Forkynnelse i folkekirka

Forskningsprosjektet «Forkynnelse i folkekirka» (FiF)

Fra et kirkelig og pastoralt perspektiv samler gudstjenester ved høytider og merkedager et bredt spekter av folk når det gjelder hvor fortrolige de er med kristen tro og praksis, eller hvor såkalt «kirkevante» de er. Konfirmasjonssøndag kan åpne for ekklesiologiske overveielser inn mot prekenarbeidet. Hva og hvem er folkekirka, og hvordan prekes det på en slik søndag? Hvilke homiletiske valg gjør predikanten? Ikke minst prekentekstene ved jul og påske åpner for homiletisk refleksjon om store teologiske temaer som Jesu fødsel, død og oppstandelse, altså inkarnasjons-, forsonings- og oppstandelsesteologi. Hvordan «gjør predikanten teologi» i en langfredagspreken eller førstejuledagspreken?

Hvordan «gjør predikanten teologi» i en langfredagspreken eller førstejuledagspreken?

For å undersøke dette startet vi det nevnte forskningsprosjektet der prosjektleder (undertegnede) og masterstudenter ved MF vitenskapelig høyskole har studert og studerer innsamlede prekenmanuskript til prekener holdt i gudstjenester i Den norske kirke ved høytider som jul, påske, pinse samt på allehelgensdag og i konfirmasjonsgudstjenester. Manuskriptene er i hovedsak hentet fra Borg, Møre og Sør-Hålogaland bispedømmer og ble rekruttert via prostene i tillegg til at vi supplerte med noen prekenmanuskripter fra Facebook-gruppa «Det norske prekeskap» (se Günthers artikkel).

Vi fikk dessverre ikke inn så mange prekenmanuskript som vi kunne ønsket oss, og ser i ettertid at vi nok burde valgt en annen rekrutteringsstrategi. Samtidig var ikke hensikten å gjennomføre noen representativ, kvantitativ studie, men snarere å analysere prekenene kvalitativt. I likhet med i forrige nummer av Luthersk Kirketidende presenterer vi derfor også i dette nummeret tre artikler basert på tidligere masteravhandlinger som var knyttet til det nevnte prosjektet.

Å gjøre teologi på prekestolen

Det er vesentlige forskjeller på et prekenmanus og en holdt preken. En prekenhendelse er en muntlig praksis som skjer der og da. Samtidig viser tidligere forskning at et flertall norske prester skriver prekenmanus og bruker dem aktivt i de fleste gudstjenester, ikke minst når det er ekstra viktige prekendager som ved høytidene.

Nyere homiletisk forskning i vår skandinaviske kontekst har i senere tid fokusert mye på tilhørerne og deres prekenresepsjon og på prekenen som praksis. Slike empiriske arbeid har gitt oss mye nyttig kunnskap samtidig som det også etterspørres økt oppmerksomhet på prekenens teologiske dimensjon.[i] Nettopp det er vårt anliggende i denne studien.

Inspirert av blant annet det nordamerikanske Homiletical Theology-prosjektet under ledelse av David Schnaasa Jacobsen, som argumenterte for at å preke er å gjøre teologi,[ii] studerte Clara Nystrand teologisering i en rekke prekenmanuskripter fra Svenska kyrkan i sin ph.d.-avhandling fra 2024.[iii] Både arbeidet til Jacobsen og kolleger samt Nystrand har vært til inspirasjon for vår studie. Et poeng er at prestene i sin forkynnelse ikke bare appliserer en innlært teologi eller noen eksegetiske poeng, men at det skapes teologi på prekestolen eller i midtgangen. Det skjer i samspillet mellom bibeltekst, erfaringer (kontekst) og tradisjon.

Ulike homiletikere har brukt ulike bilder for å beskrive, fortolke og foreskrive hvordan dette samspillet kan se ut – eksempelvis å bygge bro mellom bibeltekst/tradisjon og kontekst/erfaringer, å knytte sammen ulike tråder i en makramé, eller å la prekenens ulike dansepartnere komme sammen i en dans.

Allehelgensforkynnelse som kollektiv sjelesorg

I en folkekirkekontekst er allehelgensdag mange steder en av kirkeårets best besøkte dager. Da inviteres ofte pårørende som har mistet en av sine kjære, spesielt til gudstjeneste der avdødes navn leses opp og det tennes lys.

Tonie E. Steffensen har undersøkt prekenmanuskript fra nettopp allehelgensdag og argumenterer i sin artikkel (og masteravhandling) for at de kan forstås som en kollektiv sjelesørgerisk praksis, en offentlig omsorgspraksis «der sorg anerkjennes, håp formidles og menneskers erfaringer fortolkes i lys av evangeliet». Videre løftes fellesskapet frem som et sted hvor mennesker sammen kan bære erfaringer av tap. Ifølge Steffensen beveger prekenene seg «mellom livshåp og oppstandelseshåp og åpner dermed et folkekirkelig resonansrom».

Påskenattsforkynnelse som en harmonisk dans for de kirkevante?

I Constanze Günthers analyse av prekenmanuskript fra påskenattsgudstjenester har imidlertid predikantene snarere den kirkevante og bibelkyndige som modelltilhører. Mens påskenatt er blitt det folkekirkelige samlingspunktet for påskegudstjenester i Sverige, synes dette, med alle mulige forbehold, å forholde seg annerledes i prekenmanuskriptene fra vår studie. Günther beskriver den teologiseringen som gjøres i hennes materiale, som «ein ganske harmonisk dans».

Dette kan henge sammen med et funn som går på tvers av de ulike prosjektene, nemlig at prekenene i liten grad forholder seg til den aktuelle prekenteksten. I stedet preker de over et «tradert» påskebudskap der ulike bibeltekster og den kirkelige tradisjon flyter sammen. På påskenatt er prekenteksten hentet fra Markus 16. Den slutter med at kvinnene løp redde bort uten å si et ord til noen. Dermed blir ikke kvinnenes frykt eller den åpne avslutningen tematisert.

Forkynnes det frelse på grunn av eller på tross av korset?

Langfredagsforkynnelse mellom frelse på grunn av og på tross av korset

Forkynnes det frelse på grunn av eller på tross av korset? Dette spørsmålet ble også grundig diskutert av Asle Eikrem og Harald Hegstad for noen år siden, og er utgangspunktet for Turid Njølstads artikkel om langfredagsforkynnelse i spennet mellom disse to posisjonene.

Materialet viser en flerfoldig forståelse av Jesu død der flere motivkretser er til stede i samme preken. Riktignok er «frelse på grunn av korset» mest fremtredende, men det er ikke entydig, blant annet fordi et tydelig mønster i prekenmaterialet er å inkludere oppstandelsen og antydninger om en «happy ending» også på langfredag.

Selv finner jeg det interessant at prekenmanuskriptene ofte forholder seg til en felles tradert påskefortelling både på langfredag og påskenatt. I likhet med Günther tenker jeg det finnes et ubenyttet potensial i å la prekenteksten få en tydeligere rolle i den teologiske dansen, og at det ikke minst i Markus 16 finnes gode ressurser til å kunne preke om eksistensiell beredskap.

Noter

[i] Marlene Ringaard Lorensen, «Nyere nordisk homiletik: Empirisk vending, fremmedhed og resonans», Tidsskrift for praktisk teologi 37, nr. 1 (2020): 42–53.

[ii] David S. Jacobsen, Homiletical Theology: Preaching as Doing Theology (Cascade, 2015).

[iii] Clara Nystrand, Teologisering i predikan: Vad det är och hur det skedde i Svenska kyrkan år 2020 (Lunds universitet, Humanistiska och teologiska fakulteterna, Centrum för teologi och religionsvetenskap, 2024).