Håp og katedral

Symbolhandlinger og symbolpolitikk blir ofte oppfattet som noen negativt. Men, noen ganger bærer symbolene en kraft vi ikke skal undervurdere. I dette nummeret skal vi vie ekstra oppmerksomhet til håpet, og til ett bestemt symbol for det: En fargesprakende «Håpets katedral» som nå flyter stille på vannet utenfor Fredrikstad.

«Jeg tror ikke det er noe håp», kom det plutselig fra 18-åringen midt i morgen-nyhetene. «Hva mener du?», spurte jeg. «Det med klima» svarte hun, «eller, ikke klima i og for seg, men at de som har makten og mulighetene, ikke gjør noe. Ikke fort nok. De bryr seg mer om økonomien enn om fremtiden for kloden.» Hun har blant annet lært om tilbakekoplingseffekter og vippepunkter. De som gjør at det fort kan bli for sent å unngå de scenariene forskerne frykter mest.

Hvilke scenarier, utviklingsmuligheter og håp vil vi gi kraft til i årene som kommer?

Samme dag som klimapanelet la fram sin alarmerende rapport, uttrykte samtlige partiledere sin alvorlige bekymring for saken. I neste setning fastholdt lederne av det vi kaller styringspartiene, at det fortsatt er tid for å lete etter mer olje. Og bruke skattepenger til stimuleringspakker for utvinning av enda mer fossilt brensel. Det alle vet er bensinen til bålet vi er på vei inn i. Noen dager etter kunne NRK meddele at ønsket om fortsatt norsk oljeutvinning har støtte i 55 prosent av befolkningen. En undersøkelse gjort i 2019 viste at Norge ligger nær verdenstoppen i prosentandel klimafornektere, bare slått av USA og Saudi Arabia.

Psykologien

Det finnes mange grunner til at vi reagerer som vi gjør i møte med problemstillingene. Som nasjon kan vi ha kortsiktige økonomiske interesser av å skyve problemene foran oss. Som individer kan vi preges av ulike dynamikker. Klimapsykologene forteller om reaksjonsmåter som trøtthet, sinne, fornektelse eller resignasjon. Ingen er skrudd sammen for å forholde seg til et så krevende alvor hver dag og time. Psykologene understreker betydningen av ikke å motet fra folk. Vi må fremfor alt bevare håpet og troen på at det nytter. Derfor må omstillingsviljen bygges gjennom informasjon som på en eller annen måte ikke skal være skremmende.

God informasjon, og håpet om at handling nytter, er selvsagt avgjørende. Problemet er at verden har sittet på informasjonen i årtier uten at den politiske viljen har blitt sterk og bred nok til å ta de grepene som trengs. Verken blant politikere eller velgere i de landene som har hatt størst ansvar for utslippene. Det nye nå, er at forskerne registrerer at den negative utviklingen går fortere enn tidligere antatt og at det ikke lenger er noen tvil om årsakene. Og, allikevel ser vi at både folk og folkevalgte tviholder på ønsket om mer olje. Samtidig som effektive omstillingstiltak skyves foran. Som om vi hadde tid til å vente på at neste generasjon skal ta ansvar.

Kirkens rolle

Hva skal kirkens oppgave være i en situasjon som denne? Kirken er en institusjon som har erfaring med å møte mennesker i sorg og krise. Det må den gjøre også nå. Den skal trøste og den skal holde frem troen og håpet på at Gud elsker sin verden og kan åpne en vei, også denne gangen. Men et slikt håp vil være uten hold om vi ikke samtidig holder hverandre fast i realitetene slik en samlet klimaforskning nå legger dem frem for oss. Skal kirken bidra til håp, ikke minst i møte med de unge, da må vi være blant dem som forholder seg til realitetene. Vi må bidra til en tydelighet om hva som er galt, hva som står på spill, og hva som må forandres. Til å bekjenne vår synd og vende om, for å bruke et annet språk.

Et helt vesentlig poeng i denne sammenhengen er at verken problemene eller løsningene er noe vi kan bære ansvaret for alene, som individer. Det vil si, hvordan vi handler, forbruker, spiser, bygger og reiser som enkeltmennesker, har stor betydning både for utslipp og utvikling av næringsstrukturen i samfunnet. Men, enda viktigere er hva slags politikk vi som enkeltmennesker gir vår støtte til. Skal kirken tale sant om håp og handling, kan vi ikke underslå det moralske ansvaret både velgere og folkevalgte har i den tiden vi er inne i.

Det kunne selvsagt være fristende å gå inn på de enkelte politiske partiene og erklære hvem som er «syndere» og «rettferdige» i større og mindre grad. En slik helhetlig vurdering av mennesker og partier har vi heldigvis verken kall eller kunnskap til å gjøre. Men, når fremtiden står på spill, både for generasjoner, folkeslag og økosystemer, da må kirken være tydelig i samtalen om premissene for de valgene som tas. Når vi som samfunn er i ferd med undergrave livsbetingelser for mennesker og dyrearter i et omfang som savner sidestykke i historien, da må vi spørre om hva budet betyr at vi «ikke skal slå i hjel».

Symboler og håp

Så vet vi at politikk er det muliges kunst. Valgene som tas, skal helst være gjennomtenkt, og konsekvensene kartlagt så godt det lar seg gjøre. Symbolhandlinger og symbolpolitikk kan være av det onde hvis de kommer i stedet for de innsatsene som monner mest. Samtidig kommer vi ikke utenom at symboler kan være viktige og kraftfulle. Symbol kan være tegn, ord, ting, bilder eller handlinger som peker ut over seg selv og mot noe større. Mye av det vi sier og gjør vil ha en symbolkraft i seg fordi det viser hvem vi vil være og hvor vi vil gå.

Et vedtak om fortsatt oljeleting vil være et kraftfullt tegn på hva slags fremtid, hva slags energiløsninger og hva slags håp vi setter for framtiden. Derfor er dette så viktig for mange. Et vedtak om å avstå, vil være det samme, med noen andre fortegn. Når både FNs generalsekretær og det internasjonale energibyrået IEA anmoder oljeland som Norge om å stanse all leting etter fossilt brensel, da må alle uansett stanse opp å stille spørsmålene: Hvor vil vi gå og hvem vil vi være ved den korsveien verden nå står overfor? Hvilke scenarier, utviklingsmuligheter og håp er det vi vil gi kraft til i årene som kommer? Skal kirken tale om håp og trøst i årene som kommer, kan vi ikke være ordløse om dette.

I kirken er vi vant med å kalle de gamle trosbekjennelsene for oldkirkelige «symboler». Det er ord som har pekt ut over seg selv og gitt identitet og kraft til en verdensvid kirke gjennom årtusener. I dette nummeret av LK skal vi se på hvordan byggingen av en «Håpets katedral» har blitt et symbol med ringvirkninger for mange. I et intervju med initiativtaker Solveig Egeland får vi glimt fra en inspirerende historie som bare så vidt er begynt. Seksjonsleder for økumenikk og dialog i Kirkerådet, Einar Tjelle redegjør for den interreligiøse dimensjonen i dette arbeidet, og vi deler noen av bønnene som ble brukt ved innvielsen i juni. I en artikkel av førsteamanuensis ved MF, Carl Petter Opsahl tas vi inn i faglige refleksjoner om klima og håp i et videre perspektiv. Jeg ønsker dere en håpefull lesning og et godt valg!

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

• Visjonen om en katedral for håpet
• Bønner ved innvielse av Håpets katedral til kirkelig bruk 6. juni 2021
• Håpets katedral - fargerik og interreligiøs håpsbygging
• Hvordan ser håpet ut?
• Bestemor - og økokjærlighetens hverdagsuttrykk

Månedens salme

Bokmeldinger

Søndagsteksten

• 17. søndag i treenighetstiden
• 18. søndag i treenighetstiden
• Mikkelsmesse
• 19. søndag i treenighetstiden