Hold fast

Kirkens oppgave er å forkynne evangeliet for alle. Den skal favne vidt, ikke være partipolitisk og helst unngå politiske slagsider. Den skal tale ut fra sitt mandat og kjenne grensene for sin kompetanse. Slike premisser er det lett å bli enige om. Ingen ønsker seg en politisert kirke. Dette kan likevel ikke bety at kirken skal være blind eller taus når viktige verdier står på spill i verden. Det kan heller ikke bety at prester, biskoper og kirkelige ledere bare kan engasjere seg i samfunnsspørsmål når sakene er ukontroversielle og alle er enige. Denne våren har biskopen i Sør-Hålogaland Svein Valle fått kritikk for sitt engasjement for dem som er rammet på Gazastripen. Diskusjon om slike utspill er naturlig og bra. Det betyr ikke at biskop Valle eller bispekollegiet har noe å beklage når det gjelder hans engasjement i denne saken. Alle vet at konflikten er komplisert og har flere sider. Lidelsene er store både blant israelere og palestinere. Når mer enn 50 000 mennesker, blant dem en stor andel barn, er drept i en fastlåst konflikt, må likevel ingen blir forundret over at en biskop reagerer ut fra sitt verdisyn. Det avgjørende, her som i spørsmål om demokrati og menneskerettigheter generelt, er hvilke linjer vi kan trekke til det som utgjør vårt etiske grunnlag.

Rettssamfunnet

Du skal ikke slå i hjel, heter det i et kjent bud. Du skal ikke vitne falsk, du skal ikke stjele! Vi må tenke at forbudet både gjelder mot å stjele menneskers eiendom og fremtid. Vi trenger ikke lete lenge for å finne bibelske ord som fremmer engasjementet for livet i verden, også politisk. Budene er korte og rommer mye. De sier ikke alt som er å si om en sak. Det går ingen rett linje fra budene til gitte politiske posisjoner. Men det går noen linjer. Gjennom århundrer har de vevd seg inn i en etisk tenkning og samfunnsforståelse i vår kultur. I fjor feiret vi 1000-årsjubileet for Kristenretten og 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov her i landet. Samfunnsendringen ble forklart med stikkordene «fra maktsamfunn til rettssamfunn». Den bibelske tanken om at en universell guddommelig rett også sto over kongemakten, gav avgjørende bidrag til utviklingen av et rettssamfunn der rikdom, privilegier, makt og anseelse ikke uten videre hadde forkjørsrett. Slik bidro budene indirekte til det som etter hvert skulle bli de demokratiske institusjonene i vårt samfunn.

Det går ingen rett linje fra budene til gitte politiske posisjoner. Men det går noen linjer.

Inge Westly

Det finnes mange ulike analytiske perspektiv på utviklingen i verden i dag. Mye handler om Donald Trump og bevegelsen han er en del av. Men mye handler også om stillingen til institusjoner som er etablert for å verne om liv og rett i vår tid: som FN, menneskerettighetene, folkeretten, klimapanelet, nasjonale og internasjonale domstoler, ytringsfriheten, pressefriheten og universitetenes faglige frihet. Hva skjer når slike institusjoner settes til side for kortsiktige politiske interesser? Eller det som verre er, når slike «plagsomme» institusjoner undergraves av autoritære ledere som styres av hensynet til private interesser fremfor rettsstatens og demokratiets.

I fjor kom en tankevekkende analyse fra den polsk-amerikanske journalisten Anne Applebaum med den norske tittelen: «Diktatur-klubben. Autokratene som ønsker å styre verden». Den peker på et utstrakt interessefellesskap på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer hvor autoritære statsledere tar i bruk overvåknings- og informasjonsteknologi for å kontrollere befolkninger, spre desinformasjon og manipulere opinionsdannelse i en global målestokk. Det står sterke krefter bak når udemokratiske ledere får, opprettholder og styrker maktposisjoner i en rekke land.

Kristendom og meningsdannelse

Et tankevekkende trekk i den bekymringsfulle politiske utviklingen, er at den i stor grad er båret frem av konservative kristne fra ulike kirkelige tradisjoner. Fellesnevnere er motstand mot liberale samfunnsverdier, mangfoldsidealer og retten til å ta abort. Et liberalt demokrati må selvsagt gi stort rom for å diskutere hevdvunne posisjoner, om de er liberale eller ikke. Det paradoksale nå er hvordan polariseringen bidrar til at noen etiske enkeltsaker kan løftes frem helt på bekostning av andre, noe vi får utdypet i en artikkel senere i denne utgaven. Blant mange republikanere ser det ut til at engasjementet for det ufødte trumfer de fleste andre spørsmål, slik at interessen for dem som allerede lever og dør under umenneskelige forhold kommer i skyggen. Slikt kan skje når antipatien mot meningsmotstandere blir sterkere etisk drivkraft enn sympatien for dem man vil gjøre noe for. Dette er en effekt som kan ramme oss alle.

Det er lett å miste motet når destruktive krefter vinner frem i verden og viktige institusjoner og verdier blir truet. Kanskje det er da vi skal gå til noen av de mange tekstene i Bibelen som taler om å «holde fast». Om å holde fast på budene og den retten som står over makten. Uansett hvilken vei vindene blåser, kan vi få holde fast på de prinsippene og institusjonene som er bygget opp for å ta vare på retten og livet: på rettstats-prinsippene, folkeretten, krigens rett, på det hele bildet, på kompleksiteten, på den andres rett til å si sin mening, på maktfordelingen og demokratiet. Verden har nettopp tatt avskjed med en enestående og historisk kirkeleder, Pave Frans. Få har som han maktet å holde frem avgjørende verdier i det globale samfunnet. Han var sjeldent skarp i sin tale mot makten og grådigheten som tok seg til rette på bekostning av fattige, nødlidende, klimaet og vår felles fremtid. Måtte hans bidrag være til inspirasjon for mange i årene som kommer.

Temanummeret

I dette nummeret har vi gleden av å presentere en rekke innsiktsfulle artikler om politikken, demokratiet og kristendommen, historisk og aktuelt. Først ut er Allison Murray som analyserer den evangelikale støtten til Trump og viser hvordan særlig abortsaken blir et testspørsmål som overstyrer andre etiske hensyn. Roald Zeiffert har forsket på hvordan unge konservative kristne i Norge henter kulturelle impulser fra USA, men likevel ender på KrF framfor ytre høyre i balansen mellom ulike hensyn. Claudia Lenz introduserer begrepet «Tvetydighetstoleranse» som avgjørende for utvikling av en demokratisk kultur med åpenhet for kompleksitet, kompromiss og lydhørhet for andres posisjoner. Ragnar Misje Bergem avdekker historiske linjer med ambivalens til demokratiet i moderne europeisk kristendom, men fremhever samtidig den kristne fellesskapstanken som inspirasjon til motstand mot autoritære regimer. Øyvind Brun Andersen skriver om den kirkelige fredsbevegelsen som etter første verdenskrig arbeidet for vennskap på tvers av nasjonale skillelinjer i en tid med sterke nasjonalistiske strømninger.