Budskap og beredskap i krisens tid

Hvordan leve, tro og handle i en tid som etterlyser beredskap? I en urolig tid preget av kriger, klimakrise og ustabil verdensøkonomi? I en tid hvor vi ser stadig mer av totalitarisme og polarisering? I en tid med uforutsigbare og mektige verdensledere? Og hva er kirkas, teologiens og forkynnelsens rolle i en tid som denne? Gjennom advent og juletid i fjor fikk jeg ha Hanna Reichels bok For Such a Time as This: An Emergency Devotional som følgesvenn. Reichel er professor ved Princeton Theological Seminary og et av de nye internasjonale stjerneskuddene innenfor systematisk teologi. Boka er nylig oversatt til svensk[1] og innledes på følgende vis:

Det å bevare vår oppmerksomhet, våre følelser og vår teologiske refleksjon i seg selv en motstandshandling

Som forskare har jag noggrant studerat denna nation. Den var stolt över sitt inflytande i världen, sin intellektuella ledarroll, sina teknologiska innovationer och sin ekonomiska styrka. Men när de globala ordningarna skiftade började dess sociala och politiska system, byggda för enklare tider, att vittra sönder. Politiska och ekonomiska kriser undergrävde tilliten till regeringen. Polariseringen ökade och gjorde det allt svårare att bygga koalitioner. Växande klyftor ledde till social oro, ekonomisk instabilitet och till och med våld på gatorna. Folket blev överväldigat och desorienterat. Förräderi från politiska motståndare fick förklara varje nederlag. Upplevd förödmjukelse förvandlades till bitterhet och gödde en längtan efter att landet skulle ”bli stort igen”. Den politiska retoriken gled över i allt mer stridslystna tonarter när fiender utomlands och minoriteter på hemmaplan blev syndabockar. En påklistrad styrka projicerades genom skryt, falska påståenden och allt mer uppblåsta anspråk på storhet. Särskilda ledare – som tillskrev sig själva särskilda befogenheter – red på vågor av allmänt missnöje mot invandrare, intellektuella och de synligt ”annorlunda”. Demokratiska processer manipulerades, maktdelningen urholkades. Exekutiv övermakt blev vardagsmat. Den nation jag talar om är Tyskland, och tiden är ungefär för ett sekel sedan. Men kanske lät ändå min beskrivning bekant för dig i dag. Kanske tänker du som jag: Vi har varit här förut.[2]

Barth-forskeren Reichel øser både av Bibelen og en rekke kilder fra forrige århundre (ja, både Barth, Bonhoeffer, Arendt og andre er med) og lar oss forstå hvorfor vår tid kan oppleves forunderlig kjent. Selv om boka er skrevet i en amerikansk kontekst, gir det også for en skandinavisk leser håp å bli minnet om hvordan mennesker i en annen tid håndterte totalitarismens utfordringer uten å miste motet.

Reichel kommenterer blant annet Barths berømte utsagn om «å gjøre teologi som om ingenting var hendt». Dette fremkalte rynkede øyenbryn da som nå, men Reichel understreker at dette ikke var en oppfordring til likegyldighet, men snarere til skjerpet oppmerksomhet. Totalitarismen søker å kontrollere ikke bare det offentlige rom, men også det private, inkludert følelser, tanker og ikke minst vår frykt, minner Reichel oss om. Derfor er det å bevare vår oppmerksomhet, våre følelser og vår teologiske refleksjon i seg selv en motstandshandling.[3]

Hvordan skal kirken forholde seg til en stat som på en grov måte krenker retten og fremtrer som en urettsstat?

Torleiv Austad

I dette nummeret av Luthersk Kirketidende ser vi blant annet tilbake på erfaringer fra andre verdenskrig for bedre å kunne forstå og finne håp og motstandskraft for vår egen tid. Professor emeritus Torleiv Austad har forsket på og vært opptatt av den norske kirkekampen i lys av luthersk teologi helt siden han i 1964 skrev en gullmedaljeavhandling om temaet, etterfulgt av doktorgraden om «Kirkens Grunn» ti år senere.[4] I sin artikkel stiller han spørsmålet: «Hvordan skal kirken forholde seg til en stat som på en grov måte krenker retten og fremtrer som en urettsstat?» Han viser hvordan nazistenes forsøk på å ufarliggjøre kirka ved å mane til et fokus på «den indrekirkelige karakter» og folks frelse ikke lyktes fordi kirkekampen ikke bare var geistlighetens eller elitens kamp. Tvert om var dette menighetenes kamp som fikk et bredt gjennomslag både i bygd og by. Kirkekampen var heller «ikke bare en ulydighetsholdning, men også en aktiv motstandshandling».

Den danske ph.d.-stipendiaten Michael M. Thunbo, som forsker på prekener i kriseperioder i moderne dansk kirkehistorie, skriver i sin artikkel om hvordan vår tid kaller på en form for «homiletisk beredskap». Thunbo trekker veksler på de ressurser nettopp den liminale påskelørdag («Holy Saturday») kan gi til det. For påskelørdag befinner seg «der den gamle orientering har brutt sammen uten at en ny ennå har tatt form». Åndelig beredskap er for ham «ikke å være fri for rystelse, men å ha motet til å bli stående i uroen med håp».[5] Dette innebærer også en teologisk beredskap i form av «å ha en teologi som kan romme og være i den urolige erfaring – også før krisen rammer».

I sin nylig forsvarte doktoravhandling kartlegger svenske Ida Olenius arbeidet for «åndelig beredskap» i Sverige 1930–1945. Inspirert av erkebiskop Martin Modéus forstår hun i denne artikkelen åndelig beredskap som «evnen til å på dypet stå fast og utholdende under press». I vinter så vi hvordan modige og fredelige demonstranter i Minneapolis gjorde nettopp det. Vi så hvordan majoritetsamerikanere – beskyttet av sin hvithet – leverte mat og medisiner til sine mer melaninrike naboer og venner i USA for å beskytte dem mot ICE. Vi så at nettopp menigheter og trosfellesskap og deres ledere syngende og bedende stod frem og viste muskler mot undertrykkelsen. På den måten bidro disse trosfellesskapene til eksistensiell, demokratisk og åndelig beredskap og også til fellesskap midt i individualismens og ensomhetens tid. Olenius understreker nettopp at «kirkas rolle ikke [er] å forsvare nasjonen eller å rettferdiggjøre en krig, men å forsvare det menneskelige». Slik kan åndelig beredskap se ut – midt i krisens tid.

[1] För en tid som denna: En andaktsbok om överlevnad & motstånd (Spricka Förlag, 2026).

[2] Ibid., 1–2.

[3] Ibid., 3.

[4] Torleiv Austad, «En kritisk analyse av nye tendenser i den lutherske teologis vurdering og tolkning av regimentslæren og synet på statsmakten, særlig under innflytelse av den tyske kirkekamp fra 1933 og av den norske kirkekamp under okkupasjonen» (avhandling for Kongens gullmedalje, 1964); idem, Kirkens Grunn: Analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940-45 (Luther, 1974).

[5] Min oversettelse. Dette gjelder alle sitat fra dansk og svensk.