Aktører med andre interesser har hentet teori fra organisasjons- og ledelsesfag. Utfordringen har vært å finne de faglige perspektivene som kan bygge bro. I dette nummeret vier vi oppmerksomheten til en bok som har gitt ny energi til samtalene.

Nylig kom førsteamanuensis ved Teologisk fakultet, Halvard Johannessen, med boka Prest: Kilder – Mandat – Funksjon – Formål.[1] Boka er viktig, ikke bare fordi den er den første helhetlige pastoralteologien som er utgitt på norsk på nesten 60 år. Den er leseverdig fordi den belyser sentrale praktiske-teologisk tema ved hjelp av et spennende spekter av systematisk-teologiske samtalepartnere.

Den skaper engasjement fordi den tar opp spørsmål som oppleves som uavklarte blant prester

Den gir dybdeforståelse ved at den trekker linjer helt fra evangelieforståelsen til forståelsen av forholdet mellom tjenestene i kirken. Den skaper engasjement fordi den tar opp spørsmål som oppleves som uavklarte blant prester. Den utfordrer ved å innta posisjoner andre aktører i kirken ser som problematiske. Og den provoserer ved å ta lett på perspektiver som andre kolleger i det praktisk-teologiske fagmiljøet tillegger vekt. Slikt blir det diskusjoner av.

Vi ser med glede på at noen av dem kan føres her i Luthersk Kirketidende. For ordens skyld kan vi nevne at boka var hovedsak også i Nytt norsk kirkeblad denne våren, og at vi utgir vårt temanummer i forståelse med dem.

Uklare roller

Tilfeldighetene vil at jeg står midt i rydding av fagbibliotek og dokumentbunker idet profesjonsforbundet Spir og hele kirkens hus er på flyttefot til vårt nye felles hjem på Oslo hospital. I mengden av tekster blir jeg slått av hvor mange som opp gjennom tidende har vært formet rundt nettopp temaene presterolle, mandat og ledelse.

Viktige avklaringer er gjort underveis, blant annet gjennom utredningen Kirkens embete & råd: Hvem skal bestemme hva – og hvorfor? fra 1987,[2] som innførte den såkalte samvirkemodellen. Senere er begrepsbruken justert med vekt på «tjenester» i stedet for «embete», og de ulike vigslede tjenester har fått sine respektive tjenesteordninger, ansvarsområder og vigslingsritualer.

På mange punkter er forholdet mellom prestetjenesten, de andre tjenestene samt rådene blitt klarere definert. Johannessen peker samtidig på flere utviklingstrekk som har gjort at prestetjenesten har fått en mindre klar rolle med årene. Dette sammenfaller med innspill vi mottar fra prester i profesjonsforeningen Spir om at spørsmålene om prest og ledelse stadig utfordrer, frustrerer og skaper engasjement.

Embetsteologi

Johannessen bidrar til samtalen med å løfte frem et tydelig luthersk embets- og kirkesyn med forankring i CA 5 og «tjenesten med ord og sakrament». Kirkens oppgave er å forkynne evangeliet forstått som Guds ubetingede aksept av mennesket. Og i denne oppgaven har presteembetet en hovedrolle.

Prester må kunne utøve mer eksplisitte lederfunksjoner i sine arbeidsfellesskap enn det ordningene legger til rette for i dag.

I tråd med reformatorenes språkbruk anvendes kirkens ene embete som en teologisk betegnelse, ikke for den konkrete og historisk betingede prestetjenesten som sådan, men for oppdraget med ord og sakrament som prestene og kirken samlet er satt til å ivareta. I den forstand blir embetet en vid og overordnet kategori som også omfatter diakon- og katekettjenestene, og noe mer indirekte også kantorene. Dette gjør at Johannessen vil opprettholde en terminologi om tjenestedifferensiering innenfor det ene kirkelige embete der mange av oss andre heller snakker om en tjenesteteologi med mer selvstendige begrunnelser for de enkelte tjenester innenfor det som kan betegnes som kirkens samlede oppdrag.

Johannessen understreker hvordan tjenesten med ord og sakrament nødvendigvis må ha en sentral rolle når kirken skal fylle sitt oppdrag. Det er ikke vanskelig å være enig i. Heller ikke når han peker på at prester må kunne utøve mer eksplisitte lederfunksjoner i sine arbeidsfellesskap enn det ordningene legger til rette for i dag.

Utfordringer

Nå kan man likevel stille spørsmål ved Johannessens grep med å fremheve prestens rolle med utgangspunkt i talen om «kirkens ene embete». Begrepet «embete» fra reformasjonstiden er utpreget kontekstuelt betinget, og jeg for min del mener det er hermeneutisk krevende å anvende dette som ekklesiologisk nøkkelbegrep i dag, til forskjell fra en tale om kirkens oppdrag.

Mye spennende er skjedd i den økumeniske og ekklesiologiske samtalen, blant annet med vekt på fellesskapsbegrepet, communio, uten at dette i særlig grad fanges opp i denne tilnærmingen. I rammen av dagens profesjonstenkning blir det heller ikke hensiktsmessig med en språkbruk om «embete» som mer eller mindre intendert leser den ene profesjonens identitet som avledet av en annen.

På organisatorisk nivå kan det bli upresist og sårbart når Johannessen hevder at presten ut fra sitt særskilte ansvar for kirkens embete bør ha en «naturlig lederfunksjon blant de som ivaretar deler av det samme ansvaret» (s. 166). Betyr dette at alle prester skal ha et lederansvar for sine kolleger i organisatorisk forstand, i tilfelle hva slags? Her kan han møte motbør, ikke bare blant de øvrige profesjonene, men også hos en rekke dyktige prester som verken ser det som sin gave eller oppgave å utøve organisatorisk ledelse.

Johannessens bok peker likevel på spørsmål som bør følges opp, ikke minst i lys av den sentralkirkelige satsingen på samledelse fra Kirkemøtet i 2023. I dag finnes det et underskudd på fag- eller teamledelse lokalt i mange sokn, og et overskudd på tilgjengelig ledelseskompetanse. Ikke alle prester skal være fag- eller teamledere i organisatorisk forstand. Likevel bør flere prester og sokneprester kunne få et tydeligere mandat til å utøve en form for fagledelse eller teamledelse i sine sammenhenger. Men skal en slik ledelsesfunksjon fungere for alle parter, er det avgjørende at premissene er ryddige, og at det er klart hva denne typen ledelse innebærer og ikke. Dette er spørsmål kirkens sentrale organer bør arbeide videre med i samarbeid med profesjonsforeningene.

Johannessens bok fortjener oppmerksomhet, og i dette nummeret lar vi først forfatteren selv kommentere boka og noen av reaksjonene den har skapt.

Deretter gjengir vi to innlegg om boka fra årets nasjonale fagdag i praktisk teologi: Karen Margrete E. Mestad etterlyser empiriske perspektiv i Johannessens bok og belyser saken med bidrag fra sitt eget doktorgradsarbeid. Hilde Marie Øgreid skriver fra metodistisk ståsted og etterlyser større økumenisk bevissthet fra den majoritetsposisjon Johannessen står i. Til sist gir vi ordet til Øystein Magelssen, som følger opp samtalen med forslag om hvordan et mandat for presters ledelse konkret kan utformes.

[1] Halvard Johannessen, Prest: Kilder – Mandat – Funksjon – Formål (Oslo: Cappelen, 2026). Boka ligger fritt tilgjengelig under https://cdforskning.no/cdf/catalog/book/279.

[2] Kirkens embete & råd: Hvem skal bestemme hva – og hvorfor? Utredning fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Kirkerådet ([Oslo]: Kirkerådet, [1987]), https://www.nb.no/items/a93a2767013da85e5abb2a567e5e2e51?page=125&searchText=kirkens%20embete%20og%20r%C3%A5d.