Å gi næring til håp – en teologisk oppgave

På dette punktet tenker jeg likevel at et teologisk menneskesyn kan være tjent med å lære av det andre vitenskaper forteller oss – og dermed kan vi også se tydeligere hva i menneskelivet som kan gi næring til tro og håp. Psykologien forteller oss at mennesker har tre grunnleggende forskjellige responser på fare, som på engelsk oppsummeres i freeze, fight, flight. De tre responsene gir også perspektiver på hvordan klimakrise og håp eller mangel på håp noen ganger kan henge sammen:

Å fryse eller stivne betyr å gjøre lite og ingenting – å bli paralysert av den omfattende oppgaven vi står overfor som menneskehet. Er det noe forkynnelse og undervisning skal og må motvirke, er det en slik passivitet. I realiteten betyr en slik holdning at det er ingenting vi kan gjøre.

Alternativt betyr det at vi ikke tar noe ansvar for situasjonen vi befinner oss i, og skyver det over på andre – på politikere eller på den som bidrar mer til global oppvarming enn det vi gjør selv. I møte med slike holdninger et det viktig å understreke at det er som menneskehet i fellesskap at vi kan gjøre noe, og at det ikke er akseptabelt – eller mulig – for noen å være gratispassasjerer på veien mot alt som kan motvirke krisens verste konsekvenser. Og med tanke på håp er en slik passiv holdning ikke tjenlig – den gir ingen grunner for håp.

Er det noe forkynnelse og undervisning skal og må motvirke, er det en slik passivitet.

Å flykte unna klimakrisen på ordentlig er likevel ikke mulig. Den melder seg med stadig sterkere konsekvenser også på våre breddegrader. Men det finnes nok at muligheter til å feste fokus et annet sted – og gi oppmerksomhet til mindre betydningsfulle ting som kan la oss glemme hva som skjer. Det er ingen grunn til å moralisere over at mange i sommer har vært opptatt av OL, men det er påfallende hvor mye oppmerksomhet dette får i media.

Når det gjelder klima er det stort sett varmen turister erfarer som har vært i fokus, og ikke de mer dramatiske rapportene om hvordan hele Golfstrømmens klimabidrag kan kollapse i løpet av 30 år som står i fokus. Absurditeten i fluktmulighetene ble imidlertid ekstra tydeligere for meg i et avisoppslag som handlet om den fremvoksende interessen for å ri kjepphester – og ikke i metaforisk forstand! At slikt får oppmerksomhet under de rådende forhold er det vanskelig å finne gode grunner til. Og igjen står vi overfor en situasjon der håp ikke får næring.

Det teologiske alternativet når det gjelder flukt finner vi likevel ikke i kjendiseri, konsum eller overdrevet mediefokus på uvesentligheter, men i troen på at Gud nok vil ta seg av krisen, og at vi kan overlate den til Gud. En slik forståelse av Gud er enda en grunn til å frata oss ansvaret vi har for situasjonen vi befinner oss i, og det eneste den kan bidra til, er falske håp. Det er, for å si det med Teresa av Avila, vi som er Guds hender og føtter i verden, og det gjelder også i møte med klimakrisen. Gud kan ikke gjøre noe med den uten at vi bidrar.

Og dermed er vi fremme ved den tredje responsen: fight – kjemp. Kirken er, på sitt beste, et troende og kjempende fellesskap, og et slikt fellesskap innebærer at ingen skal måte finne næring til sitt håp alene. Snarere vet vi at det er samhandling som er rettet mot felles mål som kan gi næring til håp. Derfor er en forkynnelse som motvirker individualistiske tiltak og «løsninger» av vital betydning for å gi næring til håp.

Vi trenger å se oss selv som deltakere i historie og natur

En av de sannhetene kristen tro forvalter, er at fellesskapet vi tilhører ikke bare handler om oss som lever nå, men om dem som kom før oss og dem som kommer etter. Vårt ansvar, våre forpliktelser og våre håp handler derfor ikke bare om oss selv, men om den store sammenhengen vi står i som en menneskehet som lever i historien og naturen. Vi trenger å se oss selv som deltakere i historie og natur – og ikke som isolerte individer. Da er et perspektiv som ser situasjonen vi er i i et mer langsiktig perspektiv, verd å holde fast i.

Det teologiske grunnlaget for et slikt perspektiv er lett tilgjengelig, men utfordringen er å klare å formulere det slik at ikke bare troende, men også alle andre mennesker kan se hvordan det er relevant for å gi næring til håp. Vi tror på en Gud som er kilde til felleskap, deltakelse, rettferdighet og håp – ikke som teori, men som ressurser for å kjempe.