Debatt i kirken

av: Hilde Arnesen Publisert: 16. oktober 2023, sist redigert 16. oktober 2023 Kategori:

LK 13/2023
Skrevet av Harald Hegstad

Gjennom 160 år har Luthersk Kirketidende vært et viktig forum for debatt i Den norske kirke, noe redaksjonen ikke minst har bidratt med gjennom lederartiklene. Da jeg i 2008 ble med i redaksjonen, tenkte jeg at det kunne bli vanskelig å levere slike meningsbærende tekster på bestilling flere ganger i året. Det viste seg imidlertid ikke å bli noe problem.

Hvis jeg har talt rett, er dette min åttiende lederartikkel. Ettersom jeg fra årsskiftet takker for meg i redaksjonen, blir dette også min siste. Jeg vil benytte denne siste anledningen til å reflektere over den kirkelige debattens vilkår og form.

«For det må vel være oppsplitting i grupper blant dere, så det kan bli klart hvem som holder mål.» Slik skriver apostelen Paulus noe resignert i sin omtale av splittelsen i menigheten i Korint (1 Kor 11,19). Selv om han er kritisk til splittelsen og dens konsekvenser, kan det likevel synes som den fører noen positivt med seg: Gjennom å bryne seg på hverandre kan det etter hvert bli klart hvilken forståelse som «holder mål».

Uenighet og konflikt var ikke noe som tok slutt i Korint, men har preget den kristne kirke siden den gang. Noen ganger har den ført til oppsplitting i ulike kirkesamfunn, andre ganger har det handlet om intern strid innad i den samme kirken. Slik strid kan ta mange former og ofte utarte til ødeleggende maktkamper. Mer fruktbar kan uenigheten bli dersom den finner sin form i en opplyst samtale der argumenter og posisjoner får bryne seg på hverandre, og debattantene viser vilje til å lytte til hverandre. Da bidrar debatten også til å legge et grunnlag for at kirken sammen kan finne den beste veien videre.

Debatter med ulike temaer

Ser man på de debatter som har vært ført i Luthersk Kirketidende gjennom 160 år, oppdager man at den har handlet om svært mange ulike tema. Noen temaer, slik som kirkeordning, har vært diskutert gjennom det meste av perioden, mens andre temaer har hatt mer begrenset levetid. Noen debatter har foregått i en rolig og avslappet tone, mens det i andre debatter har stått såpass mye på spill at tonen har blitt polemisk og konfronterende. En interessant observasjon er at debatter som i sin tid utløste høy temperatur og sterke motsetninger, i ettertid helt har mistet sin aktualitet – enten fordi spørsmålet etter hvert ble avklart, eller man ikke helt lenger skjønner hva spørsmålet handlet om. Et historisk eksempel er debatten om presters selvkommunion som gikk i mange årganger på slutten av 1800-tallet – et spørsmål de færreste i dag har reflektert over. (Debatten gjaldt spørsmålet om muligheten for presten til selv å delta i nattverden når det ikke var andre prester til stede som kunne rekke ham sakramentet. Først i 1901 ble det tillatt for prester i Den norske kirke å gi seg selv sakramentet sammen med menigheten.) Slike eksempler kan kanskje gi et visst perspektiv til våre egne debatter, som for ettertiden kan vise seg å være vanskelig å forstå. Et fromt håp kan jo i denne sammenheng være at våre debatter bidro til at spørsmålet etter hvert ble så avklart at det ikke lenger var noe å diskutere.

Konservativ og liberal

Mens konstellasjonene i mange spørsmål har gått på kryss og tvers, har man i andre spørsmål hatt mer etablerte fronter eller grupperinger. En tradisjonell dikotomi i norsk kirkeliv har vært motsetningen mellom «liberale» og «konservative», og der Luthersk Kirketidende gjerne har vært forstått som et talerør for den konservative siden. Hva som har vært forstått som liberalt og som konservativt har imidlertid endret seg over tid. Standpunkt som tidligere var forstått som liberale, f.eks. å si ja til kvinnelige prester, er i dag blitt mainstream. Noe lignende er i ferd med å skje i spørsmålet om homofilt samliv, som tidligere ble forstått som litt av et «vannskille». På den annen side har synspunkter som liberale teologer kjempet for på begynnelsen av 1900-tallet, i dag liten oppslutning.

I den grad dikotomien liberal-konservativ har noe for seg, handler det kanskje om to ulike holdninger. Mens en konservativ holdning tar utgangspunkt i det bestående og ønsker å bevare det, er en liberal holdning i større grad ute etter å utfordre eksisterende posisjoner. Dette er vel mer uttrykk for tendenser enn for en helt konsekvent tilnærming. Også for en konservativ tilnærming er det nødvendig å forandre noe for å bevare det vesentlige. Likeså vil en liberal tilnærming ha utgangspunkt i noe bestående som man bygger videre på. I noen tilfeller kan dikotomien mellom en konservativ og en liberal tilnærmingsmåte fortone seg som uforsonlige motsetninger. I andre tilfeller kan det representere en fruktbar spenning, der ulike interesser kan balansere hverandre, og der man gjennom brytning og debatt sammen kan bidra til å finne bærekraftige løsninger.

Den gode debatt krever en viss langsomhet, der man får tid til å fordøye argumentene og formulere et svar.

Det er derimot lite fruktbart dersom «liberal» og «konservativ» brukes som polemiske merkelapper. Bruken av slike merkelapper tjener ofte til å stemple de man er uenig i, i stedet for å forholde seg til de anliggender og de argumenter de har å komme med. Frykten for å bli stemplet kan også føre til at man unnlater å stå fram med det man egentlig mener eller tenker. Det er ikke heldig for et kirkelig debattklima. Heller enn å være opptatt av om noe er «liberalt» eller «konservativt», bør man gå inn i de konkrete spørsmål som står til debatt.

Stor takhøyde

I luthersk sammenheng, der det «[t]il virkelig enhet i kirken er (…) nok å være enige om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene» (CA 7), bør det alltid være stor takhøyde for å hevde ulike synspunkter. Det er samtidig et kompliserende moment at mange spørsmål nettopp berører forståelsen av evangeliet og hvordan det skal forkynnes og praktiseres i dag. Det gjør ikke kirkelig debatt mindre viktig, snarere tvert imot.

Den gode debatt krever en viss langsomhet, der man får tid til å fordøye argumentene og formulere et svar. I tidligere årganger av Luthersk Kirketidende kunne debatter gjerne foregå over mange numre med måneder mellom første og siste innlegg. I dag er hastigheten blitt en helt annen, der en debatt gjerne kan brenne ut i løpet av en uke eller to, i dagpressen eller i sosiale medier. I en slik situasjon ønsker Luthersk Kirketidende fortsatt å være en plass for de mer langsomme samtaler, med rom for de litt lengre innleggene.