Sunday People - 82

Året før ble jeg ut eksaminert fra MFs praktikum, og vårkullet 1982 talte 35 studenter. Da vi skulle gi navn til vår nyetablerte årlige julebrevavis for praktikumskullet, ble ”Sunday People – 82” et naturlig valg. Hvert år siden har en redaktør i adventstiden samlet bidrag fra kandidatene og returnert en leseverdig sammenstilling av statusrapporter fra et stort og mangfoldig praktikumskull. Da tradisjonen ble startet, hadde ingen av oss epost og langt mindre Facebook. For mange var dette den eneste kontakten i løpet av året. Neste år er praktikumskullet vårt 35-årsjubilanter, og tradisjonen består fortsatt. Men statusrapportene har endret seg. Det er ikke lenger oppstartsmerter og begynnerentusiasme som dominerer. Nå er det betydelige innslag av AFP og reformtretthet, ispedd en og annen uføretrygd – men også glimt av takknemlighet og tjenesteglede. Framfor alt har vi delt liv med hverandre, ikke bare suksesshistorier, men også såre savn og bitre tap.

Hva er det blitt til med oss? Selve tittelen på kullavisa, Sunday People, refererer jo til en blanding av programmatisk intensjon og opplevd virkelighet da vi startet som nyutdannede prester. Vi var utdannet til å arbeide på søndager; de aller fleste av oss ble ordinert til å forvalte ord og sakrament, og det skjer i stor grad på søndager. En betydelig del av presteidentiteten ligger nettopp i det å være søndagsarbeidere. Det er heller ikke til å komme fra at presteutdanningen, ikke minst det avsluttende praktikumsemesteret, fremdeles har en sterk konsentrasjon om presten som gudstjenesteleder, liturg og predikant. Og selv om en god del av kullet fra våren 82 begynte som feltprester eller kretssekretærer i organisasjonene, var menighetsprestetjeneste i horisonten for de fleste av oss.

I dag er 10 av kullets 35 kandidater menighetsprester eller proster i Den norske kirke. Sammenliknet med andre praktikumskull fra den samme perioden tror jeg dette er en relativt høy prosent. I tillegg har nesten like mange inntatt andre typer stillinger i kirken eller i prestestillinger i organisasjonene og institusjonene. Likevel antyder disse tallene at det er en betydelig andel av de ordinerte prestene, som har annet arbeid enn det de ble ordinert til. Personlig synes jeg ikke dette er spesielt problematisk eller urovekkende;  jeg har selv stått utenfor prestetjenesten de siste 12 åra, som teologisk lærer. Men jeg synes tallenes tale gir grunn til to ettertanker som kan følges opp:

- Hva vet vi om den delen av det ordinerte presteskap som ikke arbeider som prester? Det ville være et interessant og nyttig forskningsprosjekt å undersøke nærmere hvor de (vi) er, og hvilket forhold den enkelte prest har til den ordinerte tjeneste. Her kunne både en kvantitativ og en kvalitativ innfallsvinkel være fruktbar.

- Hva vil Kirken med den store skare av ordinerte prester som har et annet yrke? Jeg vet at noen biskoper har hatt som intensjon å drive en positiv kontaktvirksomhet med disse. Men blant andre viktige gjøremål er dette neppe lett å prioritere. Det er av gjørende å finne balansen mellom interesse ivaretakelse og utfordring i en slik kontaktvirksomhet. I en vanskelig rekrutteringssituasjon i kirken ligger det utvilsomt et stort potensial i denne gruppen. Tallene ovenfor skulle dokumentere dette potensialet. Mange sier at det jo er prester de egentlig er.

Det har alltid gjort inntrykk på meg å lese den årlige utgaven av kullavisa ”Sunday People – 82”. Til tross for at vi kollektivt og med en viss grad av nødvendighet nærmer oss eller har nådd pensjonsalderen, er vi en vital gjeng, med massevis av kompetanse og levd liv, hengivenhet og frustrasjon. De aller fleste av oss ble ordinert. Og vi mente noe med det.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Kirkens tilsynstjeneste i lys av ny kirkeordning
Kyrkja og dei ikkje-truande medlemmane
En maktesløs biskop

Fra bokfronten

Ord av Luther

Søndagsteksten:
3. sundag i fastetida
Maria budskapsdag
4. søndag i fastetiden

Fra bispedømmerådene