I løpet av de siste årene har Candida Moss publisert flere svært interessante artikler om ulike aspekter ved slaveri og tidlig kristendom. Etter å ha lest disse artiklene, innser jeg at jeg ikke vil kunne nærme meg tidlig kristen litteratur (eller romersk litteratur mer generelt) på helt samme måte igjen.

Å få en dypere forståelse av det allestedsnærværende slavearbeidet i den romerske verden, og spesielt rollen skrivere hadde i skriftproduksjon, setter all tidlig kristen litteratur i et nytt lys.

Moss har nå syntetisert funnene sine og utgitt det som trolig vil komme til å bli den viktigste boken i nytestamentlige studier de seneste femti årene. God's Ghostwriters: Enslaved Christians and the Making of the Bible evner å berøre og omformulere nesten alle "klassiske" spørsmål om kritisk vitenskap i Det nye testamente – spørsmål om forfatterskap og pseudepigrafi, kilder og redigering, overføring og tekstvariasjon, lesing og mottakelse, og til og med teologi. Og boka er skrevet på en måte som gjør den verdt å lese også for andre enn spesialister (forskere vil samtidig ha glede av et tilhørende nettsted med fotnoter og tilleggsressurser som sammen med Moss’ tidligere artikler tilbyr ytterligere dokumentasjon og nyanser).

Slaveri i Det nye testamente er selvsagt ikke noe nytt tema. Det finnes mange studier av hva tidlige kristne forfattere hadde å si om temaet slaveri, og også om bruken av ‘slaveri’ og ‘frihet’ som metaforer i tidlige kristne skrifter. Men i løpet av de siste tjue årene eller så har forskere begynt å fokusere mer på faktiske slaver i den romerske verden, inkludert tidlige kristne.

Moss er omhyggelig med å anerkjenne forskningen som er gjort på slaveri i oldtiden hos sine forgjengere og samtidige kolleger. Likevel har hun dyttet denne samtalen i nye og interessante retninger ved å fokusere spesielt på rollen lesekyndige slavearbeidere hadde i produksjon, overføring og lesning av litteratur i den romerske verden.

Noe av det som gjør denne boken spennende er problematiseringen Moss gjør av ideen om forfatterskap. Når vi snakker om ting som «Paulus brev», snakker vi faktisk om brevene til Paulus og hans medforfattere. Flere av brevene er tydelige på dette i sine åpningslinjer: Paulus og Sosthenes (1. Korinterbrev); Paulus og Timoteus (2. Korinterbrev, Filipperne og Filemon); Paulus, Silvanus og Timoteus (1 Tessalonikerbrev).

Men Moss presser videre for å fremheve de forskjellige formene for arbeid som gikk med til å komponere skrift i den romerske verden. Det er steder i våre kilder hvor slikt arbeid kommer til syne og deretter forsvinner like raskt, som Romerne 16:22: «Jeg, Tertius, som har skrevet ned brevet, hilser dere i Herren.» Vi ser bare Tertius et øyeblikk, men han har vært der hele tiden og har "skrevet" hele brevet til romerne.

Å erkjenne dette faktum føles annerledes etter å ha lest Moss sin diskusjon om datidens stenografi, et komplisert sett med tegn som ble memorert av lesekyndige arbeidere – som ofte var slavebundne – for raskt å kunne ta diktat. Notaren som tok dette diktatet skulle senere utvide stenografien til å produsere en utgave i vanlig skrift.

Det er vanskelig å unnslippe konklusjonen om at, på samme måte som vi ønsker å forestille oss disse brevene som en direkte kanal til «Paulus’ tro», er det vi ser her mest sannsynlig en form for medforfatterskap. Og det er sannsynlig at Paulus' andre brev, og de fleste litterære verk i den romerske antikken, ble skrevet på lignende måte. Rosen som professoren, poeten og statsmannen Ausonius skal ha gitt sin stenografi-skriver antyder et partnerskap (om enn ikke et likeverdig): «Ingen undervisning har gitt deg denne gaven, og heller aldri var noen hånd så hurtig til å stenografere: Det ligger i din natur, og Gud ga deg denne gaven så du på forhånd kunne vite hva jeg ville uttrykke, og det med den samme intensjon som jeg» (Efemeris 7).

Var Tertius en slave? Moss demonstrerer at folk som utførte sekretærarbeid i den romerske antikken ofte var det. Og navn som "Tertius" (bokstavelig talt, "den tredje") var et vanlig navn på slaver. Men romere i eliten kunne også ha slike "numeriske" navn. Når alt kommer til alt kjenner vi ikke Tertius’ status med sikkerhet; vi har rett og slett ikke nok data. Faktisk er et av temaene som går gjennom boken problemet med usynlighet. Hadde ikke Tertius bestemt seg for å legge til sine ti hilsensord, ville vi ikke visst at han i det hele tatt har eksistert.

En lignende situasjon gjelder for nesten alt litterært slavearbeid i den antikke romerske verden. Vi må jobbe med et lite korpus av overlevende beviser, for når denne typen arbeidere gjorde jobben sin bra, forble de usynlige i teksten. Moss fremhever ironien: "De utførte arbeidet på en så fremragende måte at de skrev seg selv ut av historien."

En strategi Moss bruker for å adressere usynligheten i tekstene, er å skissere historiske rekonstruksjoner med et islett av fri diktning fra forfatterens side. Dette vil hun uten tvil få en del kritikk for. Likevel, ved å eksplisitt og gjentatte ganger fremheve fiksjonselementene i det hun redegjør for, inviterer Moss samtidens historikere til å undersøke den akademiske oppfinnsomheten som skjuler seg bak mange av våre egne enkle antagelser om romertidens litterære kultur.

Spørsmålet er: hva bør våre «standard" antagelser være om hvordan tidlig kristen litteratur er satt sammen? Etter å ha lest Moss sitt arbeid, tror jeg ikke det er historisk ansvarlig å forestille seg Paulus eller forfatterne bak evangeliene som enkeltstående teologiske genier. Realitetene i oldtidens komposisjonspraksiser, i den grad vi kan rekonstruere og forestille oss dem på grunnlag av begrensede og fragmentariske kilder, antyder at vi må tenke nytt om gammelt forfatterskap.

Og det er ikke bare tidlig kristen litteratur som kjennetegnes av dette ofte usynlige arbeidet. Kopiering av tekst, bøkers bevegelse fra sted til sted og lesing av bøker involverte ofte slaver eller tidligere slaver; Hvis Paulus og medforfattere skrev brev sammen, hadde de som leverte brev også en rolle i å skape og formidle tekstens mening. Cicero kommenterer i et brev til en venn: «Din frigitte slave Cilix var jeg ikke så godt kjent med fra før, men helt fra da han leverte meg brevet ditt, så fullt som det var av hengivenhet og vennlighet, har han selv med sine egne ord fulgt opp på fantastisk vis den høfligheten som du skrev med. Det var en fryd for meg å høre ham holde frem …” (Ad. fam. 3.1).

Candida Moss’ kapitler beskriver hvordan det å lese disse eldgamle kildene med slavearbeidere i mente kan gi oss ny kunnskap, og forandre måten vi forstår disse sidene ved tidlig kristendom på. Utgivelsen flommer over at smarte og innsiktsfulle observasjoner. Gjennom hele boken setter Moss ulike tidlige kristne tekster i dialog med litteratur som skildrer ulike sider ved det gamle slavelivet.

For å ta ett av mange eksempler: Moss setter Paulus' språk – eller kanskje bedre, språket til Paulus, Sosthenes og de andre som er involvert i skrivingen av 1. Korinterbrev – om kroppen (“Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham ") sammen med den fascinerende, men ofte oversette avhandlingen om å lede et hushold av Bryson, som ga den romerske eliten en teoretisk begrunnelse slaveri: "Slaver ligner kroppens lemmer ..."

Denne sammenstillingen av tekst kan få oss til å reflektere over hvordan Jesu første etterfølgere kan ha forstått sitt forhold til mannen de kalte sin κύριος, dominus, mester. Det gir en ekstra dimensjon til måten noen av Jesu etterfølgere omtalte seg selv, som δοῦλοι Χριστοῦ, "Kristi slaver" (Romerne 1:1, Filipperne 1:1, Titus 1:1, Jakobsbrevet 1:1, 2 Peter 1:1, Judas 1). Og selv om mye blekk er gått med til å analysere betydningen av πίστις/fides i tidlige kristne skrifter, er Moss’ vektlegging av romerske eliters bruk av dette begrepet for å beskrive de slavebundnes korrekte holdning til slaveholderen («lojalitet») både slående og suggestiv.

Samlet sett har denne boken en effekt som ligner på det E.P. Sanders' bok Paul and Palestinian Judaism (1977) har hatt. Selv om du ikke er enig i alle tolkningsgrep forfatteren gjør, vil den samlede kraften i bokens eksempler gjøre at du sitter igjen med det som bare kan beskrives som et nytt perspektiv.

Med andre ord, hvis feltet tar God’s Ghostwriters på alvor (og det burde det), så er det ingen vei tilbake. Og veien videre vil innebære større innsats for å ta hensyn til de slavebundne menneskene som spilte viktige roller i å produsere, kunngjøre og bevare skriftene fra den romerske verden.

Lenker til Moss’ seneste artikler

• “The Secretary: Enslaved Workers, Stenography, and the Production of Early Christian Literature,” Journal of Theological Studies 74 (2023) 20-56.
• “Reading Between the Lines: Looking for the Contributions of Enslaved Literate Laborers in a Second Century Text.” Studies in Late Antiquity 5:3 (2021) 432-52.
• “Fashioning Mark: Early Christian Discussions about the Scribe and Status of the Second Gospel.” New Testament Studies 67:2 (2021) 181-204.