Påskens mysterium og kroppens hukommelse

For over 20 år siden deltok vi på gudstjeneste i en luthersk menighet i Brooklyn. Det var palmesøndag. Gudstjenesten startet med prosesjon. Alle deltok. Utstyrt med palmegrener toget vi ut i trafikkstøyen og vandret i flokk rundt kirken mens vi sang hallelujavers. Deretter gikk vi inn og fortsatte gudstjenesten på like sanselig vis. Menigheten, som hovedsakelig bestod av mennesker med jamaicansk bakgrunn, sang og danset. Det var lukt, lyd og smak, og for en norsk lutheraner satte den sanselige palmesøndagsgudstjenesten i gang mange tanker.

For: Hva er egentlig liturgi? Hvorfor gjør vi det vi gjør? Hva er grensen mellom den liturgiske leken og mer teaterpreget skuespill? Disse spørsmålene har jeg siden hørt gjengitt i ulike varianter. Ikke minst da Kirkemøtet høsten 2022 skulle diskutere forslaget til nye liturgier for påsken. Da var det nemlig fotvasken som fikk mest fokus, og meningene var mange – og sterke.

Kanskje skyldes disse endringene en lengsel etter å nærme seg det hellige gjennom andre sanser enn bare de kognitive.

Fotvask, dåpsvann og røkelse

For 10 år siden vedtok Kirkerådet å be Nemd for gudstjenesteliv (NFG) om å utarbeide liturgier for den stille uke og påsken. NFG valgte å starte med de tre gudstjenestene som på latin blir kalt Triduum Sacrum eller Triduum Pachal. På norsk har liturgiene fått navnet De hellige tre dagene – fra skjærtorsdag til påskedag. Som alltid når det gjelder liturgisaker i Den norske kirke, har liturgiene blitt behandlet i flere runder gjennom høringer og behandlinger både i Bispemøtet, Kirkerådet og på Kirkemøtet. Høsten 2022 vedtok Kirkemøtet de nye liturgiene som skal innføres som gjeldende i alle menigheter fra påsken 2024. Det er altså et år til menighetene er forpliktet på å ta ordningene i bruk. Likevel gjøres liturgiene tilgjengelige nå, slik at menigheter som ønsker det kan ta benytte seg av dem allerede i år. De nye liturgiene viderefører i all hovedsak gjeldende ordninger, men det er også lagt opp til at menigheter i større grad enn før kan velge enklere eller mer utfyllende varianter. For eksempel rommer de muligheten for å inkludere fotvask i gudstjenesten på skjærtorsdag, korsmeditasjon langfredag eller røkelse påskenatt. De nye liturgiene gir oss med andre ord muligheten til å feire påskens gudstjenester på stadig mer sanselig vis.

Kroppens hukommelse

Det er interessant å se hvordan de siste års liturgireformer og -justeringer har utvidet Den norske kirkes liturgiske repertoar. Det kan det være mange grunner til, økt økumenisk samarbeid for eksempel. Men kanskje finnes det også andre grunner. Kanskje skyldes disse endringene en lengsel etter mer sanselighet, lengsel etter å nærme seg det hellige gjennom andre sanser enn bare de kognitive. Og kanskje rommer denne lengselen også en stadig større forståelse for også kroppens hukommelse.

«Hva er det som er så viktig med det å gjøre?» spør sosiologen Meredith McGuire i boken Lived Religion. Svaret gir hun selv, gjennom å understreke det faktum at vi mennesker ikke bare er ånd og sjel, heller ikke når det kommer til tro og spiritualitet. «Spiritualitet involverer også kroppen», sier hun. Det samme peker Andreas Hilmo Grandy-Teig på i sin artikkel Liturgiar for dei heilage dagane – nye måter å nærme seg påskemysteriet på. Her peker han på liturgiens rolle, og hvordan de nye liturgiene kan gi hjelp til å leve seg inn i påskefortellingen. Det handler om ihugkomming, sier han, og peker på at dette best kan skje gjennom å bruke sansene våre, ved berøring og ved hjelp av symboler.

Det sansbare og taktile kan hjelpe oss til å tro – også med kroppen. For vi mennesker husker ikke bare med hodet, på samme måte som vi heller ikke tror bare med hodet. Thomas Fuchs er en tysk filosof og professor i psykiatri. I en artikkel fra 2004 med overskriften The Memory of the Body, beskriver han kroppens hukommelse med utgangspunkt i Descartes’ beskrivelser av en luttspiller. Luttspilleren øver på en slik måte at musikken til slutt sitter i hendene, slik at kroppen husker bevegelsene som trengs for å skape musikken. Ifølge Fuchs finnes det ulike aspekt ved kroppens hukommelse. Et aspekt handler om at stadig repeterte bevegelsesmønstre automatiseres, slik at vi kan utføre dem selv når vi ikke er oppmerksomme på dem. Denne formen for kroppslig læring gjør at det vi har lært lagres som ubevisst kunnskap. Eller som Fuchs uttrykker det: «What we have forgotten, have become what we are.» Et annet aspekt handler om hvordan kroppslig imitasjon og identifikasjon kan gjøre kroppen vår til en slags bærer av sosiale symboler, holdninger og uttrykk. Den inkorporerte, kroppsliggjorte hukommelsen skjer ifølge Fuchs når vi lar grunnleggende kroppslige strukturer endres gjennom kroppslig imitasjon og identifikasjon, når kroppen vår blir kropp for andre.

Med andre ord kan kroppens hukommelse bidra til at fortid og nåtid forenes.

Både McGuire og Fuchs understreker at det vi gjør, gjør noe med oss. Det vil si at når vi gjør liturgi, deltar i dens sanselighet, gjør liturgien også noe med oss. Liturgien, i dette tilfellet påskedagenes liturgi, som uttrykker påskens og troens innerste hemmeligheter, lagres i kroppens hukommelse. Denne hukommelsen er annerledes enn vår autobiografiske hukommelse. Der hvor vår autobiografiske hukommelse representerer fortiden som fortid, levendegjør kroppens hukommelse fortiden i nåtiden. Eller som Fuchs sier: «It mediates the real, living presence of the past.» Med andre ord kan kroppens hukommelse bidra til at fortid og nåtid forenes. Og kanskje er det derfor nettopp her, i deltakelsen i det sanselige, når vi gjør liturgien, at kroppens hukommelse kan hjelpe oss til å få et glimt inn i det grensesprengende mysteriet som ligger i Jesu død og oppstandelse, slik også Grandy-Teig peker på i sin artikkel.

De hellige tre dagene

I dette temanummeret kan du lese mer om liturgiene som har fått navnet De hellige tre dagene – fra skjærtorsdag til langfredag. Artikkelen Liturgiar for dei tre heilage dagane – nye måter å nærme seg påskemysteriet på er skrevet av Andreas Hilmo Grandy-Teig, sokneprest i Nidaros domkirke og medlem i NFG. Linn Strømme Hummelvoll er medlem i Kirkerådet/Kirkemøtet og sokneprest i Bugården menighet i Sandefjord. I sin artikkel De hellige tre dagene – fra skjærtorsdag til påskedag skriver hun om hvordan det har blitt arbeidet med liturgiene både i Kirkerådet og Kirkemøtet, samtidig som hun deler av sin erfaring fra hvordan det har vært å ta liturgiene i bruk i egen menighet. Under overskriften Å komme i gang med påskenattsgudstjenesten – en førstehjelp, tilbyr høyskolelektor ved NLA høgskolen i Bergen, William Skolt Grosås, en forenklet guide til hvordan menigheter kan gjennomføre påskenattsgudstjenester. Til slutt finner du en veileder utarbeidet av Kirkerådet, ment for å gi menigheter praktisk hjelp til å innføre liturgiene. God lesning og lykke til med å feire påskens gudstjenester på sanselig, kroppslig vis!

Temanummer: Påskens hellige dager

Artikler

• Liturgiar for dei tre heilage dagane – nye måter å nærme seg påskemysteriet på
• De hellige tre dagene – fra skjærtorsdag til påskedag. Liturgienes gang i kirkedemokratiet og praktiske erfaringer i menigheten
• Å komme i gang med Påskenattsgudstjeneste – en førstehjelp
• Kirkerådets veiledning til de hellige tre dagene – skjærtorsdag, langfredag og påskeaften/påskenatt
• Skrei-takkefest

Månedens salme

Søndagsteksten

Langfredag

Påskenatt/Ottesong

Påskedag

2. påskedag

2. søndag i påsketiden

3. søndag i påsketiden