Kirkevalg - krise og mulighet

Det var knyttet store forventninger til årets kirkevalg. Håpet var at muligheten til digital forhåndsstemming kunne føre til større engasjement og økt valgdeltakelse. Slik gikk det ikke.

Til tross for at antallet forhåndsstemmer økte betraktelig, sank den totale valgdeltakelsen med rundt 30% sammenliknet med forrige kirkevalg. Og med en valgdeltakelse på under 10%, er det tid for kritisk evaluering og nytenkning.

«Krisetall for kirken» skrev Vårt Land etter at resultatet fra årets kirkevalg ble kunngjort. Tallene viste at 114.000 færre medlemmer benyttet seg av stemmeretten ved valget i år, sammenliknet med valget i 2019. «Alt for mange har brukt alt for mykje tid på at alt for få deltek i kyrkjevalet» skrev Kirkerådets leder, Kristin Gunleiksrud Raaum, i Vårt Land etter at valgresultatet var klart, før hun la til: «Det nyvalde Kyrkjemøtet må finne ei valordning som svarar til valdeltakinga.»

Det var i år femte gang kirkevalget ble avholdt med dagens valgordning, og det første etter at ny trossamfunnslov kom på plass. Første valg etter dagens ordning ble avholdt i 2009, året etter at kirkeforliket ble vedtatt i Stortinget. Et viktig element i forliket var demokratireformen, slik det kom til uttrykk i avtalen: «I samarbeid med Den norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform, slik også kirken har tatt til orde for, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. Reformen skal gjennomføres med utgangspunkt i Bakkevigutvalgets innstilling. Reformen skal inneholde etablering av reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg.» I etterkant av valget i 2009 har kirkevalget vært i kontinuerlig endring, noe ikke minst fremveksten av de ulike kirkepolitiske listene har synliggjort.

Demokratireformen i Den norske kirke har på mange måter vært vellykket. Valgdeltakelsen har blitt vesentlig styrket fra tidligere tiders kirkevalg, og fokus på kirkevalg og -demokrati har blitt skjerpet, både i og utenfor Den norske kirke. Det gjenstår likevel mange utfordringer, noe ikke minst den enorme ressursbruken og den lave valgdeltakelsen synliggjør. Det er avgjørende at kirken bruker anledningen, mens erfaringen fra årets kirkevalg fortsatt er fersk, til å ta en grundig evaluering og hente ut læringspunkter som gjør at Kirkemøtet kan foreta nødvendige endringer før nytt kirkevalg i 2027. For som debattjournalist i Vårt Land Sigrid Rege Gårdsvoll sa i en kommentar etter valget: «No er det på høg tid å sende den tungrodde valdagen til opphogging».

Krise er et godt utgangspunkt for forandring, og det har sjeldent vært bredere enighet om at kirkens valgordning må endres.

Debatten om kirkevalget har til nå i særlig grad handlet om ressursbruk, både menneskelig og økonomisk. Det har handlet om informasjonsarbeid og argumenter for og mot utsending av valgkort, og så har det handlet om tilgjengelighet og plassering. Under alt dette ligger et mye større spørsmål, nemlig spørsmålet om hvordan kirken skal forstå seg selv i en ny tid, som en demokratisk tros- og livssynsorganisasjon i et livssynsåpent samfunn. Tar vi utgangspunkt i ressursbruken, må vi først og fremst legge til grunn at demokrati koster. Det er det ingen tvil om. Samtidig finnes det ulike måter å bruke ressursene på. I år valgte Kirkerådet å la være å sende ut valgkort. En del av pengene som ble spart på dette, ble brukt til å utvikle en digital valgmodul. Da den digitale forhåndsstemmingen ble tilgjengeliggjort, ble antallet forhåndsstemmer tredoblet sammenliknet med tidligere valg. Og, som kirkerådsleder Raaum pekte på i innlegget i Vårt Land, kan en slik digital valgmodul sikre hemmelige valg, gjøre valget universelt tilgjengelig og på en lite ressurskrevende måte gjøre valget landsdekkende. Selvfølgelig skal det fortsatt være mulig å stemme på papir for dem som ønsker eller har behov for det, men også det kan forenkles når den digitale valgmuligheten finnes. På den måten har den digitale valgmodulen åpnet ressursbesparende muligheter som før ikke fantes, ikke minst når det gjelder bruk av menneskelige ressurser. Den digitale valgmodulen kan nemlig gjøre kirkevalget tilgjengelig for et stort flertall av kirkens stemmeberettigede medlemmer, uten at lokale menigheter må bemanne opp mot 8-10 valglokale med 2-3 medarbeider i 12 timer hver valgdag.

Et annet tema i kirkevalgdebatten har vært knyttet til informasjonsarbeid. Den debatten må kirken alltid stå i, for det er avgjørende at kirken til enhver tid diskuterer hvordan man på best mulig måte kan nå ut med informasjon til sine 3.5 millioner medlemmer. Det er nemlig ikke sikkert at det vi gjorde før, alltid er det som fungerer best. Som svar på hvordan informasjonsarbeidet i forkant av årets kirkevalg fungerte, peker Kirkerådets direktør i et innlegg i Vårt Land på en befolkningsundersøkelse som ble gjort med et representativt utvalg av befolkningen. Den viste at 82% visste at det var kirkevalg i år. Spørsmålet som gjenstår er da hvorfor kirkens medlemmer likevel ikke stemte, selv om de visste at det var valg? Det er et interessant spørsmål for kirken å gå dypere inn i. For det er himmelvid forskjell på om folk har avstått fra å benytte seg av stemmeretten fordi de er desillusjonerte, ikke bryr seg om kirken lenger eller om det rett og slett skyldes at de er ganske tilfredse med dagens tilstand. Sjansen er stor for at sannheten ligger et sted midt imellom disse tre svaralternativene, men det vil likevel være interessant for kirkens videre arbeid med kirkevalget å få vite mer om beveggrunnene som ligger bak.

Dette nummeret av Luthersk kirketidene er viet kirkevalget. I artikkelen «Kirkevalgets legitimitet» gir professor emeritus Knut Lundby en grundig innføring i kirkevalgets utvikling, dets rammevilkår og legitimitet, før han tegner opp en mulig vei videre for fremtidens kirkevalg. Under overskriften «Kyrkjevalet frå lokalperspektivet» skriver Marita Bjørke Ådland, sokneprest i Slemmestad og Nærsnes menighet, gjenkjennelig om den enorme ressursbruken dagens organisering av kirkevalget krever. «Kan det vere mogleg å få til dette på ein enklare måte i 2027» spør hun, og legger til: «Eg trur svaret på det er ja. Det er berre å begynna, for 2027 er her før vi veit ordet av det. Og vi må vera, akkurat som vi er det i arbeidet vårt elles, pålogga menneskes røyndom, og forankra i kyrkjeleg røyndom.»

Det er interessant å merke seg at Lundby og Ådland begge foreslår følgende føringer for fremtidige kirkevalg: At den digitale valgmodulen videreutvikles, og at kirkevalget løsrives fra offentlige valg, samtidig som muligheten for fysisk stemming legges til kirkekontor og gudstjenestelige samlinger. Å løsrive kirkevalget fra de offentlige valgene, er også et av hovedpoengene i den siste artikkelen. Under overskriften «Kirkevalget fra et utenfraperspektiv» siterer Christian Lomsdalen, leder for Human-Etisk Forbund, Stålsett-utvalget som i NOUen «Det livssynsåpne samfunn» konkluderer med at «utvalget vil på prinsipielt grunnlag konkludere med at det for framtiden ikke bør legges opp til at valg i Den norske kirke, eller noe annet tros- og livssynsamfunn, kobles sammen med de offentlige valgene, verken i form av samlokalisering eller felles tilrettelegging og presentasjon.»

Det er det nyvalgte Kirkemøtet som får i oppdrag å legge til rette for bedre rammer for neste kirkevalg. Det er en stor og spennende utfordring. Derfor kan det være på sin plass å minne om at krise er et godt utgangspunkt for forandring, og det har sjeldent vært bredere enighet om at kirkens valgordning må endres.

Temanummer om kirkevalget

Artikler:

• Kirkevalgets legitimitet
• Kyrkjevalet frå lokalperspektivet
• Kirkevalget fra et utenfraperspektiv

Bokanmeldelse

Månedens salme

Søndagsteksten