Hvilke muligheter for nyskaping finnes det innenfor rammene av en folkekirke? I et innlegg i Vårt Land i mai 2023 tok elleve yngre prester og prestestudenter til orde for noen smertefulle kutt for å muliggjøre større fleksibilitet i måten å være kirke på. Satt på spissen spurte de: «Bygger vi en folkekirke? Eller tviholder vi på restene av det folkekirken en gang var?»

Leder LK 10/24

Skrevet av Tone Stangeland Kaufman

Kan det skje fornyelse i folkekirka? Jeg er overbevist om at det kan det. Derfor lot jeg meg også engasjere av sommerens debatt om Den norske kirke som raste i Vårt Land. Da jeg leste disse innleggene, ble det også tydelig at mange er skuffet over Dnk, og dette kan både handle om en teologi som forvitrer, om forstokkede gudstjenester og om det noen opplever som en «kravløs» eller «halvhjertet» kirke som mer og mer «fortoner seg som et fremmed landskap». Samtidig strømmet det på med vitnesbyrd om at Dnk er et «hjem på hvert eneste nes og i hver innerste fjord», som kombinerer «max åpenhet og max tydelighet». I kjølvannet av denne debatten dukket det opp en reportasje om unge mennesker som har fått fordypet troen i andre kristne sammenhenger der de i større grad har mulighet til å «gi seg hen» og «gå all in». Jeg lot meg dra inn i denne samtalen fordi jeg har tro på kirkelige sammenhenger der mennesker genuint opplever at noe står på spill.

Det gjør det også for «de elleve» som startet samtalen i Vårt Land. Med dette initiativet som bakgrunn arrangerte MF KOM (kompetansesenter for kirke og menighet) våren 2024 seminaret «Rom for nyskaping». En sentral tematikk var mulighetene for nyskaping nettopp i en majoritetskirke som tidligere har vært statskirke, og som i tillegg har en komplisert organisasjons- og ledelsesstruktur. Bidragsyterne på MF KOM-seminaret hadde erfaringer fra nyskaping innad i Den norske kirke (Dnk) lokalt både innenfor soknegrensene og når den lokale kirkelige strukturen legger til rette for å utforske nye måter å være kirke på.

I dette nummeret av Luthersk Kirketidende presenterer vi bearbeidede utgaver av fem innlegg fra seminaret. Prest i St. Jakob menighet i Bergen Øyvin Rudolf Sønnesyn Berg, som var en av «de elleve», deler erfaringer nettopp fra St. Jakob, der ulike kirkelige aktører har prioritert beinhardt for å kunne skape rom for å utvikle en vital kirke for ungdom og unge voksne. Sønnesyn tar til orde for viktigheten av å våge å prioritere noe. Dermed kan det skapes et ressursoverskudd. Nyutnevnt domprost i Kristiansand domkirke (og tidligere kapellan og sokneprest i Vågsbygd menighet) Nils Terje Andersen beskriver hvordan relasjonelt og strategisk arbeid (nedenfra) med frivillige kan bidra til å skape en ny frivillighets- og gudstjenestekultur i menigheten. I Vågsbygd har dette også utgjort et mulighetsrom for fornyelse av menigheten.

Kirkeverge i Oslo Kjetil Haga argumenterer i sin artikkel for «småstegs-innovasjoner» og lav reguleringsgrad både på lokalt-, regionalt- og nasjonalt nivå som grep for å «utvikle en hellig, alminnelig, lavregulert kirke». Det kan kanskje virke som om nyskaping er enkelt og ukomplisert. Det er det ikke. Det er både smertefullt og vanskelig, og noen endringer må faktisk også sørges. Dette tematiseres i Dorte Kappelgaards, artikkel. Hun er forskningsleder ved MF KOM, og hun har både forsket på og ledet menighetsutviklende prosesser i Danmark og Norge. Kappelgaard bidrar til å språkliggjøre og belyse flere dimensjoner ved slike prosesser og erfaringer. I min egen artikkel ser jeg på jeg fornyelse i folkekirka i lys av Diana Butler Bass’ studie av delvis tilsvarende menigheter i USA (protestant liberal mainline churches). Ikke minst betydningen av fellesskapsbyggende praksiser på tvers av gamle skillelinjer er relevant også i en norsk kontekst.

På mange måter overtar dette nummeret stafettpinnen fra Hallvard Olavsson Mosdøls artikkel i temanummeret om TID (LK nr. 7, 2024) der han argumenterte for betydningen av lokale «leirbål» og tilstrekkelig styringsfart. Mosdøl opplever ikke at Den norske kirke har høy nok «innovasjonstakt» og oppfordrer til nødvendig nytenkning rundt samledelse, lokale tilpasninger og nytenkning mens det ennå er tid. Han trekker frem «Lillestrøm-modellen» og teamlederrollen som et eksempel på en måte å bidra til bedre relasjonell oppfølging og kulturbygging i staben. Teamleder skulle ikke overta prostens og kirkevergens eller daglig leders formelle personalansvar, men som Mosdøl skriver, «vi trenger noen som har et særlig ansvar for å passe på kollegafellesskapet. Samle. Tenke helhet. Ha mandat til å lede det kirkefaglige arbeidet i den enkelte stab». Dette inngikk i arbeidsbeskrivelsen til teamlederen.

I samtlige tilfeller fantes menneskelige og strukturelle ressurser som muliggjorde rom for nyskaping i form av fellesskapsbyggende praksiser, og at reguleringsgraden ikke sparket ben for gode initiativ.

Hva er det Lillestrøm-modellen, St. Jakob i Bergen og Vågsbygd i Kristiansand har felles? Jo, dette er menigheter som er preget av et lokalt engasjement, vilje til nytenkning både innenfor og utover de bestående strukturer og en tydelig vektlegging av relasjoner og fellesskap. Sistnevnte gjelder både blant stab, frivillige og menigheten som helhet. Samtidig har det krevd godt samarbeid med fellesrådsstrukturen og andre aktuelle aktører. Disse tre menighetene har tatt utgangspunkt i konkrete utfordringer i egen kontekst; henholdsvis

  • å være kirke for ungdom og unge voksne med rom for hele deres liv, noe som krever et tilbud utover høymesse søndag kl. 11 (St. Jakob),
  • å fornye arbeidet med frivillighet og reflektere rundt uenigheter og mangfold knyttet til gudstjenestelivet (Vågsbygd) og
  • å utforske nye former for samledelse av stab (Lillestrøm).

Det er også viktig påpeke at det i samtlige tilfeller fantes menneskelige og strukturelle ressurser som muliggjorde rom for nyskaping i form av fellesskapsbyggende praksiser, og at reguleringsgraden ikke sparket ben for gode initiativ. De elleve unge prestene og prestestudentene spurte «Bygger vi en folkekirke? Eller tviholder vi på restene av det folkekirken en gang var?» I en tid der soknestrukturen noen steder vitner om forgangne tider mens den nå fører til at konfirmanter i samme klasse sokner til forskjellige menigheter, der ingen lenger bor der kirka befinner seg (fordi man ikke lenger tar robåten over) eller der aktivitetene menigheten tilbyr ikke lenger treffer folks behov, kan det være nødvendig å tenke nytt.[1] Men da kan også nye og uventede fellesskapsbyggende praksiser vokse frem. Vi håper dette nummeret av Luthersk Kirketidende bidrar til å fortsette samtalen om fornyelse i folkekirka og inspirerer til nyskaping på mangfoldig vis.

Du finner følgende artikler om tema:

«Erfaringer fra St.Jakob» av Øyvin Rudolf Sønnesyn Berg

«(Ny)skapning i Vågsbygd» av Nils Terje Andersen

«En ny-gammel kirke på tvers av gamle skillelinjer» av Tone Stangeland Kaufman

«Når forandring opleves udfordrende» av Dorte Kappelgaard

«En lavregulert kirke» av Kjetil Haga

Ellers finner du klimaspalte ved Petra Carlsson Redell, bokanmeldelse, månedens salme og søndagsteksten.

[1] Takk til Knut Tveitereid som har gjort meg oppmerksom på tilfeller der den gamle soknestrukturen nå skaper krøll.