptatt av å rette blikket fremover og se på hvordan arven utfordrer oss som verdensvid kirke. Det kan aktualisere teologiske og diakonale tema i møte med de globale fattigdoms- og klimautfordringer. I nordisk sammenheng kan det være særlig grunn til å trekke frem den inkarnatoriske koplingen mellom det guddommelige og menneskelige, mellom skapelsen og frelsen som har vært karakteristisk for den skandinaviske skapelsesteologien inspirert av Wingren, Prenter og Løgstrup. I februar i år lanserte et nordisk fagmiljø en tredje artikkelsamling i en serie som utfolder denne tematikken – den ligger nå åpent tilgjengelig på nett med tittelen: Redeeming the Sense of the Universal. Scandinavian Creation Theology on Politics and Ecolocy. I denne tradisjonen ligger det inspirasjon til videre teologisk arbeid – både for den enkelte og for kolleger i fellesskap.

Økumeniske perspektiv

Møtet i Nikea regnes for historiens første økumeniske konsil. Den nikenske bekjennelsen har mer enn noe dannet fundamentet for den felleskirkelige bekjennelsen som har bundet kirkene sammen om det sentrale, også når mye annet har sprikt. I en tid da de mellomkirkelige kontroverser særlig kretser om etiske spørsmål, kan det være god grunn til å løfte bekjennelsen og teologien som fram til nå har vært fundamentet i det økumeniske fellesskapet. Norges kristne råd planlegger økumeniske gudstjenester og pinsefestival, og de har forslag til en rekke markeringer som man kan lese mer om i denne utgaven.

Hva skal vi så ikke markere dette året: Det må være den fullstendig misvisende påstanden om at Nikeamøtet vedtok at kvinner fikk sjel. Hvorvidt kvinnen hadde sjel var overhodet ikke noe diskusjonstema den gangen. Hvordan en slik oppfatning har fått feste seg blant ellers opplyste i vår tid, er et kapittel for seg. Men det har altså ikke har noe med Nikea å gjøre.

2025 gir muligheter til å markere en rik og viktig arv – både i kirken og sammen med andre kirkesamfunn. Flere av mulighetene vil utdypes i artiklene som følger i dette temanummeret. Det består av tre innsiktsfulle bidrag: John Wayne Kaufman gir oss en dypere forståelse for historien bak - ikke bare for de kristologiske stridighetene, men også de politiske prosessene som bidro til møtene og bekjennelsene. Han er også sentral i forberedelsen av den nevnte fagdagen om tematikken på MF i juni. Stephanie Dietrich er moderator for Faith and Order-kommisjonen i Kirkenes Verdensråd og mangeårig deltaker i den globale økumeniske samtalen om Nikeajubileet. I sin artikkel kaster hun lys over den internasjonale samtalen, problemstillinger og tematiske muligheter som dette jubileumsåret gir. Ester Madelen Lorentzen er teologisk rådgiver for Norges Kristne råd. Hun trekker frem tankegang og perspektiver som har stått sentralt i forberedelsen av året fra deres side og peker på muligheter året gir til felleskristen markering. Utgaven inneholder også Jan Olav Henriksens bidrag til klimaspalten. Denne gang skriver han om «skaperverkets nåde».