Bønn og teologi – i samme rom

Selv om bønn lenge var en integrert del av teologisk (ut)dannelse, så man med overgangen fra katedralskoler til middelalderens universitet, konturene av en større avstand mellom bønn og teologi. Da teologiens rolle som vitenskapelig disiplin ble utfordret, og teologien «måtte søke innreisetillatelse» til universitetet i Berlin, var det nettopp vitenskapelighet og akademisk etterprøvbarhet som var portvokteren.[1] Dermed ble åpenbaringsteologi problematisert mens en av de ledende skikkelsene ved universitetet i Berlin, Friedrich D. E. Schleiermacher, fremhevet betydningen av erfaring og av den religiøse følelse. Teologiens rolle ble endret fra å skulle «beskrive Gud» til å skulle «beskrive erfaringer av Gud». Med ‘Berlin’ ble det også vanlig å drive teologisk arbeid og utdannelse på en måte som ikke var avhengig av noen bønnepraksis. Det var ikke det at berlinerteologer sluttet å be – de ba helt sikkert alene og sammen med andre – men bønn ble i større grad forskjøvet til privatsfæren og i beste fall plassert i randsonen av teologisk faglig arbeid.Og slik har det delvis forblitt på en rekke universiteter og vitenskapelige høyskoler i Nord- og Mellom Europa.

Som teologistudent siste halvdel av nittitallet savnet jeg at bønn og «det åndelige livet» var en del av min teologiske (ut)dannelse. Riktignok leste jeg med stort utbytte Augustins Bekjennelser som del av mitt fordypningspensum i kirkehistorie. Men utover det var åndelige klassikere som Ole Hallesbys Fra bønnens verden, Dietrich Bonhoeffers Gemeinsames Leben [Et liv i fellesskap] og Dag Hammarskölds Vägmärken, tekster skrevet av mystikere som Julian av Norwich, Johannes av Korset, Teresa av Avila og samtidig kristen litteratur om bønn og det åndelige livet plassert utenfor mitt teologiske pensum. Det førte til at jeg som teologistudent leste mye annen kristen litteratur som gikk utover den akademiske teologien. Heller ikke bønn som teologisk tema ble gjort til gjenstand for utførlig faglig drøfting til tross for at bønn reiser en rekke grunnleggende og eksistensielle spørsmål:

Hvordan handler Gud i verden, og hvilken rolle spiller i så måte menneskers bønn og forbønn? Hvem er den aktive part i bønn? Er det det bedende mennesket, Gud eller begge to? Og hva er forholdet mellom bønn og aktivisme og mellom Guds og vårt aktørskap? Dette er problemstillinger som tematiseres av artiklene i det foreliggende nummeret av LK. Har du noen gang kommet ut fra gudstjeneste med følelsen av at du fikk med deg en lang gjøreliste, og kjenner deg litt matt? Den lange gjørelista kan være fallgruven til prekener som vil forandre verden, og bare for å si det: Jeg har holdt min del av dem! De kan ende opp i en kravfylt aktivisme der det meste står og faller på meg og Gud i beste fall får spille annenfiolin. Eller har du hørt (eller selv – mer eller mindre bevisst – forkynt) en teologi som betoner Guds suverenitet på en slik måte at vi mennesker blir redusert til marionetter i i den allmektiges hånd? Hva er vårt kall i en tid som vår, og hvordan kan vi finne vår vei mellom passiviserende fatalisme og kravfylt aktivisme?

Ashley Cocksworth er en ledende forsker på temaet bønn og teologi og forfatter av boka Prayer. A Guide for the Perplexed. I sin artikkel i LK argumenterer han for at bønn best forstås i den grammatiske formen «medium», noe som utgjør et alternativ til å tenke at bønn utelukkende er noe jeg gjør eller som Gud gjør i og gjennom meg. Cocksworths artikkel skaper gjenklang i meg, for jeg har selv arbeidet en del med den svenske praktiske filosofen Jonna Bornemarks begrep paktivitet som også viser til en mellomtilstand mellom det aktive og passive. Bornemark bruker en fødsel som eksempel. Når riene kommer, er det noe som skjer med meg, men jeg kan la meg rive med i bevegelsen, hengi meg til den og bli ett med den. Slik også med bønn, tenker jeg, etter å ha samtalt med Cocksworth om temaet og lest hans artikkel.

Gunn-Jorun Orset Sunde viser i sin artikkel om sentrerende bønn en vei inn i bønnens verden både for åndelig søkende og for mennesker som jevnlig går på gudstjeneste men som kanskje ikke har funnet seg til rette med andre former for bønn. Med Charles Taylor argumenterer Sunde for betydningen av «en selvvalgt, individuell søken» samtidig som «innholdet i denne søken er rettet mot noe utover dem selv og egne umiddelbare preferanser». Her tematiseres på sett og vis også forholdet mellom det aktive og selvvalgte og det å bli en del av noe som er større enn en selv og som går utover en selv.

I sin artikkel om bønn og aktivisme tar Carl Petter Opsahl til orde for «å be med føttene» og peker på flere ulike måter å forstå både aktivisme og bønn på. Inspirert av Henri Nouwen betoner han at bønn er uunværlig for sosial aktivisme, og at nettopp bønn kan gi aktivismen en ny retning. Bønn kan også bidra til finne hvile i noe større enn aktivisten selv fordi den er Jesu egen kamp: «Kampen for menneskeverd og menneskerettigheter, trosfrihet og skaperverket forstås som en del av Jesus sin kamp mot urett».

Atle Ottesen Søvik drøfter i en artikkel om bønn og det ondes problem hensikten med forbønn sett i lys av hvordan Gud handler i verden. Han skjelner mellom allmenn guddommelig handling og særskilt guddommelig handling. Det er, ifølge Søvik, særlig denne siste formen for Guds handlinger som reiser spørsmål om Guds godhet og allmakt, for hvis Gud kan helbrede eller gjøre andre mirakler, hvorfor skjer det ikke oftere med meg eller den jeg ber for? Søvik ender i håpet om det godes mulighet, noe den svenske pinsepastoren og forfatteren Tomas Sjödin har formulert på en måte som jeg har båret med meg i over 25 år: «Å takke for det livet som ble mitt og samtidig hviske om et under».

[1] Denne fremstillingen er delvis inspirert av Cocksworth, Ashley. Prayer. A Guide for the Perplexed, T&T Clark, 2018, så også dette uttrykket, s. 48.