En ny-gammel spiritualitet som rommer hele livet

Er det noe nytt eller noe ny-gammelt på gang i det skandinavisk kirkelige landskapet?

Like før jul hadde Svenska Dagbladet en omfattende og positiv reportasje fra Pilgrims Höstmöte i Linköping, et kristent, økumenisk møte for «unge voksne». Journalisten uttrykker entusiasme over ei helg som rommet samtaler hun ellers aldri har og en åndelighet som rommet hele livet. Dessuten foregikk det hele i vakre omgivelser og uten å kjenne på dårlig samvittighet over å ikke være en bra nok kristen. Er det en ny type åpenhet for spiritualitet i vår samtid, og endrer den også kirkelige sammenhenger og praksiser og åpne dem opp for flere?

Årets første nummer av Luthersk Kirketidene retter fokus mot nye og ny-gamle åndelige praksiser i og omkring de skandinaviske folkekirker, ikke så ulikt den svenske journalistens beskrivelse ovenfor. Artiklene, som alle er basert på pågående forskningsprosjekt, presenterer og diskuterer ignatianske retreater for innsatte, Halloween-gudstjenester, yoga, qi gong, tikva, meditasjon og en rekke andre nye og nygamle praksiser som tilbys i kirker både i Norge, Sverige og Danmark. Hvordan kan vi forstå slike praksiser og tendenser, og hva de sier om å være kirke i dag i en skandinavisk kontekst?

Å oppsøke gamle kristne praksiser på nye måter og nye steder

Mens jeg arbeidet med min doktoravhandling om presters spiritualitet (basert på en intervjustudie med norske menighetsprester), oppdaget jeg et mønster som jeg kom til å kalle en ny-gammel spiritualitet. Ønsket om å ivareta egen åndelig lengsel og erfaring ansporet de intervjuede prestene til å oppsøke klassiske eller «gamle» kristne praksiser på «nye» måter, på nye steder eller ut fra en ny type motivasjon. Det var særlig en av prestene i min studie som satte meg på sporet av begrepet ‘ny-gammel.’ Da hun ble spurt om hva hun forbinder med uttrykket ‘spiritualitet,’ var hennes respons: «Jeg tenker retreat, Lia Gård, meditasjon ... De greiene der. Det er liksom det jeg først tenker på. Sånne nymotens [greier] i forhold til sånne gamle ting.»

I etterkant av avhandlingsarbeidet utforsket jeg spiritualitet også i andre sammenhenger. Kategorien ny-gammel var et fortolkningsraster som gav mening både i møte med barns spiritualitet i rammen av Den norske kirkes trosopplæring, i den økumeniske og skandinaviske Korsveibevegelsen og i forbindelse med langtidsinnsattes deltakelse i ignatianske retreater i Kumla-fengselet i Sverige. Vegard Holms artikkel i dette nummeret er basert på hans pågående PhD-studie av tilsvarende retreater fra Halden fengsel. Han argumenterer for at balansen mellom å være maksimalt tydelig (kristen trospraksis og tradisjon) og maksimalt åpen skaper et «liminalt rom» der deltagerne finner ro, retning og veiledning til å kunne reorientere seg på dypet. Materielle symboler og kroppslige praksiser spiller også en sentral rolle i dette.

Når menneskers lengsel møter kirkas skattkammer

Karakteristisk for ny-gamle praksiser er at de legger til rette for at menneskers hverdags- og eksistensielle erfaringer får møte kristen tradisjon på en kroppslig og konkret måte der den kan bidra med fortolkningsressurser og symboler. De tar på alvor menneskers subjektive og åndelige lengsel og tilbyr ressurser og praksiser fra kirkas mangeårige skattkammer. De åpner opp rom for å eksperimentere og utforske på en litt leken måte og ikke ut fra moraliserende krav som lett gir dårlig samvittighet. Og så har det åpenbart pågått en forskyvning «fra lærepreken til lysglobe» og «mot skjønnheten og stillheten», som Harald Olsen så treffende har formulert det.

En praksis som har vist seg å kunne binde sammen hverdagsliv og gudstjenesteliv, og som  rommer både kropp, materialitet og den eksistensielle dimensjonen er bønnevandringen, enten den foregår i gudstjenesten, på konfirmantleir eller på kveldsavslutning på ungdomssamlingen. Praksiser som bønn og undervisningsopplegg med Kristuskransen, pilegrimsvandringer, retreater, yoga, bønnelabyrinter, Lectio Divina, tilbakeblikk på dagen (Prayer of Examen) og sentrerende bønn ivaretar på tilsvarende vis både subjektivitet og tradisjon og legger til rette for kreative møter dem imellom. Menneskers hverdagsliv blir helliget, men ikke detaljstyrt, og praksisene er forankret i kroppen.

Nye og gamle åndelige praksiser i bevegelse

Mens jeg ovenfor har betonet det ny-gamle, fremhever Helene Egnell i sin artikkel om «nya andliga praktiker i Svenska Kyrkan» det nye ved åndelige praksiser som har beveget seg inn i kirkas rom til tross for at de inkluderer «sådant som är nytt i Svenska kyrkans sammanhang, även om det funnits i äldre kyrklig tradition, såsom ikonmålning, pilgrimsvandringar och ignatiansk vägledning». Egnell og hennes kolleger utforsker i tillegg praksiser som har humanistisk opphav eller opprinnelig kommer fra andre religiøse tradisjoner og feministisk spiritualitet. Felles for både det nye og det ny-gamle er at det finnes en bevegelse av ulike åndelige praksiser inn i og ut av kirkene og det kristne landskapet. Både praksisene og praktiseringen av dem er blitt mer hybride og blandet. Det ny-gamle kan både handle om nye praksiser på gamle steder (Egnell og Graff-Kallevåg, Johansen og Johnsen) eller gamle praksiser i nye kontekster (Holm), men det kan også handle om den fortolkning og reforhandling av teologi og praksis som kommer til uttrykk i Johansens artikkel om å «døpe Halloween».

En trussel eller berikelse?

Er denne type ny-gamle praksiser som presenteres i dette nummeret av LK en trussel eller en berikelse for kirka (i vid forstand)? Er dette uttrykk for en indre sekularisering som kan føre til at kirka mister sin teologiske egenart ved å holde dørene på gløtt for praksiser med røtter i andre religiøse og åndelige tradisjoner? Basert på egen forskning og erfaring mener jeg at en ny-gammel spiritualitet er en mulighet til å åpne kirkas skattkammer og invitere mennesker inn. Ikke minst som lutherske og protestantiske kirker som tradisjonelt har satt Ordet i sentrum, har vi litt å gå på når det gjelder åndelige praksiser som er forankret i kroppen, i kirkerommet og i symbolene.

Jeg tror en slik ny-gammel spiritualitet kan skape rom der mennesker kroppslig får erfare hvordan nåde staves.

Er det nødvendig å «døpe» eller «kristne» nye praksiser eller å sette dem inn i en tydelig kristen ramme som «kirke-yoga», eller er det tilstrekkelig å invitere til yoga i kirka? Egnell viser hvordan denne praksisen uten prefiks har et diakonalt og teologisk aspekt der mennesker opplever å få finnes til med den kroppen de har og den livssituasjonen de befinner seg i uten å bli dømt, og der de reises opp og erfarer en time av nåde. Samtidig kan en tydeligere kristen ramme og et kristent språk gi ressurser til å fortolke eksistensielle erfaringer.

Jeg tror en slik ny-gammel spiritualitet kan skape rom der mennesker kroppslig får erfare hvordan nåde staves, og som kan gi mot og retning for reorientering og transformasjon. Steder og sammenhenger som rommer hele livet, og der man kan få erfare en himmel over det livet som ble mitt. Kanskje har dere lesere erfaringer og innspill til å fortsette samtalen om en ny-gammel spiritualitet i vår samtid.

I dette temanummeret om spiritualitet i kirken finner du følgende artikler i tillegg til søndagsteksten og månedens salme:

• «Gammel praksis i ny kontekst» av Vegard Holm
• «Vi bliver nødt til at døbe Halloween» av Kirstine Helboe Johansen
• «Nya andliga praktiker i Svenska Kyrkan» av Helene Egnell
• «Yoga som kirkelig hverdagspraksis» av Kristin Graff-Kallevåg, Kirstine Helboe Johansen og Elisabeth Tveito Johnsen.

God lesning!