Kan kirken bringe et sant bilde av Gud om det skjer i rammen av kitschaktige Jesusbilder, sentimentale sangtekster eller glattpolert lovsang? Når kirken vil løfte frem sin kulturelle arv, har det ofte vært ved hjelp av den kirkelige høykulturen – de høyreiste kirkebyggene, de vakre alterbildene og de århundrelange salmetradisjonene. Kirken kan kritiseres for å ha knyttet sine uttrykk for ensidig opp mot gitte musikalske sjangre og kulturelle uttrykk, for ikke å si en bestemt sosial klasse. Men er det likegyldig hva slags estetiske uttrykk vi tyr til når vi søker etter det sanne?

LK 8/25

Skrevet av Inge Westly

Ønsker du å få tilgang til alle artiklene? Bli abonnent!

Det er 20 år siden den kirkelige kulturmeldingen «Kunsten å være kirke» ble lagt frem, ledet av Einar Solbu. Den løftet visjoner for kirkens kulturoppdrag og rolle i fellesrommet mellom kirken og allmenkulturen. En konkret oppfølging ble opprettelsen av kulturrådgiverstillinger i alle bispedømmer med friske midler fra staten. Når disse nå blir skåret bort av økonomiske grunner, må vi spørre hvordan kunst- og kulturoppdraget skal forvaltes og utvikles i tiden som kommer.

Kirken i kulturen

Mye har gått rett vei siden kulturmeldingen ble lagt frem i 2005. Det er grundig dokumentert gjennom Kirkemøtets behandling av saken i 2018: Kirkene trekker til seg store grupper av mennesker gjennom konserter og kulturarrangementer, kulturaktivitetene involverer et stort antall frivillige, menighetene har hatt et utstrakt og økende samarbeid med profesjonelle utøvere, og fremfor alt fremstår kirkebyggene som kulturelle gravitasjonspunkter i utallige lokalsamfunn.

Kirkens betydning i kulturlivet er også fremhevet også i flere andre utredninger og rapporter, ikke minst med rapporten fra konsulentbyrået Rambøll som dokumenterte kirkens samfunnsøkonomiske bidrag til kultur og kulturarv til en verdi av oppunder 4,3 milliarder årlig. Men om det er mye å glede seg over, er det ingen grunn til å ta godene for gitt, ikke minst når sparekniven svinges høyt og lavt i kirkelandskapet.

Kompetanse på kunst

Skal kirken fylle sin rolle i kulturfeltet, må den nyttiggjøre seg den profesjonelle kunstkompetansen på ulike områder. Her spiller landets mange kirkemusikere en uvurderlig rolle, både gjennom utøvelsen av egen musikk, men også som tilretteleggere for andres engasjement blant frivillige og profesjonelle. Derfor er det avgjørende at kirkemusikernes stillingsandeler ikke blir for små og at de kan gi rom for mer enn bare de lovpålagte oppgaver. 

Kirkemøtet i 2018 vektla også betydningen av å ha kompetansesentre på kirkemusikk og kultur knyttet til domkirker, festivaler og andre typer kompetansesentra. Når kulturrådgiverstillingene i bispedømmene nå ser ut til å forsvinne, er det desto større grunn til å holde fast på kulturutredningens opprinnelige visjon om kompetansesentra for kirkelig kunst og kultur, slik de allerede finnes som kirkelige samarbeidstiltak i Oslo, Bodø, Bergen og Bø.

Kulturen i kirken

Siden 2005 har det også skjedd en utvikling av de kunst- og kulturuttrykkene som gjør seg gjeldende i kirkens liv på ulike vis. Om det ikke finnes klare tall, er det mye som tyder på at populærkulturelle uttrykk har fått større innslag både ved gudstjenester og kirkelige handlinger.

Til glede for noen og bekymring for andre. Kirken må utvilsomt utvikle sine trosuttrykk i samspill med de kulturelle og musikalske strømninger som finnes i tiden. Det gjelder ikke minst i møte med ungdoms kultur og tro. Det betyr ikke at alle nyvinninger alltid er like gode.

Musikalsk og kunstnerisk kvalitet er et viktig begrep og handler om kriterier utviklet i fagtradisjoner over tid. Begrepet kvalitet har samtidig sin begrensning fordi det så lett blir underordnet kategorier som sjanger, smak, sosial klasse og kulturell kontekst.

I kirkens kontekst finnes det imidlertid hensyn som handler kvalitet og samtidig noe mer. Om å søke det virkelige, troverdige og sanne, både i menneskelig og guddommelig forstand. Om at troens form og innhold ikke kan skilles uten at noe vesentlig går tapt.

Teologi og estetikk

Dualismen mellom ånd og kropp, teologi og estetikk har dype røtter både i reformert og sekulær virkelighetsforståelse. Mens vi fra opplysningstiden av gjerne har skilt mellom «det gode, det sanne og det vakre» som autonome gyldighetssfærer, er det i dag stadig flere som igjen vil holde denne klassiske triaden sammen.

Det er en protestantisk og sekulær misforståelse når musikken, liturgien og det estetiske «ofte blir forstått anten som ramme rundt ei pedagogisk formidling av religiøse tankar og idear, eller som eit dødt seremoniell» skrev pater Arnfinn Haram en gang i en vakker hyllest til musikken  (2004). I stedet viste han til sammenhengen i triaden og en helhetstenkning som senere har fått sterkere gjennomslag med tenkere som Dorte Jørgensen, Jean-Luc Marion og Charles Taylor. 

Samtidig som den estetiske dimensjonen fremheves, er det klart at forståelsen av «det vakre» har vært i en utvikling som innebærer at det ikke bare kan forbindes med harmoniske, behagelige eller iørefallende.

Nettopp fordi det vakre er forbundet med begrepene om det sanne og gode, må det estetiske også ta høyde for det sterke, det rystende og usentimentale – eller for å si det med Haram: for «det tragiske, for det brotne, for mørkret». Med det settes vi på sporet av en samtale om teologi og estetikk jeg mener har vært lite utfoldet i vår sammenheng og som er av vital betydning for vår innsats med Kunsten å være kirke i årene som kommer.

Utgavens bidrag

Desto mer gledelig er det å kunne introdusere denne LK-utgavens bidrag. De to første berører språkets evne nettopp til fange inn troen og livet også i dets brutte former.

Ingrid Brækken Melve skriver om salmediktning som må være mer enn dogmatikk på rim og gi rom for livets revner, dypvannsrenner, skjelv og gnissninger. Som månedens salme trykker vi denne gangen hennes sterke salme om krigen i Gaza, som nettopp kan kalles en slik «tektonisk» salme.

Dorte Kappelgaard tar utgangspunkt i de gamle skaldene som sannhetssigere og skriver om presters og diakoners oppgaver med å stadig utforske virkeligheten og det som ligger mellom linjene. 

Turid S. Myrholt utforsker hva som skjer når kunstnere leser Bibelen og viser hvordan deres lesning uttrykt gjennom ord, film, bilde og skulptur åpner for dypere refleksjon om livet.

Med Einar Solbu sitt innlegg går vi inn i den kulturpolitiske delen av nummeret. Han viser til arbeidet med kulturmeldingen og peker på dilemmaer, utfordringer og muligheter i menighetens tilnærming til kunsten og kulturen.

Kristin Gunleiksrud Raaum gjør opp status på kulturfeltet og formulerer konkrete utfordringer til Den norske kirke på vegne av Norske kirkeakademier.

I samtale med Hans Olav Baden hører vi om Kirkelig Kulturverksteds vei videre og hva som får musikken til å vibrere, også når unge amatører bidrar.

God lesning!

I dette nummeret finner du følgende artikler:

  • «Tektoniske salmer» av Ingrid Brækken Melve
  • «At sætte ord sammen på nye måder» av Dorte Kappelgaard
  • «Når en kunstner har lest i Bibelen…» av Turid S. Myrholt
  • «Kunsten å være menighet» av Einar Solbu
  • «Kulturmeldingen som endret kirken» av Kristin Gunleiksrud Raaum
  • «Når to pluss to blir ti» - intervju med Hans Olav Baden

I tillegg finner du innlegg om forkynnelse og liturgi, søndagsteksten og Ingrid Brækken Melves sterke salme om krigen i Gaza.