2020 kommer til å gå inn i historien som året da vi i Norge ble rammet av koronaviruset Covid-19, og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble iverksatt. 

LK 05-2020
Skrevet av Kjersti Gautestad Norheim

Både skoler og kirker er stengt. Et avgjørende spørsmål i ettertid vil være hvordan kirken møtte krisen i 2020, og hvordan den endret måten vi er kirke på.

Hvordan være kirke når menigheten ikke kan samles? I kirker over store deler av verden har dette spørsmålet blitt brennende aktuelt den siste tiden. For oss her i Norge ble meldingen om at skoler og barnehager stenges i kampen for å begrense smitten av koronaviruset, raskt fulgt opp av en melding om at heller ingen gudstjenester skal avholdes i kirkene våre. Aldri før har Norge i fredstid opplevd så omfattende og inngripende tiltak. Alvorlighetsgraden på informasjonen som kom fra Kina, og etter hvert også Italia, skapte så stor frykt at majoriteten av befolkningen aksepterte stor begrensning av den personlige frihet. Mange steder ble det satt krisestab. Vi befant oss i en akuttfase.

Kirkelig nytenkning

Kirken er god på akuttfaser. I mange tilfeller har kirken spilt en viktig rolle i krisetider, både på lokalt og nasjonalt plan. Kirken har rom som tåler både sorg og frykt, vi har rammene for offentlige samlinger og vi kan det med å tenne lys. Kanskje mest av alt har kirken - og de som jobber der - gjennom år med gravferder og sorgarbeid utviklet en evne til å sette ord på det som for mange er ordløst.

Det var også dette som kom til uttrykk i den nye offentligheten, på sosiale medier, i dagene etter at krisen var et faktum. Mange prester la ut opptak av at de var i tomme kirkerom. De tente lys, og mange ba. Andre hadde en mer diakonal tilnærming, og det ble kjapt opprettet ordninger og hjelp til handling og andre ting for dem som eventuelt hadde behov for det. Når søndagen kom, og det ikke var gudstjenester i de lokale kirkene, var det noen som allerede hadde fått på plass tekniske løsninger som var gode nok til å streame gudstjenester på nettsider, Youtube eller via Facebook. NRK hadde allerede lenge planlagt radiogudstjeneste fra Knarvik kirke i Nordhordland. For presten, Geir Øy, måtte prekenen skrives på ny. For: Hva sier vi som kirke i en krisetid? Øy brukte anledningen til å speile vår uro og frykt i bibeltekstene, for så å tegne opp Jesus slik han møtte mennesker. Prekenen kan leses i dette nummeret av Luthersk Kirketidende. Vi har også fått trykke prekenen som sokneprest i Uranienborg, Sjur Isaksen, sendte menigheten på mail. Prekenen har overskriften: Karantene = faste. Isaksen tar utgangspunkt i at karantene kommer av det franske ordet quarante som betyr førti, og han knytter sammen den konkrete situasjon samfunnet og kirken er i med vårt åndelige liv når han sier: «Hele kirken er i karantene (…) Karantenetid er fastetid. Bokstavelig talt. Vi er i kamp for å hindre at noe som er sykt der ute, skal komme inn og bli noe som er sykt her inne.»

Når jeg skriver dette, har det gått over en uke siden krisetiltakene ble iverksatt. Sist søndag var preget av at stadig flere fikk på plass tekniske løsninger. Det ble streamet gudstjenester og andakter fra kirker over hele landet. Det spennende blir hva som skjer videre. Mye tyder på at dette ikke er en sprintøvelse, men mer som et langdistanseløp, selv om tiltakene som er iverksatt med tiden kommer til å lette eller oppheves. Det store spørsmålet blir hvordan krisen kommer til å endre samfunnet og kirken på lang sikt.

Fremtiden

Ingen av oss har tilgang på fremtiden, men utfallet av krisen vi står i kan være avhengig av hvordan vi griper dette an nå. I boken The Practice of Adaptive Leadership skriver Ronald Heifetz og hans medforfattere Alexander Grashow og Marty Linsky om hvor avgjørende det i endringsledelse er å skjelne mellom tekniske problemer og adaptive utfordringer. Tekniske problemer beskriver de som problemer som kan være sammensatte og krevende, men som vil kunne løses gjennom bruk av eksisterende viten og ekspertise samt allerede eksisterende strukturer og prosedyrer. Adaptive endringer derimot, kan bare bli møtt gjennom en forandring av mennesker, av deres prioriteringer, vaner, lojalitet og tro. De fleste problemer vi møter er en blanding av disse to, men den vanligste feilen innenfor ledelse, sier Heifetz et al, oppstår når adaptive utfordringer behandles som tekniske problemer. I møte med de store utfordringene vi nå står overfor, vil det være avgjørende at vi klarer å finne ut om hva som er tekniske problemer som vi kan løse med det vi allerede vet og kan, og hva som er adaptive utfordringer som må gripes an på en annen måte. Hvilke nye ting oppstår, og hva kommer vi til å legge bort? Hva kommer vi til å ta i eie på nytt, og hva kommer vi til å omfavne som en gammel, kjær venn når vi møtes igjen? Til slutt vil det bli spennende å se hvordan møtet med koronakrisen vil sette oss i stand til å møte andre utfordringer, som for eksempel klimakrisen. Noen kriser kan vi ikke ruste oss for, fordi de representerer noe helt annet enn det vi noen gang har erfart. Men gjennom å øve opp evnen til å manøvrere i ukjent farvann, vil vi kanskje kunne bli mer rustet for å møte også dem. Eller som Sunniva Gylver uttrykker det i dette nummerets klimaspalte: «Det blir spennende å se om vi kan ta med oss denne erfaringen av endringsvilje og handlekraft inn i den virkelig store krisen vi står i.»

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

  • Ein Gud som ser
  • Karantene = faste
  • Korona og klima
  • Oppstått fra de døde
  • Trolig kom Paulus til Spania!

Månedens salme

Søndagsteksten

  • 4. søndag i påsketida
  • Pinsen
  • Grunnlovsdag
  • Kristi himmelfartsdag
  • Søndag før pinse
  • Pinseaften
  • Første Pinsedag
  • Andre Pinsedag