'From the River to the Sea'. Religion og politikk i Midtøsten før og nå

Artikkelen er skrevet av Kristin Joachimsen og er basert på hennes nye artikkel "From the River to the Sea".

Kristin

Joachimsen, Kristin

Professor

Les "From the River to the Sea" her

Ved å se bakover i tid, finner vi at variasjoner over et slikt uttrykk er blitt brukt både i den moderne sionismen og hos Hamas. Uttrykket og forestillinger knyttet til det har også gjenklang i Den hebraiske bibelen, som jøder kaller Tanakh og kristne Det gamle testamentet.

I et samspill med mange andre ulike faktorer blir uttrykket anvendt svært fleksibelt, både religiøst, sekulært og politisk.

Det lovede landet

I en paktsinngåelse i 1 Mosebok 15 mellom Gud og Abraham er både et folk og et landområde skilt særlig ut gjennom et løfte fra Gud til patriarken og etterkommerne hans. Landområdet strekker seg fra Egypterelven til Storelven Eufrat og omfatter området fra Jordanelven til Middelhavet og deler av Egypt, Syria, Libanon, Jordan og Irak. I 5 Mosebok 11:24 finner vi uttrykket «fra elven til havet» formulert som «fra den store elven Eufrat til havet i vest», dvs. fra Eufrat i Babylon til Middelhavet.

Abraham-fortellingen innledes med at Gud sier til patriarken at han skal dra bort fra landet sitt og til et land Gud viser ham (1 Mos 12). Abraham utvandret fra Ur i Kaldea (Babylon, dagens Sør-Irak) og inn i et annet, ukjent land kalt Kanaans land. Senere flyktet han fra hungersnød der til Egypt, før han igjen vendte tilbake til Kanaan. Der bodde han, kona Sara og etterfølgende generasjoner som innflyttere, inntil også barnebarnet Jakob og familien hans dro til Egypt på grunn av hungersnød og bodde som fremmede (1 Mos 46).

Den geografiske utbredelsen av landområdet som Gud lovet sitt folk er ulikt definert i De fem Mosebøkene

Den geografiske utbredelsen av landområdet som Gud lovet sitt folk er ulikt definert i De fem Mosebøkene. Det samme gjelder oppramsingen av folkeslagene som allerede bor i Kanaan og som skal fordrives derfra når israelittene okkuperer landet.

Datering av bibeltekster er omdiskutert. De fem Mosebøkene (som jøder kaller Toraen) er sammensatt av ulike forfattere. I dagens bibelforskning er det vanlig å plassere tekstmaterialet knyttet til landløftet i en eksilsituasjon, hvor erfaringen av å leve utenfor landet er et vesentlig fortolkningsperspektiv.

Eksiltilværelsen det vises til, er det babylonske eksilet (587–538 fvt.), hvor judeerne ikke hadde sin egen konge, Jerusalem og tempelet der er ødelagt og deler av Judas elite er ført bort. I sin litterære verden utspiller fortellingene seg i århundrer og til og med årtusener før de ble komponert. For å få frem en slik forskyving har fortellingene blitt kalt både allegoriske og metaforiske.

Med tanke på tekstenes plassering i eksilsk eller etter-eksilsk tid er det interessant at dette landet ikke sammenfaller med Juda, det tidligere Sørriket. Landet som skildres her er mye større enn Juda. De litterære forestillingene om landet som israelittene eier fortrenger både de faktiske kartene, terrenget og topografien.

Bruk i moderne sionisme

Variasjoner over det bibelske uttrykket «fra elven til havet» anvendes for å understøtte politiske posisjoner i konflikten om land i Midtøsten i nyere tid og er også innvevd i tankegods fra opplysningstid og nasjonalisme, hvor spørsmål om rettigheter, legitimitet og tilhørighet settes i spill.

Herzl var en sekulær sionist som aksepterte et britisk tilbud om Uganda som et sted for en midlertidig bosetting i kjølvannet av russiske pogromer; Israel var altså ikke en tvingende nødvendighet

Theodor Herzl (1860–1904), grunnleggeren av sionistbevegelsen, skrev i dagboken sin: «Area: from the Brook of Egypt to the Euphrates». Herzl var en sekulær sionist som aksepterte et britisk tilbud om Uganda som et sted for en midlertidig bosetting i kjølvannet av russiske pogromer; Israel var altså ikke en tvingende nødvendighet. Det «bibelske» uttrykket inngår her i et større kulturelt repertoar, hvor bruken er retorisk og symbolsk.

Den sekulære Ze’ev Jabotinsky (1880–1940) etablerte i 1925 Union of Zionist Revisionists, forløperen til Likud. Han definerte sionismens mål som å danne en jødisk majoritet i landet Israel på begge sider av Jordanelven. Ett av stridsspørsmålene mellom revisjonistene (etter Jabotinskys død) og den arbeidersionistiske bevegelsen, gjaldt David Ben-Gurion (1886–1973, Israels første statsminister) og Chaim Weizmann (1874–1952, Israels første president) sin kompromissvillighet: De godtok en tostatsløsning som lå i FNs delingsplan fra 1947, mens revisjonistene ønsket å danne en stat med en hebraisk majoritet på begge sider av Jordanelven.

Det israelske politiske partiet Likud (etablert i 1973) formulerte i 1977 en plattform hvor det blant annet står: «Det jødiske folkets rett til Israels land er evig og en integrert del av dets rett til sikkerhet og fred. Judea og Samaria skal derfor ikke overgis til fremmed styre; mellom havet og Jordan skal det kun være jødisk suverenitet.» Dette var etter seksdagerskrigen i 1967, hvor Israel erobret Vestbredden, Gaza, Øst-Jerusalem, Golanhøydene og Sinai-halvøya, og Israels territorier ble tredoblet.

Et nyere eksempel er Knesset-medlem Bezalel Smotrich, som i 2017 utarbeidet «Israels avgjørende plan». Han var da medlem av det religiøst-sionistiske partiet The Jewish Home Party. Her står det blant annet: “Vi vil gjøre det klart at vår nasjonale ambisjon om en jødisk stat fra elven til havet er et avgjort faktum, et faktum som ikke er åpent for diskusjon eller forhandling.» Fra 2022 har Smotrich vært finansminister i Netanyahus koalisjonsregjering, og leder av Det religiøse sionistpartiet, kjent for sin omfattende bosettings- og annekteringspolitikk.

Bruk hos Hamas

Også fra palestinsk side er uttrykket «fra elven til havet» brukt politisk. I 1988 ble Hamas formalisert som motstandsbevegelse med eget charter, hvor nasjonalisme inngikk som en sentral del av en religiøs, islamistisk ideologi. I sitt reviderte charter fra 2017 står det: «Palestina, som strekker seg fra Jordanelven i øst til Middelhavet i vest og fra Ras Al-Naqurah i nord til Umm Al-Rashrash i sør, er en integrert territoriell enhet» (§ 2). Dette omfatter hele Israel, Gazastripen og Vestbredden.

I § 20 betegner landområdet «from the river to the sea» en palestinsk stat, samtidig som en tostatsløsning anerkjennes, uten direkte å anerkjenne Israel. I dette Hamas-charteret anvendes ikke uttrykket «from the river to the sea» nødvendigvis med en bevissthet eller legitimering knyttet til at forestillingene er «hentet» fra Bibelen, men det er interessant fordi uttrykket har en sterk bruk på den andre siden av konflikten. I de to siste eksemplene, Smotrich og Hamas, er en radikalisert religiøs argumentasjon mer fremtredende innenfor den bredere konteksten.

I årtusener har enkeltmennesker og grupper lagd seg forestillinger om dette landområdet

Ulike forestillinger, kart og terreng

Både i fortid og nåtid viser landstripen mellom Jordanelven (og Nilen og Eufrat) og Middelhavet, og menneskene som bor der, at religion og politikk er tett sammenvevd. I årtusener har enkeltmennesker og grupper lagd seg forestillinger om dette landområdet – forestillinger som strekker seg langt utover geografiske og geopolitiske grenser, fra mennesker som lever der, lengter etter å leve der, eller som har et forhold til området på avstand.

Sammenvevingen av religiøse og sekulære argumenter har tilført uttrykket «from the river to the sea» ulike symbolske og politiske betydninger, som igjen er tett forbundet med ulike fortolkninger av historien. Gjennom ulike aktualiseringer av uttrykket står både historiske, folkerettslige og eksistensielle forhold på spill.

Kristin Joachimsen er leder av forskningsgruppen PERSIAS som undersøker ulike oppfatninger og forståelser av Akamenideriket/Persia i Den hebraiske bibelen og annet materiell fra Judea, Babylon og Egypt, datert til persisk tid og senere.

PERSIAS utforsker jødiske forestillinger om Persia i antikken

PERSIAS utforsker jødiske forestillinger om Persia i antikken

Published: 10. desember 2025

Forskningsgruppen PERSIAS jobber på tvers av disipliner for å forstå hvordan ulike jødiske grupperinger i antikken forestilte seg Persia. – Det er et fascinerende prosjekt som har vist oss at det er store lokale variasjoner, forteller leder av prosjektet og MF-professor Kristin Joachimsen.