Mennesker som holder hender — Photo by Pedro Lima (source: Unsplash)

Photo by Pedro Lima (source: Unsplash)

Alle, alle vil vi ha med…?

av: Idunn Bathen Nonstad Publisert: 18. februar 2022, sist redigert 3. desember 2024 Kategori:

I 1988 hadde den lutherske kirken i USA (ELCA) 5,2 millioner medlemmer. I 2020 var tallet 3,2 millioner. En prest gir følgende delforklaring på det dramatiske fallet: «Mange lutheranere feirer gudstjeneste som om de akkurat steg i land fra Amerikabåten. Det skaper ikke rom for mennesker med en annen bakgrunn.»

LK 03-2022

Skrevet av Hege E. Fagermoen

Gud på Amerikabåten

Denne innledningen er hentet fra prost i Arendal Jorunn Raddum sin artikkel «Ulikhet som gave», som du kan lese i denne utgaven. Et studieopphold på Luther seminary i Minneapolis høsten 2021 ga henne muligheten til å oppleve og reflektere rundt hvordan kirken preges av trender i samfunnet, samt hvordan kirken kan være med på å sette dagsorden og prege en samfunnsutvikling. Kirken har en tusenårig historie i Norge. Kristendommen gjennomsyrer det norske samfunnets verdier og menneskesyn. Dette har imidlertid ikke vært noen strømlinjeformet utvikling. Det har vært en historie preget av brudd, oppbrudd og nyorientering både i kirke og i samfunn som henger sammen. Reformasjonen og ulike vekkelser er eksempler på dette.

Å endre på tradisjoner som henger igjen fra en annen kulturell og historisk kontekst i respekt for at den historiske konteksten nå ser annerledes ut, behøver ikke å bety at kirken trekker seg tilbake til noen lukkede rom.

En kirke som blir igjen i Amerikabåtens tid er en selvironisk og tabloid formulering, som selvfølgelig ikke gir oss hele bildet av den lutherske kirkens liv og posisjon i USA. Bildet er allikevel nyttig som en illustrasjon på hva som skjer når en del av fokuset er å ta vare på en kultur, et språk, samværsformer og spiritualitet som tilhører en forgangen tid. En kirke i dag formet av en Amerikabåt som ikke fins mer, er en kirke i fare for å marginaliseres og miste sin kraft både innad og utad. Det kan bli en kirke for de få og stadig færre, en kirke som frykter nåtiden og framtiden, nostalgisk tilbakeskuende mot da alt var så mye bedre. Som om Gud også ble igjen på Amerikabåten.

En fot i bakken

De tre neste artiklene behandler på hvert sitt vis vår tids nødvendige brudd eller oppgjør. Eller kanskje vi kan kalle det vår tids nødvendige «fot i bakken».

For der Raddum har kalt sin artikkel for «Ulikhet som gave», som en motsats til trussel, gir biskop emeritus i Borg, Atle Sommerfeldt, oss refleksjon og nøkler til en kirkelig spiritualitet for vår tid. Han viser oss hvordan kirkens liv og spiritualitet må knyttes til menneskers livsvilkår her og nå, og de ytresamfunnsmessige premisser som former folks livsfølelse.

Vi har gått fra å være et enhetssamfunn til å bli et multietnisk og multikulturelt samfunn. I tråd med Bærekraftsmålene 2030, pågår det en urbanisering av våre lokalsamfunn som kirken må agere i forhold til. Sommerfeldt viser oss at en kirke som formes av bysamfunnets vilkår ikke er noe nytt. Kirken i oldtiden utviklet seg først og fremst i byene, og svarte på datidens samfunnsutfordringer der. Slik ble kirken en drivkraft som ga enkeltmennesker ny kulturell og sosial tilhørighet, og med det endrede livsvilkår. Kirken ble ikke bare formet og preget av den samfunnsmessige konteksten, men var i høyeste grad med på å prege den.

Med utgangspunkt i gudstjenesten og kirkeåret, inspirerer Sommerfeldt oss med konkrete eksempler til hvordan vi kan utforme en kirkelig spiritualitet for vår tid og i dialog med vår tids kontekst, slik at kirken fortsatt kan være et tegn på Guds skapende og frelsende nærvær i verden.

En kirke som preger og former...

En fot i bakken tilbyr også sokneprest i Østenstad Astrid Sætrang Morvik oss i sin artikkel «Glade jul, hellige jul?». Hun mener at både samfunn og kirke nå er kommet dit at vi bør forme kirke- og skolesamarbeidet på nytt og avvikle skolegudstjenestene som en del av dette. Hun argumenterer med at skolen er en av de viktigste fellesskapsarenaer igjen i samfunnet, mens kirken siden 2017 har et friere forhold til staten og har endret sin posisjon som storsamfunnets fellesskapsarena. Gjennom den systematiske trosopplæringen for alle døpte og interesserte, har kirken i løpet av de nærmere 20 siste årene fått en unik mulighet til å føre barna inn i kirkens tro og tradisjon, ikke minst gjennom gudstjenestelivet og kirkeåret. «Nå har vi mulighet til å tenke nytt om hvem vi er og hvordan vi vil presentere oss som menighet for våre lokalsamfunn», skriver hun. Å endre på tradisjoner som henger igjen fra en annen kulturell og historisk kontekst i respekt for at den historiske konteksten nå ser annerledes ut, behøver ikke å bety at kirken trekker seg tilbake til noen lukkede rom.

Tvertimot kan det gi muligheten til å ta plass på egne premisser, og være tydelige på sitt eget. Artikkelen byr oss gode muligheter til å arbeide med kirkens selvforståelse i møte med barn, unge og deres familier, samt som samfunnsaktør i vår tid. Den norske kirke er landets største sivilsamfunnsaktør, med nesten 3,7 millioner medlemmer. Et arbeid med en slik reorientering som Morvik inviterer til kan bidra til at kirkens liv og rolle både innad og utad forsterkes og tydeliggjøres.

...er en kirke forankret i ord og sakrament

Tor Ivar Torgauten har gjennom en årrekke vært en nasjonal spydspiss i arbeidet med å gjøre kirken nærværende og tilgjengelig for alle sine medlemmer, for andre trossamfunn og religiøse aktører. Han har bidratt til forpliktende formuleringer og bestemmelser vedrørende åndelig betjening av beboere på institusjoner og tilgjengelighet til gudstjenestefeiring og religiøse fellesskap. I artikkelen «Kalt til å skape en kirke for, av og med alle» går han til kjernen av det som konstituerer oss som fellesskap. Slik Sommerfeldt i sin artikkel viser hvordan kristendommen i oldtiden tilbød et menneske- og fellesskapssyn som var hevet over etnisk tilhørighet og sosiale og kjønnsbestemte skillelinjer, reflekterer Torgauten teologisk over den kristne likeverdighetstanken med utgangspunkt i den dypt utviklingshemmede.

Med forankring i bibel og bekjennelse, gir Torgauten oss et avslørende, fornyet og friskt blikk på hva og hvem vi er som kirke, samt hva og hvor vi konstitueres som det. Dette blikket er evnet til å ruste kirken i møte med sorteringssamfunnets utfordringer på flere plan, enten det gjelder rangering av verdi eller tro.