Ånden og de gode sakene

Det er ikke nytt at folk har ulike syn på kirkens samfunnsengasjement, forkynnelsens innhold eller gudstjenestens preg. Det er ikke lett å gjøre alle til lags. Har vi likevel noe å lære av dem som savner duften av en større dimensjon når de setter foten inn i ett av våre mange kirkerom? Nylig hørte jeg spørsmålet aktualisert i et foredrag av samfunnsredaktør og tidligere statsråd Torbjørn Røe Isaksen i vårt lokale kirkeakademi. Etter å ha talt varmt om kirken som kulturell og samfunnsbyggende faktor, etterlyste han en kirke, som tydeligere åpner for en høyere himmel og skaper tro blant dagens mennesker. Engasjementet for de viktige sakene er bra, det møter han også i de sammenhengene han arbeider i til daglig. I kirken ønsker han å møte noe som går ut over dette dagligdagse og som berører på et annet plan.

Interessen signaliserer en vilje til å fange inn dimensjonene i troen som berører oss på et dypere og mer eksistensielt nivå.

Språk og arenaer

Jeg hører til dem som mener at kirken, for å være sann, må tale om det alvoret som miljø- og klimakrisen legger inn over oss som individer, kirke og samfunn. Jeg mener også at saken om kirkens organisering er av stor betydning og fortjener fortsatt oppmerksomhet. En helhetlig, ikke-dualistisk virkelighetsforståelse hindrer oss i å skille mellom det åndelige, det skapte og det menneskelige i sine mange livsytringer. Det politiske og saksorienterte språket er nødvendig i sine kontekster som en innvevd del av kirkens liv. Spørsmålet er hvilket språk som skal fungere på hvilke arenaer. Det gjelder for kirkelige uttalelser, men enda mer der mennesker søker troens kilder – gjennom liturgier, forkynnelse, billedbruk og bønnespråk.

Luthersk sakramentsforståelse åpner for en virkelighetsforståelse hvor det åndelige er sterkt til stede i det konkrete. Med syn for sakramentenes objektive virkning har vi ofte lagt mindre vekt på de subjektive oppfatninger av hva åndelighet kan bety. Sammen med en inngrodd skepsis overfor lovisk fromhet, har lutheranere gjerne fremstått som de mest nøkterne, fornuftsorienterte og ikke-emosjonelle i den økumeniske storfamilien. Det ligger mye sunn evangelisk jordnærhet i denne arven. Likevel kan det være gode grunner til å være lydhøre for den lengselen som kommer til uttrykk i de mer subjektive oppfatninger av det åndelige. Ånden blåser dit den vil, sa Jesus. Om vi overser de uforutsigbare, intuitive og nyskapende dimensjonene ved det åndelige, kan vi gå glipp av noe vesentlig i kirkens liv.

Et eksistensielt plan

Interessen for spiritualitet har økt gjennom de siste femti årene, både innenfor og utenfor kirkelig sammenheng. Spiritualitet tar som kjent ulike former, og definisjonene er mange. Ett fellestrekk kan være at spiritualiteten fanger inn erfaringsdimensjoner som går ut over det rent rasjonelle, med større lydhørhet for det kroppslige, autentiske, estetiske og emosjonelle. For noen prester handler det om å søke særskilte trospraksiser gjennom retreat eller kontemplativ bønn. For andre er spiritualiteten innvevd i den ukentlige tjenesten med gudstjenesteliv, prekenarbeid og mellommenneskelige møter. Interessen signaliserer uansett en vilje til å fange inn de dimensjonene i troen som berører oss på et dypere og mer eksistensielt nivå. Det være seg gjennom måten vi tilrettelegger gudstjenester på, gjennom det egne teologiske arbeidet eller i den personlige utformingen av tjenesten. Utfordringen er at språket eller uttrykksformene som utvider horisonter, sprenger grenser og skaper møtepunkter «på et annet plan», ikke kommer av seg selv. Utformingen krever et eget nærvær, eller kall det gjerne «åndsnærværelse».

Resonans

Hartmut Rosa heter en produktiv tysk sosiolog og filosof som de siste årene har fanget oppmerksomhet innenfor en rekke fagområder, også blant teologer med interesse for homiletikk, liturgikk og spiritualitet. (Se presentasjon ved Carl Petter Opsahl i høstens utgave av TPT). I sin store bok om «Resonans» beskriver han en form for «resonanssensibel» eller lydhør relasjon til verden som er avgjørende for menneskets velbefinnende. Det handler om å stå i en resonant toveiskommunikasjon med medmennesker, natur, ting, religion, osv. Med sin katolske bakgrunn har han syn for hva troen og ritualene betyr, men fremstillingen av den eksistensielle resonansen utfoldes i et allment språk. Det kan være frigjørende, ikke minst på et felt hvor en berettiget skepsis til religiøse eller teologiske oppskrifter for menneskers indre liv, lett setter sperrer.

Man skal selvsagt vokte seg for å forenkle og instrumentalisere Rosas perspektiver, som om de kan tilby en quick fix på dyptgripende utfordringer i tiden. Rosas beskrivelser peker likevel mot en resonans i forholdet til verden som har noe å si oss i kirken. Det kan angå vår tilnærming til spiritualitet, våre forberedelser av gudstjeneste og preken, men også når vi setter ord på de store spørsmålene om natur, miljø og global rettferdighet. Hvordan kan en lyttende spiritualitet få prege oss i det vi gjør og sier?

Prestens arbeidshverdag

Den negative motsatsen til det Rosa beskriver som den livgivende resonansen, fanges inn gjennom begrepet «akselerasjon». Med dette peker han på den hastige livsformen som preger menneskene i det konkurransepregede kapitalistiske storsamfunnet. Uten å trekke sammenlikningen for langt, mener jeg det er interessant å skjele til den krevende arbeidshverdagen mange prester står i. Det er lett å løfte frem idealer om tilstedeværelse, konsentrasjon og autentisitet i tjenesten. Men hvis arbeidsuker og arbeidsår ikke gir nødvendig rom for tilstedeværelsen, ettertenksomheten og studiene, svekkes viktige rammevilkår i prestenes tjeneste. I Kirkemøtets vedtak om kirkelig organisering ligger det an til at biskopene skal få et ansvar for den faglige og åndelige siden ved prestenes utvikling, mens andre får ansvar for arbeidssituasjonen. Det er et skille som etter min vurdering er vanskelig å sette. Dermed tydeliggjøres også den indre sammenhengen mellom åndeligheten og den drøftende tilnærmingen i en av kirkens viktige saker. Vel vitende om at ulike arenaer krever ulikt språk, men at ånden er den samme.

Det er et innholdsrikt nummer av LK du nå holder i hånden. Elise Ottosen Søviks artikkel reflekterer omkring prestens tjeneste som pastoral leder sett fra et menighetsperspektiv. Bidragene fra Knut Alfsvåg og Harald Hegstad følger opp samtalene omkring samlivsetikk og likekjønnet ekteskap. Du finner fyldige bokanmeldelser om kirke-skole-samarbeid og klimaetikk, foruten våre faste spalter. Vi sier stor takk til bidragsyterne og ønsker alle en god lesning!

Øvrig innhold:

Artikler

• Presten som pastoral leder – hva, hvorfor og hvordan?
• Gudsbilde, moralnorm og samlivsetikk: Noen momenter til en samtale som ikke fins
• Refleksjoner etter en lederartikkel
• Høre og gjøre

Bokmeldinger

Månedens salme

Søndagsteksten

2. søndag i adventstiden

3. søndag i adventstiden

4. søndag i adventstiden

Julaften