Tema for verdensdagen for psykisk helse i år er å snakke mer sammen. Men kanskje er det like viktig å lytte, og å se. Lytte også til det som er taust, se det som er usynlig, skriver Carl Petter Opsahl.

Du ser meg bare når jeg er
synlig
Når jeg er usynlig
ser du meg ikke

Da gjemmer jeg meg i
skyggene,
omfavnet av
mørket

Teksten er skrevet av Carl Petter Opsahl, i anledning Verdensdagen for psykisk helse, som i 2024 har temaet "Vi trenger å snakke mer sammen. #gi8minutter".

Dette diktet skrev jeg for et par år siden i et øyeblikk jeg så meg selv utenfra, eller nærmere bestemt gjennom min egen Facebook-profil. Jeg så mange smilende selfier, av et menneske som hele tiden gjør noe og får til mye. «I dag har jeg hatt forelesning med de fineste studentene ...», «Jeg gleder meg til konferanse i San Diego ...» «fullt hus på kirkeakademiet når jeg holdt foredrag om ...», «Kjære alle følgere, søndag holder jeg gudstjeneste i …»

Ja, dere skjønner tegninga.

Men akkurat da hadde jeg ikke mye smil i meg. Akkurat da ville jeg helst lukke meg inne på kontoret og være usynlig, ikke møte noens blikk.

Studenter og lærere har det til felles at de defineres av hva de gjør. Studenter studerer, skriver oppgaver og tar eksamen. Lærere underviser, forsker og skriver artikler. Studenter har i tillegg en ekstrabelastning ved å leve i en slags midlertidighet. Innleveringer og eksamener og ferdig utdannelse, klar til jobb ligger et eller annet sted der fremme i en usikker fremtid.

I tillegg til å leve i en tid med klimakatastrofe og en svært urolig spent situasjon i mange områder av verden, lever vi også i en tid der det stilles høye forventninger om «å lykkes». Mange har også svært høye forventninger til hva de skal få ut av livet. Den tyske sosiologen Hartmut Rosa skriver om hvordan mennesker i økende grad søker å leve et «autentisk» liv og få det maksimale ut av sine muligheter. Men slike høye krav fører fort til utbrenthet, hevder han (Resonance, 2019). Sosiale medier er i stor grad med på å skru opp denne spiralen. Det er her vi viser våre omgivelser hvem vi vil være. Vi legger jo ikke ut poster om det vi ikke får til?

Du ser hva jeg vil du skal se, du ser meg bare når jeg vil du skal se meg. Men så er det de grå tidene, der ingenting lyser opp. En sterk følelse av mislykkethet, kanskje. Et ønske om å bli sett for den du er, under glansbildet.

«Du ser meg bare når jeg er synlig». Du ser hva jeg vil du skal se, du ser meg bare når jeg vil du skal se meg. Men så er det de grå tidene, der ingenting lyser opp. En sterk følelse av mislykkethet, kanskje. Et ønske om å bli sett for den du er, under glansbildet. For «når jeg er usynlig, ser du meg ikke». Da er jeg gjemt i skyggene, «omfavnet av mørket». Du hører kanskje en dobbelthet i dette, et slags kjærtegn i det å bli omfavnet. For mange som lever med lange perioder av mørke, blir mørke – om ikke en slags venn, så i hvert fall en «gammel kjenning.» Noen lærer å leve med mørke, utvikler strategier for å holde det på plass, for eksempel ved å bære et vakkert skilpaddeskall. Jeg har et sånt skall jeg kan gjemme meg i men samtidig være til stede der jeg må.

Men når det er mørkt, er det mørkt. Helt mørkt, et beksvart ugjennomtrengelig mørke som stenger meg inne. Og det er ingen toner. Tonene kommer først når lyset slipper inn og mørket slipper taket. Da kan jeg også gi mørket en form, ett uttrykk.

Tema for verdensdagen for psykisk helse i år er å snakke mer sammen. Men kanskje er det like viktig å lytte, og å se.

Lytte også til det som er taust, se det som er usynlig.

Aktuelt